Taoismens to uttrykksformer

Det har lenge vært vanlig å skille mellom to ulike former for taoisme (selv om ikke alle forskere er enige). Den første er:

Filosofisk taoisme: dàojiā (Taochia) 道家

Den filosofiske taoismen assosieres med skriftene Dàodéjīng (Tao te ching) 道德經 og Zhuāngzǐ (Chuang tzu) 庄子. Disse skriftene ble antagelig til en gang i den urolige tiden fra 500-200 fvt. Den første boka er en blanding av aforismer og poetiske refleksjoner. De sentrale ideer kretser omkring begrepene dào og   der det førstnevnte betegner den ytterste, evige og kreative realitet som er alle tings kilde som kan erfares gjennom den mystiske ekstase, og sistnevnte betegner manifestasjonen av dào i alle ting. Det å besitte fylden av innebærer å være i harmoni med ens egentlige natur. Den som har oppnådd en slik tilstand forstår sammenhengen mellom seg selv og naturens ordninger og trenger derfor ikke frykte noe i verken liv eller død. En slik person er en vismann som avstår fra all formålsrettede og aktive handlinger. I stedet følger den vise prinsippet om wuwei 無為, dvs. ikke-formålsrettede handling som er spontan (tzu-jan自然) og uten baktanker. Dette er slike handlinger man er vitne til når en ser andre levende vesener i aksjon, f.eks. fuglen som flyr og fisken som svømmer. Naturens ordninger viser mennesket hvordan en bør innrette sitt liv.

Den andre boka er en samling sammensatte fortellinger med paradoksalt innhold med rik symbolikk. Boka inneholder også mange allegorier med et humoristisk tilsnitt, f.eks. om vismannen som våkner etter å ha drømt at han var en sommer fugl – og så lurer på om det var han som menneske som drømte om han var en sommerfulg, eller om han nå er en sommerfugl som drømmer at han er et menneske.

 

Generell karakteristikk

Vismennene og skriftene

Religiøse idealer

Grunnbegreper

Filosofisk taoisme dàojiā 道家

Lǎozǐ 老子 + Dàodéjīng

Den vise 聖人

Dào

Religiøs taoisme dàojiào 道教

Zhuāngzǐ 庄子

De udødelige

Yīn og yáng 陰陽

Qi