Religiøs taoisme: dàojiào (taochiao) 道教

Den religiøse taoisme med formulerte læresetninger, formalisert kult og institusjonelt lederskap utviklet seg i det 2.årh. e.Kr. og bygget på temaer og religiøse teknikker forbundet med ønsket om udødelighet. Selv om en slik form for taoisme står i et klart spenningsforhold til den filosofiske taoismen, fant man likevel elementer i de filosofiske tekstene som pekte i retning av livsforlengelse og beskyttelse for de som fulgte tao. De vise ble tolket som xiān (hsien) ("udødelige") som dannet kjernen i den åndelige søken for den religiøse taoismen. Lǎozǐ 老子 (Lao tzu) 老子 ble guddommeliggjort som åpenbarer av hellige tekster og tolket som en frelser som hadde utviklet de nødvendige teknikker for å oppnå udødelighet. Teknikkene besto av:

  • diettforskrifter: avhold fra mat som fremmer sykdom, alderdom og død
  • pustekontroll og meditasjon visualisering av guder som ville hjelpe en til udødelighet
  • seksuelle øvelser unngå ejakulasjon i seksuelle handlinger
  • alkymieksperimenter: midler som skulle invertere den normale aldringsprosessen
  • bruk av magiske amuletter beskytter mot ondskap og fremme helbredelse av sykdommer. 

Ved å bruke slike teknikker, fremmet man de livskrefter qi (chi) som man er utstyrt med fra fødselen av, men som vanligvis hemmes gjennom innflytelsen fra det verdslige liv og hindrer den åndelige utviklingen.

Den religiøse taoismen har også sine røtter i andre trekk i den gamle kinesiske kulturen, ikke minst i den sjamanistiske tradisjon der religiøse spesialister kunne kontakte de åndelige verdener, og i den liturgiske tradisjon der spesialister i riter og offerhandlinger kunne opptre som magikere og helbredere av sykdom.

 

Generell karakteristikk

Vismennene og skriftene

Religiøse idealer

Grunnbegreper

Filosofisk taoisme dàojiā 道家

Lǎozǐ 老子 + Dàodéjīng

Den vise 聖人

Dào

Religiøs taoisme dàojiào 道教

Zhuāngzǐ 庄子

De udødelige

Yīn og yáng 陰陽

Qi