Tilbake
"Alt brenner"
fra
Adittapariyaya sutta i Digha Nikaya.
Kilde:  
Walpola Sri Rahula, Buddhas lære. Oversatt av Kåre A. Lie. Solum 1991, s. 89-90)
Engelsk versjon:
http://www.accesstoinsight.org/canon/samyutta/sn35-028.html

    Da mesteren syntes han hadde vært lenge nok i Uruvela, ga han seg på vandring mot Gayâtoppen sammen med tusen munker som alle hadde praktisert forskjellige former for askese før de sluttet seg til Buddha. Mens han var der på Gayâtoppen, ved Gayâ, sammen med de tusen munkene, henvendte mesteren seg til munkene og sa:
    «Alt brenner, munker. Og hva er alt dette som brenner?
    Øyet brenner, munker. De synlige formene brenner, synsbevisstheten brenner, synskontakten bren-ner, og alle de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av synskontakt, de brenner også, munker. Men hva brenner de med? De brenner med lidenskapenes, hatets og dumhetens ild. Og de brenner med sorgens, klagenes, smertenes, tungsinnets og mismotets ild, sier jeg.
    Øret brenner, munker. Lydene brenner, hørselsbevisstheten brenner, hørselskontakten brenner, og alle de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av hørselskontakt, de brenner også, munker. Men hva brenner de med? De brenner med lidenskapenes, hatets og dumhetens ild. Og de brenner med sorgens, klagenes, smertenes tungsinnets og mismotets ild, sier jeg.
    Nesa brenner, munker. Duftene brenner, luktebevisstheten brenner, luktekontakten brenner, og alle de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av luktekontakt, de brenner også, munker. Men hva brenner de med? De brenner med lidenskapenes, hatets og dumhetens ild. Og de brenner med sorgens, klagenes, smertenes, tungsinnets og mismotets ild, sier jeg.
    Tunga brenner, munker. Smaksinntrykkene brenner, samksbevisstheten brenner, smakskontakten brenner, og alle de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av smakskontakt, de brenner også, munker. Men hva brenner de med? De brenner med lidenskapenes, hatets og dumhetens ild. Og de brenner med sorgens, klagenes, smertenes, tungsinnets og mismotets ild, sier jeg.
    Kroppen brenner, munker. Berøringene brenner, berøringsbevisstheten brenner, berøringskontak-ten brenner, og alle de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av berøringskontakt, de brenner også, munker. Men hva brenner de med? De brenner med lidenskapenes, hatets og dumhetens ild. Og de brenner med sorgens, klagenes, smertenes, tungsinnets og mismotets ild, sier jeg.
    Sinnet brenner, munker. Tankeobjektene brenner, tankebevisstheten brenner, tankekontakten brenner, og alle de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av tankekontakt, de brenner også, munker. Men hva brenner de med? De brenner med lidenskapenes, hatets og dumhetens ild. Og de brenner med sorgens, klagenes, smertenes, tungsinnets og mismotets ild, sier jeg.
    Når den edles elev har lært mye og sett hvordan dette forholder seg, binder han seg ikke lenger til synssansen eller til det han ser, munker, og heller ikke til synsbevisstheten, synskontakten eller til de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av synskontakt. Han binder seg heller ikke lenger til hørsel og lyder . . . nese og dufter . . . tunge og smak . . . kropp og berøring . . . sinn og tankeobjekter, munker, og heller ikke til tankebevisstheten, tankekontakten eller til de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av tankekontakt.
    Når han ikke binder seg til noe av dette lenger, kjølner lidenskapene, og når lidenskapene kjølner, blir han fri. Med friheten følger erkjennelsen og når lidenskapene kjølner, blir han fri. Med friheten følger erkjennelsen av frihet, og han vet at fødslene er tilendebrakt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.»
    Mens mesteren ga disse forklaringene, ble alle de tusen munkenes sinn befridd fra alle ego-oppblåsninger.


Kommentarer til «Alt brenner»

Det som «brenner» er, ifølge Buddha, de såkalte «involveringsgruppene», dvs. det som muliggjør menneskets kontakt med verden. Der er fem slike involveringsgrupper:
    Bevisstheten fungerer som et organ for registering av et objekt er til stede ved kontakt. Når en ser en farge, opp-står synsbevisstheten gjennom synskontakten. Denne bevisstheten registrerer så tilstedeværelsen av fargen og gjennom perspepsjon (den tredje involveringsgruppen) identifiseres fargen med en bestemt kategori (f.eks. en blå farge). Tilsvarende når en smaker noe: smaksinntrykkene er et resultat av smakskontakten som gir støtet til følel-ser som identifiserer smaken som god, vond eller nøytral. Det å smake eller se (eller høre, lukte, etc.) er derfor ikke det samme som å gjenkjenne. Bevisstheten får alltid navn etter det som betinger den. Den form for bevissthet som oppstår betinget av synsinntrykk, kalles synsbevissthet. Den bevissthet som oppstår som oppstår betinget av hørselen, kalles hørselsbevissthet. Den bevissthet som oppstår betinget av lukt, kalles luktebevissthet, osv. Buddha forklarte dette i en illustrasjon:
    «Det er akkurat som når vi gir ilden navn etter hva det er som brenner. Når stokker brenner, kaller vi det stokkild, når det er gras som brenner, kaller vi det grasbrann, når det er kvister som brenner, kaller vi det kvistbrann.»
    Det er ikke tilfeldig at Buddha bruker ilden som bilde i sin illustrasjon. Det som brenner, kan bare brenne så lenge det er brensel tilgjengelig. Når brenselet tar slutt, slokner den fordi betingelsene har endret seg. Slik er det også med bevisstheten. Den bevissthet som oppstår betinget av øyne, ører, nese, tunge eller kropp, er selv av-hengig av at de rette betingelsene er til stede. Når disse betingelsene opphører, vil også bevisstheten opphøre. Bevisstheten er derfor avhengig av materie, kontakt, primærfølelser, identifikasjoner og handlingsimpulser. Bevisstheten kan ikke eksisterer uavhengig av disse; følgelig er der heller ikke noe permanent selv (ego eller sjel) «bak» eller «innenfor» bevisstheten. Dette er den buddhistiske læren om ikke-selv. Det vi kaller en person eller et «jeg», er bare et praktisk navn (merkelapp) som vi henger på kombinasjonen av disse fem gruppene. De er alltid i forandring – derfor er de også karakterisert ved dukkha, lidelse.
        I Buddhas tale «Alt brenner», er oppmerksomheten fokusert på nettopp dukkha slik den ytrer seg i for-hold til de fem involveringsgruppene. Det som «brenner», er alle de betingelser som muliggjør menneskets kon-takt med verden. At de «brenner» innebærer at menneskelivet preges av de tre grunnleggende krefter som gjør at dukkha oppstår og som holder mennesket fast i det evige kretsløpet (samsara), nemlig lidenskap (begjær, grådighet), hat og dumhet (uvitenhet). Det er disse kreftene som uttrykkes i form av sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot. De er uttrykk for et menneskeliv preget av utilfredshet, lengsel etter noe annet og bedre, fortvilelse og håpløsthet. Kort sagt: lidelse. Veien til å bli fra en slik livsform, er, som Buddha sier i sin tale: å ikke lenger binde seg til synssansen eller til det en ser, og dermed heller ikke til de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av synskontakten. Likeledes heller ikke binde seg til hørsel og lyder, nese og døfter, tunge og smak, kropp og berøring, sinn og tankeobjekter. Veien til frigjøring går gjennom det å beherske sine sanser for på den måten å utrydde (utslokke) grådighet, hat og vrangforestillinger. Når de lidenskapelige lyster innen de fem involveringsgruppene kjølner og tar slutt, opphører også dukkha, og da dør samtidig «ilden» ut, da blir en fri, og med friheten følger den sanne erkjennelsen om at fødslene er tilendebragt, treningsveien er vandret til ende, og det er ikke noe mer som gjenstår. Da er nirvana innen rekkevidde.