Læren om "anatman": ikke-selv


Buddhismen analyserer den menneskelige eksistens som sammensatt av fem «involveringsgrupper»: kroppen, følelsene, perspepsjoner, handlingsimpulser og bevissthet. En person er kun en midlertidig kombinasjon av disse involveringsgruppene som hele tiden er i endring. Buddhister hevder at involveringsgruppene ikke - verken individuelt eller i kombinasjon - utgjør et permanent, uavhengig eksisterende «selv», «jeg», «ego» eller «sjel».



Buddha hevdet at troen på et fast og evig «jeg» resulterer i egoisme, begjær og derfor i lidelse. Han hevdet i stedet læren om ikke-sjel, anatman (sanskrit; pali: anatta) dvs. benektelsen av at mennesket har en udødelig sjel. Hen mente at all ekistens er karakterisert ved anatman (ikke-sjel), anitya (forgjengelighet), avidya (uvitenhet) og dukkha (lidelse).


Læren om anatman gjorde det nødvendig for Buddha å omtolke den indiske ideen om reinkarnasjon (gjenfødelse). For å utvikle sin tolkning, brukte han ideen om tilblivelsen i gjensidige avhengighet (sanskrit: pratitya-samutpada; pali: paticcasamupâda) som uttrykker hvordan begjær og uvitenhet i en eksistensform skaper forutsetninger for en ny kombinasjon av involveringsgruppene i en fremtidig eksistensform. Gjennom tilblivelseskjeden fortsetter stadig nye liv å manifestere seg, ikke som en permanent «sjel» som legger av seg en ytre form for deretter å ikle seg en ny, men som nye kombinasjoner av de fem involveringsgruppene uten noen fast indre «kjerne».



Sammenfatning:
Jeg-illusjonen må avsløres for å utslokke eksistensbegjæret og for å erkjenne jeg’ets sanne vesen.

En berømt forklaring om læren om ikke-selv er gitt i teksten Milindapanha (Milindas spørsmål): se Knut Jacobsen, Buddhismen. Oslo: Pax forlag 2000, s.65-68.

Tilbake