|
Retninger
i buddhismen: kort oversikt
|
Theravada
Pali-tekstene tilhører "De eldstes tradisjon", Theravada -retningen. Denne retningen vokste frem fra Sthaviravâ -tradisjonen via en undergruppe som kalles Vibhajavâda. Den fastholder dermed det restriktive synet på religiøs praksis i munkedisiplinen som deres forløpere representerte på det 2. rådsmøtet. Theravada-retningen gjorde seg sterkt gjeldende i sør, særlig på Sri Lanka, samt i Thailand og Burma (den tilsvarende retning i India, mahishasaka, døde etter hvert ut).Viktige særtrekk i Theravadabuddhismen er arhaten, skandha forståelsen, de fire edle sannheter, klosterfellesskapet og dets regler, samt meditasjon som utføres slikt at det legges vekt på å forstå menneskets indre konstitusjon (psykologi) og fraværet av et særskilt "selv" (atman). Målet for den religiøse praksis er å bli en arhat , dvs. en munk som har oppnådd den rette innsikt slik at en kan gå inn i nirvana når en dør (kun en munk har mulighet til å bli en arhat). Når en fremstiller de grunnleggende trekkene ved buddhismen (de fire edle sannheter, den åtte-foldige vei, de etiske forskriftene og reglene knyttet til det å være munk eller nonne), er dette mønsteret i stor grad hentet fra Theravadabuddhismen. Disse doktirnære elementene er imidlertid ikke forbeholdt Theravada alene, men bekreftes også av de andre retningene, men de fortolker enkelte deler av disse noe anderledes samtidig som inkluderer andre elementer som ikke finnes i Theravada.
Mahayana
Mahayana-buddhismens forløper, Mahasanghika, la vekt
på Buddhas særskilte status og tolket ham som mer enn et vanlig
menneske. Han var en person med guddommelig kraft med materiell kropp og
uendelig livslengde, og i Mahayana-tradisjonen er disse "guddommelige" aspekter
ved Buddha ført videre. Mahayanabuddhismens viktigste tidlige utbredelse
var i nord-India og Kashmir. Retningen skiller seg ut fra Theravada på
minst 3 punkter:- et nytt hellighetsideal: der oppsto kritikk av arhat-idealet der de selv hevdet å være fullkomment opplyst, samtidig som andre mente at de fortsatt hadde mange trekk av menneskelig ufullkommenhet.
- en mer folkelig tilpasset lære og praksis: kritikerne av "de eldstes lære" synes å ha vært mer åpne for lekfolkets ønsker og var kanskje også mer åpen for en "pedagogisk" tilrettelagt lære og praksis, avhengig av den enkeltes opplysningsnivå (f.eks. stupa-kult av relikvier).
- fokusering på hellige skrifter: kult omkring bestemte tekster . Da buddhismen ble spredt i Kina, skjedde det ofte ved at enkeltskrifter ble hentet fra India og oversatt til kinesisk, og egne mahayanabuddhistiske retninger oppsto knyttet til kulten av disse skriftene.
- Bodhisattva-idealet som mål for alle. Dette er en kritikk mot Theravadabuddhismens restriktive syn på frelsesmuligheten som bare er til for munker fordi sann kunnskap kun er tilgjengelig for den som totalt hengir seg til klosterfellesskapet for sin åndelige utvikling . I Mahayana er alle potensielt bodhisattvaer, og der er dessuten en mengde slike bodhisattvaer som kan dyrkes av mennesker for å få hjelp i sin åndelige utvikling. Det å gi slik hjelp er derfor typisk for bodhisattvaen som dermed ikke bare besitter sann kunnskap , men også sann barmhjertighet. Denne egenskap er noe en bodhisattva selv har valgt: en har lovet at en ikke vil trå inn i nirvana, før alle andre levesener også er klar for det samme.
- Mahayanabuddhister nyfortolket den 8-delte veien slik at den representerer stadier i en bodhisattvas utvikling, den såkalte "fullkommengjøring av visdommen" (prajñaparamita). Dette innebærer en kultivering av fullkommenheter i 10 stadier og omfatter fullkommenhet i gavmildhet, moral, tålmodighet, streben, meditasjon, visom, "pedagogiske virkemidler" ( upaya), overføring av belønning, styrke og erkjennelse.
- Upaya står for det å kunne velge måter å formidle kunnskap og innsikt på som er tilpasset den enkeltes forståelsesnivå, og representerer dermed nye måter for spredning av buddhistisk lære. Ulike tekster kan representere forskjellige måter å lære på, og der er på den måten ulike "grader" av sannhet. Selvmotsigelser i læren kunne slik tolkes som lære tilpasset forskjellige kontekster og menneskelige forutsetninger for å forstå.
- Tanken om tomhet tolkes ikke primært i antropologisk forstand (mennesket er uten selv), men ontologisk (der er ingen egen- væren). Alle fenomener er tomme, og derfor oppstår fenomenene i gjensidig avhengighet (pratityasamutpada). Hele den kosmiske virkelighet tolkes i tilknytning til denne læren, noe som særlig ble utviklet i Kina (T'ien-t'ai og Hua-yen-skolene).
- Guddommeliggjøring av buddhaer (bodhisattvaer). Disse har sine egne "områder" til hvilke de kan hjelpe mennesker å bli gjenfødt slik at lettere kan oppnå det endelige nirvana, og der oppstår kult omkring mange av disse skikkelsene (Amitabha, Avalokiteshvara, Maitreya, for bare å nevne noen få; kulten om dem ble særlig utbredt i Kina og Japan).
- Buddhas tre legemer (trikaya-læren). Buddha åpenbarer
seg på ulike måter til mennesker i henhold til hvor langt
det er kommet i sin åndelige utvikling. Der er en "tilsynekomstkropp"
( nirmanakaya) som er den kroppen Gautama Buddha da han viste seg
på jorden for vanlige mennesker. Så er det "belønningskroppen"
( sambhogakaya) som er den måten Buddha viser seg for bodhisattvaer,
og til slutt er det "sannhetskroppen" (dharmakaya) som bare er
tilgjengelig for andre buddhaer.
Vajrayana
regnes som en del av Mahayanabuddhismen. Ordet "Vajrayana" betyr "diamant-farkosten" og henviser til en metode som kalles vajra fordi den skal gi fullstendig klarhet i tilegnelsen av visdommen om hvordan verden virkelig er. Retningen skiller seg ut fra den øvrige Mahayana-tradisjon ved den vekt som tillegges ritualer i tillegg til tradisjonelle meditasjonsøvelser. Vajrayana har også særskilte tekstsamlinger, kalt tantra , derav navnet "tantrisme". Retningen oppsto på 500-tallet evt, delvis inspirert av hinduistisk hathayoga -tradisjoner der en tilba guddommer knyttet til shivaismen. Tantrismen gjorde bruk av idehistorisk materiale og rituelle praksiser avledet fra eldre fruktbarhetskult og utviklet særlig de magiske aspekter gjennom esoteriske (hemmelige) riter. Disse skulle hjelpe en til å håndtere guders og demoners innflytelse slik at opplysning kunne oppnås av den innvidde allerede her i dette liv. Ledet av en erfaren og kraftfylt guru (kalt "lama" i Tibet), kunne den innvidde munk veiledes frem til sannhetserkjennelse gjennom studier, meditasjon og riter. Gjennom innvielsen fikk munken tilgang til guruens kraft og den hemmelige forståelsen av læren. Dens hellige skrifter er skrevet på tibetansk, kinesisk og en rekke andre sentral-asiatiske språk.
I den tantriske buddhismen legges det sterk vekt på den kosmologiske
forståelsen (til forskjell fra i Theravada der interessen er fokusert
på psykologi, og i Mahayana der en fokuserer på innsikt i tomheten
som den rette ontologiske forståelsen av verden). Spesielt er også
den seksuelle symbolisme i tolkningen av relasjonen mellom kosmos og den
menneskelige kroppen. Veien til innsikt går ikke bare gjennom sinnets
innsikt, men også gjennom bruk av kroppen, og målet er å
bli en siddha , dvs. en person som har realisert sin kropp som
dharmakaya (se: trikaya-læren ovenfor) og dermed oppnådd
mahasukha , å bli ett med den kosmiske væren. Denne
læren hadde Buddha, ifølge tantrikerne, forbeholdt kun de få
som hadde den rette forutsetning for å forstå og tilegne seg
denne type kunnskap.Den religiøse praksis i tantrismen foregår gjennom utstrakt bruk av ritualer, hellige lyder (mantra) og bilder (mandala ). Bildene er en hjelp til en visualiseringspraksis der den som mediterer skal identisere seg med en guddom (guru'en) slik at enhver form for dualisme overvinnes. Til denne prosess er det knyttet en hellig lyd som identifiserer den guddom en er knyttet til. Lyden, mantraet, er full av kraft og gjør det dermed mulig for den som mediterer å komme i kontakt med guddommen og visualisere denne. Et mandala er et "kart" over kosmos, men også en åpenbaring (manifestasjon) av gudene. Den brukes i meditasjonsøvelsene som et middel til å påkalle gudene og komme i kontakt med dem. Gudenes verden er i midten av mandalen og der er fire dører som den mediterende kan passere slik at en får tilgang til gudene. Gjennom meditasjonen visualiserer en seg selv som den sentrale guddom (buddha) i mandalen.
For utfyllende lesning: Knut A. Jacobsen, Buddhismen. Oslo: Pax forlag, 2000, s.102-109 (Theravada), s.110-119 (Mahayana), s.130-154 (Vajrayana).