Sannheten om at livet er duhkha betyr at lidelsens realitet gjennomtrenger livet fra alle kanter og at det derfor er ikke noe vi kan velge å se bort fra eller flykte unna. Ordet betegner noe mer enn fysisk og psykisk smerte; det inkluderer den eksistensielle sorg og fortvilelse som oppstår ved innsikten av at livet er i kontinuerlig forandring slik at det er ufullkomment og forgjengelig. Intet i livet er av varig karakter, verken gleder eller sorger. Alt forandrer seg og har derfor et element av utilfredshet i seg. Det er disse forandringer som inkluderes i begrepet duhkha.
Det samme innsikt gjelder mennesket selv: der er ikke noe i mennesket som er varig, ingen "substans" eller "sjel" som er evig. Mennesket er en kombinasjon av stadig skiftende fysiske og mentale krefter eller energier ("involveringsgrupper" eller " skandha er") som for en tid utgjør et levende vesen, men uten at der er noe "jeg" som skjuler seg bak dem. Det betyr ikke at livet mister mening og blir betydningsløst, men at mennesket må erkjenne sin egen og alle levende veseners forgjengelighet, for bare ved det kan frigjøring fra lidelsens ubehag finne sted.
