Tilbake
Buddhas siste ord
Digha Nikaya 16 del 6: 1-8. Oversatt fra engelsk.
Kilde http://world.std.com/~metta/canon/digha/dn16htm

Den Velsignede [Buddha] sa til den ærverdige Ananda: "Det kan hende, Ananda, at noen av dere vil tenke slik: 'Avsluttet er Mesterens ord. Vi har ikke lenger noen Mester.' Men slik bør dere ikke tenke, Ananda. For det som jeg har forkynt og gjort kjent som Læren [Dhamma] og Disiplinen [Vinaya], det skal være deres Mester når jeg er borte. Og, Ananda, mens munkene nå tiltaler hverandre som 'venn', så skal det ikke være slik når jeg er borte. De eldre munkene, Ananda, kan tiltale de yngre ved deres fornavn eller slektsnavn eller som 'venn' [âvuso], men de yngre munkene bør tiltale de eldre 'abbed' [bhante] eller 'deres ærverdighet' [âyasmâ]. Hvis dere ønsker det, Ananda, kan Fellesskapet [Sangha] når jeg er borte, avskaffe de mindre viktige reglene. Men når jeg er borte, Ananda, så la den strengeste straffen ilegges Channa."
   "Hva er den strengeste straffen, Mester?"
   Munken Channa, Ananda, kan si hva han vil, men munkene bør verken samtale med ham eller oppmuntre ham eller gi ham veiledning."
   Så henvendte Mesteren seg til munkene og sa: "Det kan hende, munker, at en av dere er i tvil eller i usikkerhet med hensyn til Buddha, Læren, Fellesskapet, Veien eller Treningen. Spør meg nå, munker, slik at dere ikke senere angrer og tenker: 'Mesteren var sammen med oss ansikt til ansikt, men likevel unnlot vi å spørre ham."
   Men da dette var sagt, tidde munkene. Buddha gjentok oppfordringen og da han gjorde det for tredje gang, sa han til dem: "Det kan hende, munker, at en av dere er i tvil eller usikkerhet med hensyn til Buddha, Læren, Fellesskapet, Veien eller Treningen. Så spør, munker slik at dere ikke senere angrer og tenker: 'Mesteren var sammen med oss ansikt til ansikt, men likevel unnlot vi å spørre ham."
   Enda en gang ble munkene tause. Da sa Den Velsignede til dem: "Det kan hende, munker, at dere har så stor respekt for Mesteren at dere ikke våger å stille spørsmål. Så, munker, la en venn fortelle det til en venn." Fremdeles var munkene tause.
   Den æverdige Ananda sa da til Den Velsignede: "Det er vidunderlig, Mester, så vidunderlig, at denne tro som jeg deler med fellesskapet av munker, er slik at ikke engang en eneste munk er i tvil eller i usikkerhet med hensyn til Buddha, Læren, Fellesskapet, Veien eller Treningen."
   "Dette taler du ved tro, Ananda. Men på dette punkt, Ananda, vet den som har kommet frem [Tathagata] for visst at blant dette fellesskap av munker er der ikke engang en munk som er i tvil eller i usikkerhet med hensyn til Buddha, Læren, Fellesskapet, Veien eller Treningen. For, Ananda, blant disse fem hundre munker er selv den minste en som allerede har gått ut i strømmen [sotâpanna] og som derfor er trygg fra frafall og på vei mot oppvåkningen."
   Deretter henvende Den Velsignede seg til munkene og sa: "Se nå, munker, jeg oppfordrer dere: alle sammensatte ting er underlagt forgjenglighet. Arbeid med det største alvor!"
    Dette var den framkomnes [Tathâgatas] siste ord.


(En oversettelse finnes også hos Walpola Sri Rahula, "Buddhas lære", v/Kåre A. Lie. Solum 1991, s. 126-127)

Kommentarer til «Buddhas siste ord»

Buddha henvender seg til sin mest hengivne venn og hjelper, munken Ânanda, og gir sine siste instruksjoner til munkene som har fulgt ham like fram til hans død. Det er to ting som Buddha trekker fram som vesentlige i sin siste tale:
Det er disse to elementer som skal være læreren deres når han selv går bort – deres «buddha» så og si. Selv skal han ikke dyrkes som noen guddom eller helgen, for i hans fravær skal munkene kun forholde seg til Læren og til Disiplinen som rettledere. Han utpeker med andre ord ingen etterfølger eller ny leder, ikke engang en gruppe ledere som skal ha ansvaret for klosterfellesskapet når han går bort. Alle buddhistiske fellesskaper konstituerer derfor seg selv på ethvert sted i et slags uavhengig jevnbyrdig forhold til hverandre. Det viktige er at de har Læ-ren og Disiplinen som felles grunnvoll.
   De betegnelsene som Buddha anbefaler lagt til side for andre betegnelser, viser at de fra nå av ikke skal kalle hverandre «venner» (âvuso). Eldre munker kan kalle yngre munker ved navn eller med betegnelsen «venn», men yngre munker skal bruke en æresbetegnelse ved tiltale (bhante, âyasmâ) og dermed uttrykke ærbødighet overfor den som er eldre.
   Den instruksjon Buddha gir i sin siste tale og som omhandler en munk ved navn Channa, handler om en person som ikke har maktet å oppføre seg korrekt i henhold til den gjeldende vinaya, disiplin: de skal ikke snakke til ham og ikke gi ham råd eller veiledning. Han er dermed i praksis ekskludert fra munkefellesskapet, til tross for at Buddha like før har gitt sin tillatelse til at de kan stryke de treningsreglene som ikke er så viktige. Der er med andre ord en grense for hva som er akseptabelt å gi slipp på, og mye debatt har i tidens løp funnet sted innenfor buddhismen om hvor disse grensene går. Mens noen holder meget strenge grenser for hva som er akseptabel adferd, mener andre grupper at reglene kan endres radikalt. I Japan kan f.eks. munkene gifte seg og leve med kone og barn i sine tempelet, men i Thailand ville noe slikt være utenkelig.
   Deretter spør Buddha munkene om det er noe de har å spørre om eller om det er noen tvil som han kan hjelpe dem med. Men Buddha møtes med taushet. Han spør to ganger til, men ingen gir tilkjenne at de har noe å spørre om. Dette tolkes i fortellingen som at munkefellesskapet er i full enighet om Læren og Disiplinen og at der ikke er noen uklarheter i deres forståelse av dem. Buddha kan derfor forsikre dem om at de alle sammen helt sikkert vil oppnå full oppvåkning og frigjøring. Han oppsummerer dermed sitt budskap i noen få enkle ord: at alle betingede fenomener er forgjengelige (inkludert ham selv!). De skal derfor ikke la seg rokke eller tvile når han dør. De skal bare fortsette energisk på den veien de er begynt, så vil de nå fram til målet!