Tilbake
Fortellingen om den syke munken
fra Aditta-pariyaya Sutta i Samyutta Nikaya XXXV.28
Oversatt fra engelsk. Kilde: http://www.accesstoinsight.org/canon/samyutta/sn35-028.html

Kortform: Ved en anledning besøkte Buddha et kloster. Der gikk han inn i et rom hvor en munk lå med store smerter fra en lei sykdom. Selv om der var mange andre munker i i klosteret var det ikke en eneste av dem som brydde seg om deres syke bror. Buddha betraktet denne sørgelig situasjonen og begynte å ta seg av ham. Han kalte på Ananda og sammen badet de den syke mannen, ordnet sengen hans og lette hans smerter. Så formante Buddha munkene i klosteret om deres forsømmelser og oppmuntret dem til å ta seg av de syke og ha omsorg for de som lider. Han avsluttet med å si, «den som tjener den syke og lidende, tjener meg.» (Kilde: http://www.buddhanet.net/32lbud.htm)

Lengre versjon: En gammel og tverr munk ble plaget med en lei sykdom. Synet og lukten av den var så motbydelig at ingen kunne komme nær ham eller hjelpe ham i hans nød. Så hente det at Buddha kom til den vihara  der den ulykkelige mannen lå. Der hørte han om mannen og ga straks ordre om å hente varmt vann som han tok med seg til den sykes rom. Med sine egne hender renset han sårene til pasienten og sa til disiplene: «Tathagata  har kommet til verden for å vise velvilje med de fattige, for å hjelpe de ubeskyttede, for å styrke de som har kroppslige plager, både de som følger Dharma og de vantro, for å gi de blinde syn og opplyse sinnene til de som er villedet, for å forsvare retten til de farløse så vel som de gamle, og på den måten sette et eksempel for andre. Dette er fullendelsen av hans verk og på denne måten oppfyller han livets store mål slik elvene rinner ut i havet.»
   Buddha så til den syke daglig så lenge han ble på dette stedet. Da byens konge kom til Buddha for å ære ham fordi han hadde hørt om den tjeneste som han gjorde der, spurte han Buddha om den syke munkens tidligere eksistens. Buddha svarte: «I tidligere tider var der en ond konge som brukte å presse ut fra sine undersåtter alt han kunne få og ga ordre til en av sine offiserer om å piske en høytstående mann. Offiseren tenkte lite på den smerte han påførte andre og adlød. Men da offeret for kongens vrede ba om nåde, følte han barmhjertighet med ham og slo ham bare lett. Kongen var imidlertid gjenfødt som Devadatta  (Buddhas søskenbarn som en gang forsøkte å drepe ham) som var blitt forlatt av alle sine disipler fordi de ikke lenger var villige til å holde ut hans strenghet, og han døde elendig og full av anger. Offiseren er den syke bhikku (munk) som ofte forarget sine brødre i viharaen og som derfor ble forlatt i sin nød. Men den høytstående mannen som urettmessig ble slått og ba om nåde, er en Bodhisattva som er blitt gjenfødt som Tathagata. Det er nå Tathagatas lott å hjelpe den stakkars offiseren fordi han har barmhjertighet med ham.» Og Buddha gjentok disse ord: «Han som påfører den milde smerter eller urettmessig beskylder den uskyldige, vil arve en av ti ulykker. Men den som har lært å lide med tålmodighet, vil bli renset og vil bli det utvalgte redskap for å lindre smerte.» Da den syke munken hørte disse ord, vendte han seg til Buddha, bekjente sitt vanskelige temperament og angret, og med et hjerte renset fra feil, ga han ære til Herren.