Buddhismens skrifter

Etter Buddha død oppsto behovet for å samle de muntlige tradisjonene omkring fremstillingen av Buddhas lære og den praksis munkene skulle følge. Ifølge den tradisjonelle fremstillingen begynte denne prosessen allerede under det første såkalte "rådsmøtet" i Rajagrha. Tekstene ble skrevet på språket pali, et klassisk indisk språk beslektet med sanskrit. Tipitaka («de tre kurvene»; sanskrit: Tripitaka) er navnet på de eldste tekstene i buddhismen. Tekstene er mange og lange; noen utgaver er på over 20.000 sider. Som navnet tilsier, består de av tre deler:
Tekstene er et resultat av langvarige bearbeidelser og redigeringsarbeid. «Samtaleskriftene» mellom Buddha og disiplene regnes ofte for å høre til det eldste skiktet av tekster, mens «Læresetningene» (doktrinene) hører til yngre skikt, men Buddha selv kan også ha utformet sine taler i listeform for å gjøre det lettere for hans disipler å huske dem og gjengi dem for videre undervisning. Tradisjonell memorering og resitasjon av tekstene er fortsatt viktig i dagens buddhisme. Tekstene er blitt utformet for å høres, og det er derfor de er så sterkt preget av gjentagelser og standardiserte uttrykksformer. Opprinnelig ble tekstene skrevet på palmeblad, og slike er fortsatt i bruk mange steder.

Det finnes også mange andre buddhistiske skrifter på forskjellige språk. Et par viktige skrifter er "Kong Milindas spørsmål" (fra det 1. århundret v.t.) og det dogmatiske arbeidet "Veien til renhet" av Buddhagosa (5. årh). I Mahayanabuddhismen er der dessuten mange autoritative tekster, særlig i kinesisk og japansk tradisjon, f.eks. Prajnaparamita sutra, Lotus-sutraen, Lankavatara sutra, Avatamsaka sutra og Sukhavativyuha.


Utvalgte tekster
Tilbake