|
Kontekst
|
Tekstens plassering i skriftet:
-
Historien om Buddha og Angulimala finnes i Angulimala
Sutta, en sutta inkludert som nr. 86 i Majjhima Nikaya («Taler
av middels lengde») som er den andre av 5 nikaya’er («samlinger»)
i Sutta Pitaka («tale-kurven») i den buddhistiske kanon,
Tipitaka.
Majjhima
Nikaya består av 152 taler av Buddha og omhandler ideer
og idealer i det tidlige buddhistiske samfunnet, samt gir informasjon om
allmene politiske og sosiale forhold på den tid de ble skrevet. Talene
inkluderer tekster om monastisk liv, faren ved overdreven askese, kastesystemets
onder, debatter med jain-tilhengere, samt grunnleggende læremessige
og etiske aspekter illustrert med legender og fortellinger.
-
En engelsk oversettelse finnes i boken The Middle
Lengt Discourse of the Buddha: A New Translation of the Majjhima Nikaya,
oversatt av Bhikkhu Ñanamoli og Bhikku Bodhi (Boston: Wisdom Publ.,
1995). Et stort utvalg av disse suttaer finnes på internett: http://world.std.com/~metta/canon/majjhima/index.html
Teksten i lys av sin samtid:
-
Sutta Pitaka er den største av de tre
«kurver» om inneholder taler tillagt Buddha. Fra et litterært
synspunkt er mange av talene langtrukne og repetitive, men de gjør
bruk av rikholdige bilder og lignelser som kan fordype forståelsen
av Buddhas ord. Talene begynner med de bekreftende ordene, «Slik
har jeg hørt», og angir så stedet og ved hvilken anledning
talen ble holdt. Ved talens avslutning bekreftes tilhørernes glede
over det som Buddha har sagt.
-
Det er åpenbart at disse talene ikke gjengir
nøyaktig Buddhas egne ord, men de kan likevel inneholde ord og vendinger
som kan ha blitt korrekt husket. Likevel viser noe av personligheten, den
didaktiske teknikk og den ånd som sikkert har preget Buddha selv.
Talene er hovedsakelig i prosa, med unntak for setninger som illustrerer
eller oppsummerer særskilte punkt i talen.
-
Grupperingen av talene i nikaya’er hviler
ikke på noen fordeling etter emne. Der har antagelig eksistert to
grupper av lærere (bhanaka) som memoriserte visse sutta’er
(taler eller prekener) og som formidlet dem videre til sine disipler i
muntlig form. Den ene gruppen (dighabhanaka) var formidlere av de
lengre talene, mens den andre gruppen (dihabhanaka) formidlet talene
av middels lengde. De tredje og fjerde nikaya’er (Samyutta og Anguttara)
synes å reflektere en senere utvikling hvis mål kan ha vært
å omorganisere emner som er inneholdt i Digha og Majjhima
Nikaya.
Saksforhold som berører
teksten:
-
Kongedømmet som omtales i teksten er å
forstå som et lokalt fyrstedømme med begrenset makt og innflytelse.
Jungelen er å betrakte som et kaos-område der «usiviliserte»
krefter kan herje. Bare direkte intervensjon fra kongen med sin hær
kan eliminere uønskede krefter. Slike lokale fyrstedømmer
fantes der mange av i datidens India.
-
Ellers er ikke historiske saksforhold i seg selv
viktige for teksten. Verdien av teksten ligger i det den selv forteller
som en illustrasjon til Buddhas barmhjertighet.
-
Forestillingen om Buddha som ser seg rundt i verden
for å se om der er noen som trenger hjelp, samt tanken om at han
kan bruke illusjoner for å manifestere sin makt, tyder på en
relativt sen utvikling der Buddha som en bodhisattva kan manifestere seg
på hvilken som helst måte til beste for ethvert livsvesen.
|
|
Komparasjon
|
Paralleller:
-
I boken Old Path - White Cloud har Thich Nhat
Hanh gjendiktet fortellingen (som danner basis for fortellingens form slik
den er inkludert i ressursboken til KRL-faget). Her møter
vi en ondsinnet Angulimala. Vi får ikke vite noe om bakgrunnen for
hans morderiske handlinger; det sies kun at han ville få enda flere
onde krefter når han hadde samlet 100 fingre (ikke 1000!), og senere
sier Angulimala til Buddha at han ikke skal hvile før han har drept
alle mennesker. Omvendelsen i Thichs versjon av fortellingen skjer gjennom
rasjonal overbevisning og følelsesmessig engasjement. Der er ingen
referanse til Buddhas overnaturlige krefter som gjør at Angulimala
ikke klarer å nå igjen Buddha - faktisk heter det i Thichs
versjon at samtalen begynner først idet Angulimala når igjen
Buddha.
-
I andre parallellfortellinger til Angulimala-historien
utbroderes ulike elementer. I noen legges det f.eks. vekt på den
første lærerens uegnethet ved at han sier til Angulimala før
denne skal ut på sitt drapsoppdrag, at når han er ferdig og
har nådd frem til forståelse, så skal han komme tilbake
for å få en mer utførlig opplæring. Her betones
forskjellen mellom feil og riktig dharma, og at ved å følge
feil dharma, vil resultatet bli utålelige lidelser. I andre versjoner
er det Buddhas ord om den egentlige rikdom som starter en prosess av
selverkjennelse hos Angulimala som gjør at han velger å forlate
sitt gamle liv som røver og morder, og i stedet bli en munk i Buddhas
følge.
-
Teksten viser at ingen mennesker er unntatt muligheten
for å motta Buddhas hjelp. Selv ikke den mest voldelige og uverdige
person er langt borte fra Buddha og hans barmhjertighet. Historien kan
anta ulik form der deler kan utelates eller endres - et uttrykk for at
pedagogiske virkemidler (upaya) innehar en sentral plass i buddhistisk
fortellertradisjon og at pedagogisk formidling er viktigere enn det «teologiske»
behovet for å finne frem til den mest «opprinnelige»
fortellingen.
|
|
Analyse
|
Handlingsgangen: hvor vil
teksten?
-
Handlingsgangen finner vi som regel ved å se
etter fortellingens nøkkelverb: tolke, røve, mord,
redde, løpe, tilbe. Fortellingen starter med et varsel som må
tolkes. Tolkningen viser at en fare truer gjennom det barnet som nylig
er blitt født: han skal bli en farlig røver. Likevel skal
ingen tiltak settes i verk fordi en regner med at ettersom han skal komme
til å røve alene, blir det ingen store vanskeligheter med
å fange ham.
-
På grunn av guttens styrke og gode evner, blir
han misunt av andre, og det er gjennom andres renkespill at han ender opp
som røver og morder. Fortellingen kan dermed også tolkes som
en advarsel om hvilke farer som kan oppstå dersom en velger feil
lærer. Ettersom han har tatt imot undervisningen av læreren
på skolen, er Angulimala ved det forpliktet til å betale den
gjelden som læreren bestemmer, uansett på hvilken måte.
Han er derfor fanget i sin skyld til andre og må drepe selv om han
ikke ønsker det selv.
-
Moren har ikke gitt opp sønnen og vil redde
ham. Det samme vil Buddha når han i sin barmhjertighet ser seg om
etter noen å frelse. På grunn av Buddhas intervensjon, reddes
moren fra å bli drept av sin sønn. Han får Angulimala
til å følge etter seg, men uten at Angulimala klarer å
skade ham. Til slutt gir Angulimala opp jakten og blir overbevist av Buddhas
ord om nødvendigheten av å gi opp sitt forsett om å
drepe.
-
Angulimala reddes fra å bli drept av faren
ved at han blir munk og dermed bli medlem av samgha’en som etter loven
skal beskyttes av kongen.
-
Det teksten vil ha frem, er hvordan mennesket i Angulimalas
skikkelse, er fanget i et spill satt i regi av onde mennesker. Fangenskapet
gjør ham til en farlig person som skader andre, og selv ikke gode
mennesker vil være i stand til å stoppe ham i sitt forsett.
Bare Buddha har makt til å redde mennesket i fangenskap, og gjennom
sin barmhjertighet klarer han ikke bare å stoppe den farlige personen,
men også å gjøre ham til en hellig person som selv finner
frem til sannheten.
Galleri: personer og roller:
deres mening og funksjon
-
Angulimala blir prototypen på mennesket som
er lenket fast i sin tilværelse. Problemet er imidlertid ikke at
han er fanget på grunn av sin ondskap, men i kraft av de relasjoner
han har valgt å tre inn i gjennom sitt forhold til andre. Problemet
er derfor ikke menneskets iboende ondskap (jfr. kristendommens «arvesynd»),
men at mennesket er ufritt og ikke ser noen mulighet til å løsrive
seg fra de bånd som hindrer en før noen opplyser en om det
rette saksforholdet.
-
Kongen spiller en rolle som samfunnets og samgha’ens
beskytter. Han skal opprettholde lov og orden gjennom barmhjertighet. Derfor
drepes ikke barnet før det viser seg farlig. Dessuten viser kongen
seg som en rettferdig konge ved å gi endog en drapsmaskin som Angulimala
beskyttelse når han velger å tre inn i samgha’en og bli munk.
Spenningstopper: hva er det sentrale/klimaks
i teksten?
-
I denne fortellingen er spenningstoppen nådd
når Angulimala jakter på selveste Buddha for å få
ham drept. Der er også flere mindre spenningstopper, som f.eks. når
moren går ut i jungelen for å finne sønnen og redde
ham, men så plutselig står overfor sønnen som har avgitt
et løfte samme morgen at uansett om det gjelder hans egen mor, vil
han drepe henne. Den sentrale spenningstoppen er imidlertid når Angulimala,
etter å ha jaktet på Buddha uten å klare og nå
ham igjen, roper til Buddha og ber ham om å stå stille. Klimaks
nås når Buddha vender seg til Angulimala med ordene - formet
i poetiske vendinger - at han alltid står stille fordi han alltid
er barmhjertig, mens at det er han selv, Angulimala, som hele tiden løper
ettersom han aldri viser barmhjertighet mot noen. Verset viser at tekstens
sentrale poeng er å vise barmhjertighet mot alle levende vesener.
Argumentasjon: logikk og struktur
-
I motsetning til mange andre sutta’er som følger
en klar logisk struktur for sin argumentasjon, er dette en prosafortelling
der logikken ligger i selve handlingsformen og der strukturen følger
fortellingens spenningslinjer. Argumentasjonsformen er derfor handlingssentrert:
bare når Angulimala løper linjen helt ut og gir opp sitt forsett
på å nå igjen Buddha, kan han møte sannheten ansikt
til ansikt. Han må bli overbevist om det unyttige i å drepe
fordi det motsier et grunnleggende krav i buddhistisk «teologi»:
kravet om å respektere alt liv og vise barmhjertighet. Kun i sin
oppgitthet etter jakten, er han moden for å innse sannheten om å
respektere livet til andre mennesker.
Språk: bilder, metaforer
og symboler
-
Fortellingens bevegelse fra ikke-vold til vold og
tilbake til ikke-vold, viser seg i de navn som knyttes til hovedpersonen.
Han heter Ahimsaka, dvs. ikke-vold, men gjennom sine bånd til de
som hater ham, utvikler han de egenskaper som får ham til å
bli kjent under sitt andre navn, Angulimala. Når han så til
slutt omvender seg og blir medlem av samgha’en, er situasjonen blitt en
helt annen. Som munk får han en ny identitet og dermed også
et nytt navn som skal vise hva slags person han er - han blir på
nytt en Ahimsaka (jfr. Thich Nhat Hanhs versjon) som fra nå av vil
får slike egenskaper at han kan gi beskyttelse og trøst til
de som selv lider og som står i fare for å dø (f.eks.
gjennom graviditet og barnefødsel).
-
Man møter også en annen vending i fortellingen
som illustrerer det samme: i innledningen fortelles det om hvordan det
underlige lyset skinner fra alle våpen i landet; det er volden som
lyser opp og manifesterer sin trusel. Fortellingen avsluttes med at soldatene
løper skremt unna Angulimala når han trår frem sammen
med Buddha. Da er det våpnene som må vike for den nye fred
som samgha’en står for, og det fortelles så om hvordan Buddha
stoppet soldatene og forkynte læren for dem alle sammen. Kanskje
ble også soldatene til bhikku’er?
|
