Et nærmere studium av teksten om Angulimala

Form
Struktur:
  • Innledning: fødsel, våpenvarsel, tolkning, ingen tiltak mot truselen.
  • Hoveddel: Angulimalas morderiske aktivitet og Buddhas inngripen.
  • Avslutning: Angulimala blir munk og reddes fra straffen.
Kategorisering:
  • Fortellingstype: illustrasjonsfortelling som viser Buddhas barmhjertighet og evne til å frelse.
Begreper:
  • Nøkkelord:
    • Ahimsaka = ikke-vold
    • Angulimala = fingerkrans
  • Motsetningspar: 
    • Konge vs. kongesønn
    • fødsel vs. død
    • varsel vs. tolkning
    • mord vs. barmhjertighet
Kontekst
Tekstens plassering i skriftet:
  • Historien om Buddha og Angulimala finnes i Angulimala Sutta, en sutta inkludert som nr. 86 i Majjhima Nikaya («Taler av middels lengde») som er den andre av 5 nikaya’er («samlinger») i Sutta Pitaka («tale-kurven») i den buddhistiske kanon, Tipitaka. Majjhima Nikaya består av 152 taler av Buddha  og omhandler ideer og idealer i det tidlige buddhistiske samfunnet, samt gir informasjon om allmene politiske og sosiale forhold på den tid de ble skrevet. Talene inkluderer tekster om monastisk liv, faren ved overdreven askese, kastesystemets onder, debatter med jain-tilhengere, samt grunnleggende læremessige og etiske aspekter illustrert med legender og fortellinger.
  • En engelsk oversettelse finnes i boken The Middle Lengt Discourse of the Buddha: A New Translation of the Majjhima Nikaya, oversatt av Bhikkhu Ñanamoli og Bhikku Bodhi (Boston: Wisdom Publ., 1995). Et stort utvalg av disse suttaer finnes på internett: http://world.std.com/~metta/canon/majjhima/index.html 
Teksten i lys av sin samtid:
  • Sutta Pitaka er den største av de tre «kurver» om inneholder taler tillagt Buddha. Fra et litterært synspunkt er mange av talene langtrukne og repetitive, men de gjør bruk av rikholdige bilder og lignelser som kan fordype forståelsen av Buddhas ord. Talene begynner med de bekreftende ordene, «Slik har jeg hørt», og angir så stedet og ved hvilken anledning talen ble holdt. Ved talens avslutning bekreftes tilhørernes glede over det som Buddha har sagt.
  • Det er åpenbart at disse talene ikke gjengir nøyaktig Buddhas egne ord, men de kan likevel inneholde ord og vendinger som kan ha blitt korrekt husket. Likevel viser noe av personligheten, den didaktiske teknikk og den ånd som sikkert har preget Buddha selv. Talene er hovedsakelig i prosa, med unntak for setninger som illustrerer eller oppsummerer særskilte punkt i talen.
  • Grupperingen av talene i nikaya’er hviler ikke på noen fordeling etter emne. Der har antagelig eksistert to grupper av lærere (bhanaka) som memoriserte visse sutta’er (taler eller prekener) og som formidlet dem videre til sine disipler i muntlig form. Den ene gruppen (dighabhanaka) var formidlere av de lengre talene, mens den andre gruppen (dihabhanaka) formidlet talene av middels lengde. De tredje og fjerde nikaya’er (Samyutta og Anguttara) synes å reflektere en senere utvikling hvis mål kan ha vært å omorganisere emner som er inneholdt i Digha og Majjhima Nikaya.
Saksforhold som berører teksten:
  • Kongedømmet som omtales i teksten er å forstå som et lokalt fyrstedømme med begrenset makt og innflytelse. Jungelen er å betrakte som et kaos-område der «usiviliserte» krefter kan herje. Bare direkte intervensjon fra kongen med sin hær kan eliminere uønskede krefter. Slike lokale fyrstedømmer fantes der mange av i datidens India.
  • Ellers er ikke historiske saksforhold i seg selv viktige for teksten. Verdien av teksten ligger i det den selv forteller som en illustrasjon til Buddhas barmhjertighet.
  • Forestillingen om Buddha som ser seg rundt i verden for å se om der er noen som trenger hjelp, samt tanken om at han kan bruke illusjoner for å manifestere sin makt, tyder på en relativt sen utvikling der Buddha som en bodhisattva kan manifestere seg på hvilken som helst måte til beste for ethvert livsvesen.
 Komparasjon 
Paralleller:
  • I boken Old Path - White Cloud har Thich Nhat Hanh gjendiktet fortellingen (som danner basis for fortellingens form slik den er inkludert i ressursboken til KRL-faget). Her  møter vi en ondsinnet Angulimala. Vi får ikke vite noe om bakgrunnen for hans morderiske handlinger; det sies kun at han ville få enda flere onde krefter når han hadde samlet 100 fingre (ikke 1000!), og senere sier Angulimala til Buddha at han ikke skal hvile før han har drept alle mennesker. Omvendelsen i Thichs versjon av fortellingen skjer gjennom rasjonal overbevisning og følelsesmessig engasjement. Der er ingen referanse til Buddhas overnaturlige krefter som gjør at Angulimala ikke klarer å nå igjen Buddha - faktisk heter det i Thichs versjon at samtalen begynner først idet Angulimala når igjen Buddha.
  • I andre parallellfortellinger til Angulimala-historien utbroderes ulike elementer. I noen legges det f.eks. vekt på den første lærerens uegnethet ved at han sier til Angulimala før denne skal ut på sitt drapsoppdrag, at når han er ferdig og har nådd frem til forståelse, så skal han komme tilbake for å få en mer utførlig opplæring. Her betones forskjellen mellom feil og riktig dharma, og at ved å følge feil dharma, vil resultatet bli utålelige lidelser. I andre versjoner er det Buddhas ord om den egentlige rikdom som starter en prosess av  selverkjennelse hos Angulimala som gjør at han velger å forlate sitt gamle liv som røver og morder, og i stedet bli en munk i Buddhas følge.
  • Teksten viser at ingen mennesker er unntatt muligheten for å motta Buddhas hjelp. Selv ikke den mest voldelige og uverdige person er langt borte fra Buddha og hans barmhjertighet. Historien kan anta ulik form der deler kan utelates eller endres - et uttrykk for at pedagogiske virkemidler (upaya) innehar en sentral plass i buddhistisk fortellertradisjon og at pedagogisk formidling er viktigere enn det «teologiske» behovet for å finne frem til den mest «opprinnelige» fortellingen.
Analyse
Handlingsgangen: hvor vil teksten?
  • Handlingsgangen finner vi som regel ved å se etter fortellingens nøkkelverb: tolke, røve, mord, redde, løpe, tilbe. Fortellingen starter med et varsel som må tolkes. Tolkningen viser at en fare truer gjennom det barnet som nylig er blitt født: han skal bli en farlig røver. Likevel skal ingen tiltak settes i verk fordi en regner med at ettersom han skal komme til å røve alene, blir det ingen store vanskeligheter med å fange ham.
  • På grunn av guttens styrke og gode evner, blir han misunt av andre, og det er gjennom andres renkespill at han ender opp som røver og morder. Fortellingen kan dermed også tolkes som en advarsel om hvilke farer som kan oppstå dersom en velger feil lærer. Ettersom han har tatt imot undervisningen av læreren på skolen, er Angulimala ved det forpliktet til å betale den gjelden som læreren bestemmer, uansett på hvilken måte. Han er derfor fanget i sin skyld til andre og må drepe selv om han ikke ønsker det selv.
  • Moren har ikke gitt opp sønnen og vil redde ham. Det samme vil Buddha når han i sin barmhjertighet ser seg om etter noen å frelse. På grunn av Buddhas intervensjon, reddes moren fra å bli drept av sin sønn. Han får Angulimala til å følge etter seg, men uten at Angulimala klarer å skade ham. Til slutt gir Angulimala opp jakten og blir overbevist av Buddhas ord om nødvendigheten av å gi opp sitt forsett om å drepe.
  • Angulimala reddes fra å bli drept av faren ved at han blir munk og dermed bli medlem av samgha’en som etter loven skal beskyttes av kongen.
  • Det teksten vil ha frem, er hvordan mennesket i Angulimalas skikkelse, er fanget i et spill satt i regi av onde mennesker. Fangenskapet gjør ham til en farlig person som skader andre, og selv ikke gode mennesker vil være i stand til å stoppe ham i sitt forsett. Bare Buddha har makt til å redde mennesket i fangenskap, og gjennom sin barmhjertighet klarer han ikke bare å stoppe den farlige personen, men også å gjøre ham til en hellig person som selv finner frem til sannheten.
Galleri: personer og roller: deres mening og funksjon
  • Angulimala blir prototypen på mennesket som er lenket fast i sin tilværelse. Problemet er imidlertid ikke at han er fanget på grunn av sin ondskap, men i kraft av de relasjoner han har valgt å tre inn i gjennom sitt forhold til andre. Problemet er derfor ikke menneskets iboende ondskap (jfr. kristendommens «arvesynd»), men at mennesket er ufritt og ikke ser noen mulighet til å løsrive seg fra de bånd som hindrer en før noen opplyser en om det rette saksforholdet.
  • Kongen spiller en rolle som samfunnets og samgha’ens beskytter. Han skal opprettholde lov og orden gjennom barmhjertighet. Derfor drepes ikke barnet før det viser seg farlig. Dessuten viser kongen seg som en rettferdig konge ved å gi endog en drapsmaskin som Angulimala beskyttelse når han velger å tre inn i samgha’en og bli munk.
Spenningstopper: hva er det sentrale/klimaks i teksten?
  • I denne fortellingen er spenningstoppen nådd når Angulimala jakter på selveste Buddha for å få ham drept. Der er også flere mindre spenningstopper, som f.eks. når moren går ut i jungelen for å finne sønnen og redde ham, men så plutselig står overfor sønnen som har avgitt et løfte samme morgen at uansett om det gjelder hans egen mor, vil han drepe henne. Den sentrale spenningstoppen er imidlertid når Angulimala, etter å ha jaktet på Buddha uten å klare og nå ham igjen, roper til Buddha og ber ham om å stå stille. Klimaks nås når Buddha vender seg til Angulimala med ordene - formet i poetiske vendinger - at han alltid står stille fordi han alltid er barmhjertig, mens at det er han selv, Angulimala, som hele tiden løper ettersom han aldri viser barmhjertighet mot noen. Verset viser at tekstens sentrale poeng er å vise barmhjertighet mot alle levende vesener.
Argumentasjon: logikk og struktur
  • I motsetning til mange andre sutta’er som følger en klar logisk struktur for sin argumentasjon, er dette en prosafortelling der logikken ligger i selve handlingsformen og der strukturen følger fortellingens spenningslinjer. Argumentasjonsformen er derfor handlingssentrert: bare når Angulimala løper linjen helt ut og gir opp sitt forsett på å nå igjen Buddha, kan han møte sannheten ansikt til ansikt. Han må bli overbevist om det unyttige i å drepe fordi det motsier et grunnleggende krav i buddhistisk «teologi»: kravet om å respektere alt liv og vise barmhjertighet. Kun i sin oppgitthet etter jakten, er han moden for å innse sannheten om å respektere livet til andre mennesker.
Språk: bilder, metaforer og symboler
  • Fortellingens bevegelse fra ikke-vold til vold og tilbake til ikke-vold, viser seg i de navn som knyttes til hovedpersonen. Han heter Ahimsaka, dvs. ikke-vold, men gjennom sine bånd til de som hater ham, utvikler han de egenskaper som får ham til å bli kjent under sitt andre navn, Angulimala. Når han så til slutt omvender seg og blir medlem av samgha’en, er situasjonen blitt en helt annen. Som munk får han en ny identitet og dermed også et nytt navn som skal vise hva slags person han er - han blir på nytt en Ahimsaka (jfr. Thich Nhat Hanhs versjon) som fra nå av vil får slike egenskaper at han kan gi beskyttelse og trøst til de som selv lider og som står i fare for å dø (f.eks. gjennom graviditet og barnefødsel).
  • Man møter også en annen vending i fortellingen som illustrerer det samme: i innledningen fortelles det om hvordan det underlige lyset skinner fra alle våpen i landet; det er volden som lyser opp og manifesterer sin trusel. Fortellingen avsluttes med at soldatene løper skremt unna Angulimala når han trår frem sammen med Buddha. Da er det våpnene som må vike for den nye fred som samgha’en står for, og det fortelles så om hvordan Buddha stoppet soldatene og forkynte læren for dem alle sammen. Kanskje ble også soldatene til bhikku’er?

 

Oversettelse
Tekstmøte
Tolkning