Middelalderens nordnorske kirkeliv. 

av Roald E. Kristiansen


Religionsskiftet i Norge var forbundet med store politiske og sosiale endringer. Det gamle ættesamfunnet ble i løpet av et par hundre år omdannet til et sentralisert statssamfunn med kongen som en nasjonal samlingsfigur. Den gamle tro på et mangfold av guder med særskilte funksjoner for ulike deler av livssammenhengen, ble avløst av troen på den ene allmektige skapergud, som også var kongemaktens beskytter. Mens det gamle ættesamfunnets religion hadde vært kult-orientert, ble den nye religion lære-orientert der kunnskap om rett tro var mer avgjørende enn hva en gjorde i den konkrete kulthandling. Med kristendommens seier over åsatroen, ble de gamle maktene detronisert og demonisert til mørkemakter som tusser og troll. Særlig ble fruktbarhetsaspektet ved åsatroen sterkt bekjempet, og det kvinnelige aspektet i religionen kom først inn utover på 1100-tallet med Maria-kulten (madonnabildet til høyre er fra Trondenes kirke), men da i en helt annen form enn i den gamle tradisjonen. Kristendommen var i høy grad mannsdominert i og med at den høyeste Gud ble definert i mannlige kategorier (vår "Far") og ved at Kristus ble oppfattet som Guds sønn. I tillegg kunne bare menn være prester. Det at kulten bare kunne foregå i sakrale kirkebygg, gjorde også sitt til at makter og riter fikk større avstand til hjemmet og folks daglige virke. Ordet "hedensk" kan bety "hjemlig" og dermed betegne det som oppfattes som nært og kjent i motsetning til den nye og fremmedartede kristendom).

Den norske kirke var fra først av en misjonskirke under erkebispestolen i Hamburg og Bremen som paven i 831 hadde gitt ansvaret for misjonen i nordområdene og det var dit Olavs biskop Grimkjell måtte reise for å få svar på administrative og kirkerettslige spørsmål knyttet til organiseringen av kirken i Norge. Grimkjell ble den viktigste representant for den norske kirken og var også den som sto bak Olavs kanonisering i 1031. Han ledet den norske kirken så sent som i 1046 da han deltok i et møte mellom kong Magnus (den gode) og Harald Hardråde i Hamar. Selv om Grimkjell og de øvrige misjonsbiskopene fra Olavs tid var utsendt fra Bremen, hadde de sin bakgrunn i England, og innflytelsen fra angelsaksisk kirketradisjon er tydelig både i den eldste kirkeretten og i liturgisk praksis.[1] Den angelsaksiske kirke hadde på siste del av 900-tallet gjennomgått en fornyelse inspirert av den franske Cluny-reformen. Det er sannsynlig at misjonsbiskopene til Norge kom fra denne reformtradisjonen og at de sto i en viss motsetning til kongens tendens til å bruke tvang i arbeidet for å kristne folket. For de engelske reformkristne var den viktigste strategien i misjonsarbeidet å oppmuntre folk til å anta kristentroen uten å tvinge noen.[2] Enkelte ganger refset da også hirdbispene kongen når han gikk vel langt i sin nidkjærhet. En annen effekt av denne "liberale" praksis var at man lot folk holde høytidsdrikkelag som før, men endret tidspunktene noe slik at de falt sammen med de kristne høytidene og ved at de skulle utføres til ære for Kristus og Maria. Heller ikke benektet man eksistensen av de hedenske maktene, men de ble ofte omtolket som onde makter en burde passe seg for fordi de utgjorde en trusel for ens kristne identitet - "de tålte ikke lukten av kristen manns blod" som det heter i eventyr og sagn. Folketroen er derfor full av historier om troll og underjordiske makter som kunne bergta eller forgjøre menneskene. Gjennom Kittelsens klassiske bilder fra norsk folketro, kan man få et inntrykk av de skremmende aspekter man forbandt med de gamle krefter og matker. Hellige tegn og gjenstander kunne være gode hjelpemidler til å beskytte seg mot slike makter.

Selv om Norge offisielt var blitt kristnet, så ble den nordnorske landsdel berørt av det nye samfunnet i begrenset grad. Med få kirker nord for Nidaros tok det lang tid før innflytelsen fra kirkelig tradisjon endret folks livssyn og tradisjoner. Men med den økte kirkebyggingen som fant sted særlig på 1200-tallet endret forholdene seg gradvis. Gjennom kontakten med Nidaros som sete for erkebiskop og kirkemakt, ble også den nordlige del av riket etter hvert sterkere knyttet til riksmakt, kirke og den felleseuropeiske kultur.

I folkeminnet var Olav Haraldsson den store kirkebyggeren og de mange sagn om Olav som kirkebygger understreker dramatikken i kamper han måtte utkjempe med underjordiske krefter før kirkene kunne bli bygd. Fortellingene om slike kamper kan leses som en refleksjon av kampen mellom gammel og ny religion, og hvordan den gamle religionens representanter gradvis måtte vike i styrkeprøven om hvilken tro som skulle prege sinnene. Den loven han fikk innført i 1024 (Gulatingsloven) begynner derfor med en betoning av den religiøse basis som hans styre skulle bygge på: "Det er opphavet til lovene våre at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred og om at vi må holde landet vårt bygd og ha landsherren frisk. Han være vår venn og vi hans, og Gud være venn til oss alle".

Utvilsomt har Olav stått i spissen for en viss kirkereisning, samt at han åpenbart har hatt en plan for kirkebyggingen. Det skulle reises minst en kirke i hvert fylke. Disse Olavskirkene ble senere de første sognekirker og framsto som hovedkirker for videre misjon og kirkebygging i distriktene. Hovedkirkene ble oftest reist i tilknytning til gamle maktsentra, for eksempel et tingsted eller ved hovedsetet for en høvdingeætt. Andre kirker ble bygd av bøndene selv etter behov. Disse ble kalt fjerdingskirker, åttungskirker eller herredskirker, som etter hvert gikk over til å bli kalt annekskirker. Det var bøndene som hadde ansvaret for vedlikeholdet av lokale kirker og de hadde rett til å kalle de prester en selv ønsket. I tillegg ble det reist private kirker av storbønder, såkalte høgendeskirker ("bekvemmelighetskirker") som ansatte prester for sine kirker. En slik høgendekirke ble bygd på Helgeland da lendmannen Pål Vågaskalm på Dønna lot oppføre en stor steinkirke der omkring år 1200. En fast sogneinndeling dannes først omkring 1130 da folk begynte å betale tiende av åkerbruk, feavl og fiske. Denne inntekten ble delt mellom biskopen, sognepresten, kirken og de fattige med like deler til hver.

Når det gjelder Hålogaland har vi ingen sikre opplysninger om kirkebyggingen. Kanskje var de tidligste kirkene enkle bygg med jordvoller på langsidene, dels for å spare på bruk av tømmer, og dels for å isolere. De kan ha lignet de såkalte "torvkirkene" slik vi kjenner dem fra islandsk tradisjon:

Hålogaland var i utgangspunktet et fylke som på Olav Haraldssons tid ble styrt av kongens lendmann som da var Hårek fra Tjøtta. Men sagaen forteller at kong Olav lot denne politiske enhet bli delt ved at ansvaret for den nordligste delen ble overlatt til Tore Hund på Bjarkøy. Senere møter vi også Sigurd Raneson fra Nord-Salten som kongens lendmann. På det lokale plan fikk dessuten kongens årmenn etter hvert viktige funksjoner.[3] Årmennene var gårdsforvaltere som rådde over en liten mannskapsstyrke. Deres oppgave var å kreve inn slike avgifter som ikke lendmennene disponerte og de skulle ellers se til at lov og rett ble fulgt. En årmann kunne rekrutteres fra allmuen, endog fra trelleætt. På 1100-tallet var der fire hovedfylker i nord: Helgeland, Salten, Lofoten/Vesterålen og Trondenes. Disse har så blitt delt opp i mindre lokale enheter, først i form av halvfylker (el. sysler) og deretter i såkalte fjerdinger. Disse ble så igjen inndelt i tingsteder med en felles lovbok, Vågabok.[4] Området nord for Malangen sto utenfor denne inndelingen inntil Håkon Håkonsson på 1200-tallet utvidet den nordligste delen av sitt rike til Kvænangen. Bruker en disse inndelinger som utgangspunkt for vurderingen av når de første kirker kan ha blitt reist i Hålogaland, er det sannsynlig at hvert av lendmannsstedene Tjøtta og Trondarnes, samt sannsynligvis Steigen, har fått sine kirkebygg først. Disse har sannsynligvis bestått av små provisoriske trehus anlagt ved hovedgårdene, kanskje til erstatning for de gamle hovene. Men de øvrige høvdingsetene har antagelig også vært så betydningsfulle for kongsmakten at det snart ble nødvendig å reise kirker også ved de øvrige storgårdene der det satt årmenn og/eller der det var leidangssted hvor man hadde bruk for å holde utstyr klart når kongen hadde behov for å samle militærmakt, f.eks. på Herøy. Slik kan opprettelsen av kirkebygg være knyttet til en rekke viktige steder langs kysten, f.eks. Vågan, Vesterålen, Saltenfjorden, Gildeskål, Rødøy og Alstahaug. Alle disse stedene kan ha fått små, enkle trekirker allerede på 1000-tallet, men sporene etter disse er i mange tilfeller blitt borte etter at de ble revet og - på de viktigste stedene - erstattet med mer solide steinkirker.

Hva vet vi så om de første kirkene i Nord-Norge? Allerede i 999 kom biskop Jon Sigurd[5] til Hålogaland sammen med Olav Trygvasson. Etter å ha besøkt Hårek på Tjøtta og døpt ham og folket hans, dro Olav og Jon Sigurd så langt nord som til Omd (Andøy)[6] der "alle folk gav seg under kristendommen", som det heter i sagaen. Sannsynligvis har kongen også gjestet Trondarnes fordi de to ættene var i slekt.[7] Trondarnes var en gammel markedsplass, et godt jordbruksområde og et sentrum for skinnhandelen med Finnmark og Bjarmeland. Under sitt besøk hadde biskopen foruten messeskrud, krusifiks, lys og røkelse, også et reisealter med seg.[8] Dette alteret besto av en vigslet plate av stein, og det var kanskje en slik som ble båret på land, først på Tjøtta og siden på Trondarnes, og som dermed ble utgangspunkt for to av de første kristne kultsteder i Nordnorge. Tradisjonen hevder at de første kristne i Trondarnes ble døpt i den lille innsjøen Laugen, vest for kirka der det skal ha vært et gudehov. Spørsmålet om de første kirkene ble bygd i forbindelse med de hedenske hovene som allerede fantes, kan en ikke si noe sikkert om, selv om det var ganske vanlig både på kontinentet og i England.[9] Arkeologiske utgravinger kan type på at det har vært vanlig også i Hålogaland, men det er ikke tilfelle alle steder, for eksempel på Alstahaug.

De første kirkene i Norge ble som nevnt bygd av tre. De ble kalt "nødskirker". Noe kirkebygg i Hålogaland før slaget på Stiklestad har der neppe vært. Den første kristne generasjon i nord hadde nok så utrygge kår at kirkereisning måtte vente, jfr. bemerkningen i Olav den Helliges saga om at "straks en kom nord på Hålogaland, fantes det ingen kristendom". På noenlunde trygg grunn med hensyn til dateringen av nordnorske kirker er vi ikke før vi kommer til 1100-tallet. I sagaen berettes det at kong Øystein (1103-1122) lot bygge ei kirke i Vågan da han deltok sammen med broren Sigurd Jorsalfar på et fylkesting i Trondenes i 1114. Hvorvidt kongens bemerkning skal forstås bokstavelig, er noe omdiskutert. Arkeologen Povl Simonsen hevder at et så sentralt sted som Trondenes ikke kan ha vært uten kirke i 100 år etter kristendommens innføring og at der må ha vært en trekirke før steinkirken sto ferdig en gang på 1300-tallet. Noen har ment at den første kirken har blitt reist på 1000-tallet etter at Åsmund Grankjellson ble kongens nye sysselmann etter at han hadde hevnet Asbjørn Selsbanes drap på Tore Sel og dermed lagt høvdingeætten på Trondarnes øde. Kanskje ble Asbjørns odelsjord konfiskert og en gårdskirke for lendmannsetet reist som symbol for den kristne kongemaktens nærvær på stedet.[10] Denne trekirken kan så ha blitt revet og avløst av en steinkirke.


Tjøtta finner en i dag en steinkirke som er nummer tre i rekken av kirker på stedet etter at de to foregående har vært ødelagt av brann. Da nåværende kirke ble reist, ble det funnet store lag av rundtømmer under kirken. Dette har vært tolket som rester av en tidligere trekirke eller kanskje av et hov som har vært benyttet til kirkebygg i den første kristne tid.[11]

I det 13. århundret ble det bygd en mengde kirker i Norge. Gamle kildeskrifter nevner om lag 1200 kirker og kapeller som skal ha blitt reist i denne tiden. De fleste kirkene var antagelig av tre og hadde provisorisk karakter. Ved de mer sentrale stedene ble disse gradvis erstattet av steinkirker. Kirkebyggingen i nord har nok kommet en del tid etter kirkereisningen i sør, men utover 1200-tallet ble flere store steinkirker bygd nordover langs kysten der de fleste bodde. Bygging av steinkirker var et stort foretak og et tegn på rikdom og høy status.[12] Finansiering av slike bygg ble først mulig etter at kirken i Norge var blitt organisert som et eget erkebiskopsområde (1152) og kirkeskatt (tiende) innført. Ofte kunne fullføringen av en steinkirke ta en generasjon og fagfolk måtte hentes fra utlandet. Utformingen av vinduer og portaler gir ofte gode indikasjon på kirkens alder fordi de følger internasjonale moter og er en del av en felleseuropeisk kulturarv. Selv om Hålogaland lå under Nidaros, var likevel Bergen det økonomiske sentrum i Norge, og de fleste håndverkere kom fra disse to stedene.

De viktigste steinkirkene i Nordland ("de 5 store") fra norsk høymiddelalder (1150-1300) finnes i Alstahaug, Herøy, Dønnes, Gildeskål og Bodin.[13] I tillegg bør også kirken i Steigen nevnes med sine middelalderske murrester i kor og sakristi, samt enda lenger nord, steinkirken på Ibestad (revet på 1860-tallet). Viktige kirker som ble anlagt samtidig eller i tiden like etterpå langs leia videre nordover, var Lenvik kirke (på Senja) som ifølge Rimbegla var den nordligste kirken i verden, samt misjonskirken i Tromsø og festningskirken i Vardø.

Før vi ser nærmere på disse kirkene, skal vi nevne en annen kirke med det noe underlige navnet “Knutskirken” eller St. Knuts kapell ved Brønnøysund.
Knutskirken kjenner vi til fra den fortegnelse over kirkens gods som erkebiskop Aslak Bolt (1428–1450) lot oppstille i 1440. Kirken lå i Harm i Velfjorden og er antagelig identisk med steinkirken på Tilrem som ble bygd i tidlig middelalder. Tilrem var et viktig ting- og markedssted. Det interessante er imidlertid at kirken er vigslet til kong Knut i Danmark som lå i strid med Olav Haraldsson om makten i Norge. Antagelig har kirken vært oppført av danske misjonærer utsendt av kong Knut eller etter at han var blitt kanonisert av erkebiskopen i Lund som også var erkebiskop over Hålogaland frem til 1104. Jordeboken til erkebiskop Aslak Bolt fra 1440 tyder på at kirken har hatt egen prestegård og kirkegods, men at den på hans tid ikke lenger eksisterte. Grunnen kan være at de “norske” kirkene etter hvert utkonkurrerte denne “danske” kirken, eller at forholdene etter svartedauen ikke lenger ga grunnlag for videre drift. Det er ikke utenkelig at flere kirker langs kysten av Hålogaland led samme skjebne og at vi derfor ikke har noe spor av dem. Ruinene av Knutskirken ble delvis utgravd i 1930-årene av Einar Høvding, og vi vet dermed noe om kirkens bygningsmåte.[14] Et par ornamenterte bygningssteiner gjør det mulig å datere kirken til perioden 1150-1200. Hvorvidt det har stått en trekirke på stedet før det, er det vanskelig å si noe sikkert om.


Den sørligste av de "5 store" steinkirkene er Alstadhaug kirke. Den ble i middelalderen en av hovedkirkene på Helgeland og er særlig blitt kjent fordi dikterpresten Petter Dass (1647-1707) var sogneprest der fra 1689. Den eldste delen av kirken ble trolig bygd sist på 1100-tallet og kan være forbundet med delingen av det store Hålogaland syssel der den sørligste delen fikk navnet Alstadhaug (Alostarhaug) syssel. Stedet i seg selv synes ikke å ha hatt særlig betydning før kirken. Utgravninger tyder på at kirke og boplass ble anlagt samtidig. Alstadhaug kirke er viet til St. Margareta fra Antiokia som led martyrdøden. Kirken ble radikalt endret i 1863-65, men ved nyere restaureringsarbeider ble de eldste delene undersøkt. Byggestilen er romansk. Opprinnelig hadde kirken et kvadratisk kor som senere er utvidet. Kirken er bygd av tilskåret kleberstein, et uvanlig trekk ved norske kirker. Steinen er nok hentet fra Haltøy i Tjøtta. Dekoren viser at håndverkerne har hentet inspirasjon fra både Bergen og Trondheim. I en nisje i korbuen har det stått en helgenfigur, antagelig den St. Margareta som i dag befinner seg i Vitenskapsmuseet i Trondheim. På den søndre siden av korbuen har det trolig stått et sidealter der statuen av St. Olav var plassert, en ordning som var vanlig i norske kirker i katolsk tid. Mynter som er funnet under kirkegulvet viser at kirken har vært i bruk siden tidlig på 1200-tallet. Den første presten var sira Sigurd som nevnes i et skriv fra 1321.


Herøy kirke ble bygd der sysselmannen hadde sin residens i mellomalderen. Den sannsynlige grunnen til at kirke ble bygd her, er at stedet var prestisjefylt i kraft av å være et viktig leidangssted for Herøyar halvfylke, dvs. et samlingssted for de lokale høvdingenes hærmakt. Kirken ble dermed bygd som fylkeskirke og var sannsynligvis hovedkirke for Helgeland i den første kristne tid. Etter at Nidaros ble erkebispesete i 1152 endret forholdene seg og Herøy ble omgjort til et anneks til Alstahaug hovedsogn - noe den skulle forbli i nesten 600 år. At den fra først av ble ansett som den viktigere kirken, vises av både dens størrelse og form. Da den ble anneks fikk ikke kirken lenger egen prest, men måtte nøye seg med besøk av en kapellan fra Alstahaug når det skulle holdes messe. Kirkene i den eldste tiden hadde vanligvis bare hardtrampet jord til gulv. Folk sto under gudstjenesten og forholdene kunne være harde på vinterstid. Det fortelles at en god pels til å ha under samarien var en del av det vanlige utstyret for en prest på denne tiden.[15]

Kirken på Herøy ble ombygd på slutten av 1800-tallet, men nyere utgravinger har kastet lys over den eldste kirken. Konstruksjonen mellom kor og apsis (et halvrundt kortilbygg) tyder på at der opprinnelig har stått en trekirke og at det nåværende koret i steinkirken er bygd senere inntil trekirken.[16] Denne har så blitt revet og en apsis er blitt føyet til der trekirken sto. Senere er et kirkeskip føyd til på den andre siden. Den gamle kirken ble dårlig vedlikeholdt i middelalderen og det hendte at folk forsynte seg med stein fra kirkemuren. I opprinnelig form var Herøy kirke den største av Helgelands kirker med 1,5 m tykke vegger. Den store likheten mellom Herøy og Alstahaug kirker tyder på at begge har blitt bygd av de samme håndverkere. Kanskje har man arbeidet vekselsvis på kirkene ettersom finansieringen tillot det inntil begge sto ferdige en gang på 1200-tallet. Innvendig har kirken vært dekorert med steinhoggerarbeid. Disse gikk imidlertid tapt under ombyggingen i 1879-80. Et såkalt triumfkrusifiks fra 1300-tallets Herøy kirke finnes i Bergen historiske museum. Mynter funnet under utgravingen går helt tilbake til kong Sverres tid (1177-1202). Også utenlandske mynter ble funnet og viser at stedet hadde internasjonale kontakter.


Dønnes kirke er i senere år blitt undersøkt og delvis tilbakeført slik den var før ombyggingen i 1866. Det spesielle ved kirken er at den opprinnelig ble bygd som et privatkapell i forbindelse med storgården Dønnes. Samtidig fungerte den som stedets sognekirke. Av denne grunn har koret to etasjer der man finner et eget kapell øverst for familien på Dønnesgodset. Under koret er det en gravkjeller av samme alder som kirken der byggherren og hans familie er gravlagt - antagelig Håkon Håkonssons lendmann Pål Vågaskalm, som døde i 1245. Et slikt gravsted er uvanlig i norsk kirkebygging, men skyldes at kirken i utgangspunktet var privatkapell. Kirken er ikke så forseggjort som kirkene på Alstahaug og Herøy. På loftet i kirken oppbevarte man leidangsutstyr, noe man ofte gjorde i middelalderens kirker. Dekoren viser at kirken har vært bygd i første halvdel av 1200-tallet. Under restaureringen ble det funnet aske og klokkemetall på tomten. Det kan være rester etter en tidligere trekirke, eventuelt av et gudehov.

Det faktum at enkelte kirker ikke ble bygd i tilslutning til en eksisterende gård, kan bety at beslutningen om bygging har vært tatt på sentralt kirkelig hold. Det samme kan være tilfelle med de øvrige kirkene som ble reist langs kysten av Helgeland utover på 1200-tallet, for eksempel kirkene på Rødøy, Meløy og Brønnøy. Mens nordnorske høvdingseter i vikingtiden var ganske selvstendige, ble det annerledes da riksmakten gjorde krav på områdene i nord. Etter slaget på Stiklestad mistet mange gamle maktsentra sin betydning mens nye ble dannet. I den grad den gamle maktens representanter skiftet tro og lojalitet kunne de beholde deler av sin makt, men vel så ofte valgte riksmakten å anlegge nye sentra for på den måten å spre den lokale makt. På Helgeland kan det gamle politiske senter Tjøtta og det religiøse kultstedet Hov litt lenger nord ha blitt avløst av Husby og Herøy som politiske og militære sentra, og med Alstadhaug som det religiøse senter for det som etter hvert skulle bli de tre prestegjeldene Rødøy, Alstahaug og Brønnøy.[17] På denne måten kan sentralmakten ha valgt å la de viktigste maktinstitusjoner bli plassert i helt andre områder enn der de lå i vikingtiden - kanskje fordi motstanden mot sentralmakten her var særlig sterk selv lang tid etter slaget på Stiklestad. Nordnorge var i liten grad en del av det norske riket ved middelalderens begynnelse - og skulle fortsette å være det i lang tid fremover. De nordnorske storgårdene fikk i alle fall gradvis endret sin status og gikk over til bli sentra i godssamlinger underlagt kirken eller kronen. Fra de katolske erkebispene Aslak Bolts og Olav Engelbrektssons jordebøker og norske lensregnskaper går det frem at mange av de største gårdene i Hålogaland var eid av erkebispen og klostrene i middelalderen. Overdragelsen av jordegods kunne skje på flere måter. Gårdene på Tjøtta og Tilrem i Brønnøy kom for eksempel i kirkens (erkebiskopens) eie ved at denne betalte løsepenger for Erling Vidkunnsson, en av Norges rikeste og mektigste menn, da denne ble tatt til fange i England på vei hjem fra en pilegrimsreise (ca. 1350). I de fleste tilfeller skjedde imidlertid overdragelsen som følge av at gårder konfiskert på grunn av bøter jordeierne ikke var i stand til å betale, eller ved at eiendommer ble gitt som betaling til kirken for sjelemesser og bønner for en avdød person.


Gildeskål kirke (den eldste) kan arkitektonisk tidfestes til 1100-tallet. I tillegg til den gamle kirken, bygde man på 1800-tallet en ny kirke. Den gamle ble imidlertid ikke revet, slik at stedet dermed har to kirker med en prestegård mellom dem. Ifølge sagaen var kong Øystein på reise nordover i 1114. Han skal da ha beordret to steinkirker bygd, den ene i Vågan i Lofoten som på den tid var vokst frem som et stort og viktig fiske- og handelssentrum.[18] Det står ikke hvor den andre kirken ble bygd, men noen mener det kan ha vært Gildeskål kirke, ikke minst fordi stedet i førkristen tid hadde en viktig betydning som kultsted (et hov der det ble holdt 'gilder' - derav navnet på stedet[19]) og fordi kirkens byggestil var enkel romansk med rundbuer og nesten 1,5 m tykke vegger, ikke uvanlig for 1100-tallets kirkebygg. Stedets forbindelse til et tidligere gudehov kan ha vært markert ved at dragehodene på mønene ble tenkt på som et vern mot den tidligere religionens makter. Den gamle kirken gikk tapt i brann i 1710, men den ble bygd opp av daværende sogneprest Hans Bruun for hans personlige midler. Han utstyrte også kirken med et gravkammer for sin egen slekt. Kirken er videre utstyrt med en løkformet kuppel som ble fjernet i 1890 av frykt for at den kunne falle ned. En omfattende restaurering av kirken fant sted i perioden 1930-60. I dag er interiøret preget av den tyske bergensmaleren Gottfried Ezekiels landskaper og marmoeringer fra 1754, en maler som har dekorert mange nordnorske kirker.


Bodin kirke er fra 1200-tallet og har antagelig hatt Håkon Håkonsson som byggherre. Slik kirken fremstår i dag, er den en langskipet kirke med et mindre sideskip og et kvadratisk kor. Ifølge folkelig tradisjon besto kirken opprinnelig bare av kordelen og var bygd som kirke for et kloster på Klosterenga.[20] Kirken var neppe det første kirkebygg på stedet. Salten var et viktig område med god mulighet for jordbruk og fiske, og har derfor hatt et betydelig befolkningsgrunnlag. Gamle stedsnavn rundt prestegården tyder på at stedet har vært et viktig religiøst sentrum med kultsted og tingsamlinger.[21] Kanskje var det Bodin som prestegården tilhørte en del av den høvdingegården der goden bodde. I hvert fall ble gården meget tidlig gjort til krongods og halvparten av denne ble utlagt til kirkested med tilhørende jord til prestegård. På den andre halvparten ble kongens sysselmann boende - et godt uttrykk for den nære forbindelsen mellom kirke og stat gjennom den katolske tid. Den første steinkirken som ble reist var antagelig ganske liten, men kan etter som man har hatt råd og befolkningstallet økte, blitt tilføyd et større skip med tykke og tunge vegger slik vi ser i de øvrige steinkirkene. Hvordan dette har skjedd i Bodin kjenner vi ikke til fordi kirken har vært ombygd så mange ganger at man ikke lenger kan påvise de enkelte byggetrinn. Kirken synes å ha vært reist i som en langkirke i tidlig gotisk stil. Antagelig hadde den en et spissvinklet tak og var utstyrt med et kjegleformet tårn i tilknytning til den østre del av kirkeskipet. Under restaureringsarbeidet ble det avdekket rester av en eldre mur innenfor den nåværende kirkens vegger. Det har blitt tolket som spor av en eldre og mindre steinkirke. Kirkens vegger er tykke murer i granitt og gneis fylt med kuppelstein og grus. Murene i koret har vært nærmere 4 meter tykke og kan ha inneholdt skjulte korridorer og trapper. Senere er de blitt fylt opp med stein og stappet med kalkmørtel. Veggenes tyngde førte etter hvert til at grunnen under kirken sviktet og man har derfor vært nødt til delvis å rive og bygge dem opp igjen flere ganger. Like før siste århundreskiftet måtte muren rives nesten helt ned, men ble etterpå gjenreist i gammel stil. Mye av det gamle inventaret gikk tapt. Blant det som fortsatt finnes fra katolsk tid, er alterbordet med et relikvie-gjemme i alterplaten. Det finnes også bevart fire statuer av tre og et par lysestaker fra middelalderen.



 

Steigen kirke kan muligens dateres til sent 1100-tall.[22] Vanligvis ser man bygget i sammenheng med reisningen av de øvrige gamle steinkirkene, men det er mulig at Steigen kirke er noe yngre. Det er imidlertid høyst trolig at det har stått en kirke på stedet allerede på 1100-tallet ettersom det under utgravninger er blitt konstatert at kirken var reist over en kristen kirkegård. Antagelig har der vært en mindre stavkirke som ble bygget over det gamle gudehovet.[23] Det er også funnet et bronsekors med kjede fra kristendommens første tid i Norge og som antagelig har tilhørt en prest på stedet. Det mest særegne ved kirken, er at den ikke har hatt kor eller sakristi. Skip og kor har i stedet vært avdelt ved en skranke av tre.
 
 
 
 
 


Ibestad steinkirke nevnes ikke i skriftlige kilder før i 1380, men kan ha vært reist allerede på 1200-tallet og fungert som annekskirke for den indre halvparten av Trondarnes fylke.[24] Muligens ble den anlagt i forbindelse med et tingsted på Arnarness. Ifølge sagaen var tingstedet noe bøndene i finneskattens grenseland selv hadde dannet for å løse tvistesaker og ble det administrative grunnlag for det nest eldste kirkesogn i Trondarnes fylke. At noe vites om kirken og tinget så tidlig, skyldes prosessen mot Sigurd Ranesson 1113/15 angående utbyttet av finneferden. Det var brødrekongene Sigurd og Øystein som tok seg av saken ettersom finneskatten tilhøre kongens interesser. Om selve kirken vet vi imidlertid lite.[25] Sognet var betjent av en kapellprest som sorterte direkte under erkebiskopen. For Håkon Håkonsson fikk kirken stor betydning som misjonskirke overfor den samiske befolkning, et viktig anliggende for kongen i lys av pavens ønske om å kristne hedningefolkene i nord. Den samiske kirkegården lå ved sjøen nedenfor kirken, mens nordmennenes gravplasser var samlet omkring selve kirken. Den gamle steinkirken ble revet i 1860, dessverre uten grundigere undersøkelser om kirkens forhistorie.
 
 


Lenvik kirke omtales i skriftet Rimbegla som den nordligste kirke i verden og at den sto på sin nåværende plass allerede i 1170. Kirken og prestegården ble brent av karelerne under et plyndringstokt i 1349.

Troms misjonskirke ble ca. 1250 beordret reist av Håkon Håkonsson som en misjonskirke og gitt navnet Ecclesia Sanctae Mariae de Trums juxta paganos ("Sta. Maria-kirken i Troms ved hedningene"). At denne kirken ble reist, henger sammen med at kong Håkon planla et korstog på 1240-tallet. Dette korstoget ble det ikke noe av, men han fikk i stedet patronatsrett til kirker han bygde i arbeidet for å befeste kristendommen overfor de hedenske folkeslag lengst i nord og øst.[26] I en pavelig skriv fra 1252 heter det at hvis kong Håkon kristnet det folk som kalles "sambitae" (samer), så skulle de høre inn under hans jurisdiksjon. Dermed ble det kongens oppgave å bygge misjonskirke, noe han gjorde på Tromsøya og i Ofoten (Evenes). I 1486 oppga erkebiskop Gaute sitt krav om patronatsrett til kirken etter at kong Hans fremviste pavebrev på at han hadde rett til å utnevne prester til kirken der mot å ansette "en bekvem og indlandsk Klerk, der skal være Erkebispen lydig".[27] Kirken ble en av de i alt 14 kongelige kapeller der kongen selv hadde rett til å utnevne prester. I 1308 nevnes Mariakirken som ett av de kongelige kapeller de botferdige kunne valfarte til for derved å få 100 dagers avlat.[28] I den første tiden var det utnevnt en "titulærprest" til Troms som visiterte kallet når han hadde anledning til det. Vanlige kirkelige tjenester ble utført av en kapellan.[29]

At kongen lot sin misjonskirke oppføre i Troms og ikke i Finnmark, kan henge sammen med at året før hadde kong Håkon gitt tillatelse til at noen flyktninger fra Russland kunne få slå seg ned i Malangen, like sør for Tromsø. Året 1252 kan derfor utpekes som grunnleggelsesår for kongens kristnings- og forsvarsverk i nord.[30] Kirken fikk flere oppgaver: den skulle være sognekirke for den norske bosettingen mellom Malangen og Finnmark, den skulle være en misjonskirke overfor samene, og den skulle stå som et merke for norsk territorium og statsmakt. Kirken har sannsynligvis hatt betydelige inntekter som "gjennomfartskirke" i og med at den som Maria-kirke hadde Marimesse den 25. mars, et tidspunkt som falt sammen med begynnelsen til Finnmarksfisket som tok til for alvor på 1200-tallet og som førte til en ny oppgangstid for Nordnorge etter at bjarmelandsferdene med handel og plyndring tok slutt. Men regner derfor med at bosetningen av nordmenn langs Finnmarkskysten øst til Varanger begynte omtrent på denne tiden. Dermed opprettholdt man Hålogaland som landets største produsent av handelsvarer i middelalderen.[31] Mange fiskere og handelsfolk har besøkt kirken for å be om lykke for reise og fiske, og samtidig gitt penger og andre gaver til kirken. Kirken var også et nasjonalt symbol og trengte et forsvarsverk. Man lot derfor en jordvoll bygge rundt kirken (Skansen) til beskyttelse mot russiske plyndringstokt. En lignende mur av stein ble på samme tid bygd rundt Trondenes kirke. I tillegg til Tromskirken, lot som nevnt kongen bygge en misjonskirke på Evenes i Ofoten der det var en stor samisk befolkning. Denne første samemisjonen var virksom i hvert fall frem til Svartedauen. Et kongebrev av 1313 ga viktige skattemessige fordeler til samer som lot seg døpe der det het at på grunn av "finnenes nød og store fattigdom" skulle de samer som gikk over til kristendommen få redusert eventuelle bøter til biskop eller konge med en tredjedel av den boten som lovboken fastsatte. Denne ordningen skulle gjelde i de første 20 år etter at de hadde latt seg døpe.[32]

I vikingtiden hadde finneferd og bjarmelandsferd vært viktige inntektskilder for de mektigste av Håløygættene. På 1100-tallet begynte imidlertid den russiske byen Novgorod (Holmgard) å interessere seg for pelsvarene fra områdene rundt Kvitsjøen. Disse utkonkurrerte etter hvert nordmennene og ifølge sagaen ble forbindelsen mellom Norge og bjarmene brutt i 1222. I kjølvannet av bruddet fikk man gjentatte angrep fra russere og karelere. Det førte bl.a. til at høvdingesetet på Bjarkøy ble brent i 1323. I innlandet ble samene truet med lignende overfall østfra. Vanligvis regner en at i begynnelsen av 1300-tallet fantes det spredt bosetning av nordmenn i fiskeværene langs hele kysten av Finnmark like øst til Varanger, mens samene bodde inne i fjordene og i de indre strøk av landet. Den norske statsmakt forsøkte derfor ytterligere fremstøt nordover i kirkelig og militært henseende, for å verne landet mot overfall. En kirke på Karlsøy kan ha vært oppført tidlig på 1300-tallet som anneks under Tromsø, men det viktigste anlegget ble festningen med tilhørende kirke i VardøKirken ble innviet i 1307 av erkebiskop Jørund som den ytterste utpost mot hedningene og skulle markere dette området som norsk politisk, militært og religiøst territorium overfor så vel samer som russere og karelere.[33] Karelkrigene stilnet av etter hvert og etter 1450 hersket det relativ ro i området. Alt tyder på at norsk ekspansjon stanset ved Varangerfjorden og at det ikke fant sted noen norsk bosetning eller misjonsarbeid på Kolahalvøya. Formelt ga imidlertid ikke den norske stat avkall på Kola som norsk før i begynnelsen på 1800-tallet i forbindelsen med den norsk-russiske grensefastsettelsen av 1826. Festningen i Vardø mistet etter hvert sin militære betydning og med det fikk også festningskirken redusert sin betydning som misjonskirke. Den gamle "korstogstiden" var over og den tilhørende misjon til samene i vesentlig grad avsluttet, ikke minst etter at svartedauen gjorde enhver videre ekspansjon nordover umulig både i statlig og kirkelig regi. Først 300 år senere skulle den neste misjonsperioden begynne med Thomas von Westen som leder.

Kirkereisningen i nord fikk en brå stopp med Svartedauen. Pesten var en katastrofe for landet, også på det religiøse området. Folk kunne bli grepet av panikk og pesten kunne gi støtet enten til ekstreme botsøvelser eller tøylesløse utskeielser. Det var ikke alle steder i Norge som ble like hardt rammet. De områdene som ble hardest berørt var Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Ettersom kirkens prester hadde særlig ansvar for de døende, ble de særskilt rammet av pesten. I Nidaros satt det bare én representant igjen i domkapitlet da ny erkebiskop skulle velges i 1351 da også denne døde av pesten. Flere pestepidemier fulgte i kjølvannet av den første. Da erkebiskop Trond Gardarsson var i Avignon for hente sitt utnevnelsesbrev i 1371, opplyste han at mens stiftet hadde hatt 300 prester før svartedauen, var tallet på prester nå redusert til 40 - og at de fleste av disse var svært gamle og skrøpelige. Av denne grunn fikk kirken i Norge særskilt tillatelse fra paven til å prestevie personer som var født utenfor ekteskap for å bøte på den verste prestemangelen. Man organiserte også en nødløsning for utdannelse av nye prester ved å beordre de gjenlevende prester i høyere embeter til å undervise unge kandidater ved domkirken i Nidaros. I tillegg ble noen unge menn sendt til utenlandske læresteder i Tyskland, England, Frankrike og Italia.

Bedre ble ikke forholdene ved at kirken internasjonalt var inne i en langvarig kriseperiode med ødeleggende maktpolitiske kamper i kirkens sentrale ledelse. Forholdene ved Pavestolen var preget av politiske intriger og det var ikke alltid lett å vite hvem som var den rettmessige pave. Kirken led også under et utstrakt misbruk av økonomiske midler. Skatter og avgifter til kirken sentralt økte voldsomt i forbindelse med kirkebygging (Peterskirken) og pavens kamp mot fyrster i Italia for å bevare kirkestatens selvstendighet. I Norge ble forholdene ytterligere forverret ved at landet kom inn under et dansk styre som viste liten respekt for kirkelig selvstendighet. Dronning Margrete utnevnte således personer til erkebispestolen slik det passet henne, menn som nok må sies å ha vært mer opptatt av å tjene Danmarks og sine personlige særinteresser enn den norske kirkens ønsker og behov.

Også økonomisk var landet på bunnen. Kirkelig innebar det at det ikke bare ble slutt på kirkebygging, men at de eksisterende kirkene forfalt i lang tid fremover. Dels hadde en ikke midler til vedlikehold på grunn av sviktende inntekter, men mange steder forsvant også grunnlaget for kirkelig betjening fordi folketallet var blitt radikalt minket.[34] I tillegg var det vanskelig å få tak i prester etter at så mange var blitt revet bort av pesten. De mange ødekirketufter langs den nordnorske kysten, skyldes nok pestens herjinger. Nedgangstidene i fisket og sviktende fiskeomsetning utover på 1600-tallet, gjorde ikke saken bedre og førte til at mange fiskevær langs kysten gikk til grunne ettersom folk trakk innover i fjordene for å supplere sitt levebrød med det de kunne dyrke frem av landjorda.


Henvisninger:

1. Absalon Taranger, Den Angelsaksiske Kirkes Indflydelse paa den norske. Kristiania 1890. <Tilbake>

2. Vera Henriksen, “Fra kristning til reformasjon” i Den katolske kirke i Norge, red. av John W. Gran, Erik Gunnes og Lars Roar Langslet. Oslo 1993, s. 7. Kristning ved maktmidler fikk innpass i kirken da Karl den store kristnet sakserne i siste del av 700-tallet. <Tilbake>

3. Årmennene var gårdsforvaltere som rådde over en liten mannskapsstyrke. Deres oppgave var å kreve inn slike avgifter som ikke lendmennene disponerte og se til at lov og rett ble fulgt. En årmann kunne rekrutteres fra allmuen, endog fra trelleætt. <Tilbake>

4. Det er usikkert om tingstedet for Hålogaland har vært etablert først i Vågan og så har vært flyttet til Steigen, eller om det eksisterte et eget lagting før Steigarting ble etablert. Det er mulig at lagmannen i Hålogaland fra først av ikke hadde eget tingsted, men har reist rundt og holdt ting der det var nødvendig å ta opp saker til doms. <Tilbake>

5. Sigurd, hans egentlige navn, ble vigslet til biskop i England til misjonær i Norge og antok i forbindelse med vigslingen det bibelske navnet Johannes. I de norrøne sagaene opptrer han under begge navn. Asbjørn Svartvasmo omtaler han imidlertid som “Jon Sigurd” (Jon er kortform for Johannes), og det er under dette navnet han gjerne omtales i kirkehistorien. <Tilbake>

6. Navnet Omd har vært vanskelig å tolke, men de fleste forskere mener at der er en språklig sammenheng mellom Omd og Andøy. Snorre var antagelig ikke godt kjent i den nordnorske geografi, for han sier at “Sigurd (bror til Tore Hund) bodde på Trondarnes på Omd”. At Hinnøy og Andøy hadde Omd som et fellesnavn, er heller tvilsomt. <Tilbake>

7. Sigurd Toresson på Trondarnes var gift med Sigrid, datter til Erling Skjalgsson på Jæren, som igjen var gift med Astrid, søster til Olav Trygvasson. <Tilbake>

8. Asbjørn Svartvasmo, “Ti år til tusenårsminnet for biskop Jon Sigurd på Trondenes” i Årbok for Harstad. 1989, s. 13. Jfr. også Asbjørn Eidnes, Trondenes kjerke. Hålogaland historielag 1993, som har en omfattende diskusjon om de ulike teorier knyttet til tilblivelsen av Trondneskirka. <Tilbake>

9. Ifølge Oluf Kolsrud kjenner vi til 600 førkristne kultsteder i henhold til stedsnavn. Av disse ligger ca. 150 på eller like ved et kirkested. Der er ca. 125 kirker som er bygd på eller ved hedenske kultsteder. Av de 950 kirker som fantes ved slutten av mellomalderen utgjør disse 125 kirkene ca. 1/8 (Kolsrud 1958, 148). <Tilbake>

10. A. Eidnes, op.cit., s. 13. <Tilbake>

11. Petter J. Liland, “Hit kom folket” i Nordland: Bygd og by i Norge. Oslo: Gyldedal, 1976, s. 176f. <Tilbake>

12. Av 188 bevarte norske middelalderkirker er 157 bygd av stein, mens de øvrige 31 er stavkirker. <Tilbake>

13. På Helgeland har det også vært steinkirker i Brønnøy (brant i 1772 og 1866) og Tjøtta (brant i 1811 og 1843). I 1589 fantes det i dette området 18 kirker, de 5 nevnte steinkirkene og 13 trekirker, derav 2 stavkirker (Vatsås og Hemnes), samt 2 kapeller og tre korshus. Ingen av trekirkene er bevart. <Tilbake>

14. Øystein Ekroll, “Guds hus stein og tre” i Birgitta Berglund, red., Helgelands historie, bind 2. Helgelands historielag 1994, s. 94 og 99-100. Ekroll redegjør også for bakgrunnen og utformingen av de øvrige steinkirkene på Helgeland. <Tilbake>

15. Axel Coldevin, Dønna bygdehistorie. Mosjøen 1980, s.53. <Tilbake>

16. Det er ikke funnet noen sikre rester av en slik eldre kirke, men de områder hvor slike spor eventuelt skulle finnes er heller ikke undersøkt. Jfr. Håkon Christie, To romanske Helgelands-kirker: Alstahaug og Herøy. Særtrykk av Årbok for Helgeland. Oslo 1973, s. 17. <Tilbake>

17. Jfr. Birgitta Berglund, red., Helgelands historie, bind 2. Helgelands historielag 1994, s. 45-49. <Tilbake>

18. I dag er det ikke noe igjen verken av steinkirken eller kjøpstedet Vågan. Det nærmeste tettsted til det gamle Vågan er Kabelvåg der det i middelalderen har stått en kirke eller et kapell (Kabelvåg < Kapell-vågen). Antagelig har det også stått en kirke like i nærheten på det stedet som kalles Kjerkvågan. Vågan var i middelalderen – og muligens allerede i vikingtid – et viktig møtested også for kirkens menn i Hålogaland for å samle inn kirkeskatt til bygging av domkirken i Nidaros. <Tilbake>

19. Navnet kan være avledet av Gildiskáli som betyr festhus eller festsal, altså et rom der man holdt blót. Andre har pekt på en mulig forbindelse til lån fra samisk der gulle eller golle er en betegnelse på et naturlandskap (en revne eller innsnevring mellom to berg), og skål som betegnelse på en grop eller et myrsøkk. I så fall betegner navnet et søkk mellom to trange berg, som stemmer godt overens med omgivelsene. <Tilbake>

20. Tradisjonen om klosterkirken er meget usikker og kan kanskje avspeile minnet om at Elgeseter kloster i Trondheim eide en del av gården som man betalte avgift for, jfr. Turid Følling Eilertsen, red., Bodin kirke 750 år. Bodø 1990, s.22. <Tilbake>

21. Terje Gudbrandson, “‘Ei altfor stor jord!’ Glimt fra Bodø prestegårds historie” i Turid Følling Eilertsen, Bodin kirke 750 år. Bodø 1990, s.70f. Jfr. også Gudbrandsons bidrag til Bodin bygdebok II 3. Bodø 1989, s.624-691, og Per Johan Wiig, “Bodin middelalderkirke” i Bodøboka. Nordland fylkesmuseums årbok. Bodø 1985, s.99. <Tilbake>

22. O. Nicolaysen, “Undersøgelser og Udgravninger i Nordland Amt i 1896. Steigen Herred” i Foreningen til Norske Fortidsmindemerkers Bevaring. Årsberetning 1896. <Tilbake>

23. Svein Fygle, Steigen Bygdebok. Bind I. Steigen 1980, s. 22. <Tilbake>

24. Trondenes hadde svartedauen seks annekskirker: Ibestad, kvæfjord, Bjarkøy, Sand, Tranøy og Lenvik. Hilmar Eriksen hevder for øvrig at Ibestad kirke før svartedauen ikke var en annekskirke, men en sognekirke, jfr. “Omkring Ivarsstada Kirkja” i Håløygminne, nr. 1 (1956), s. 483f. <Tilbake>

25. Biskop Nannestad har i sin Almanak (1750) gitt en beskrivelse av kirken som viser at den var en kirke bygd i romansk stil typisk for 1100-tallet. Beskrivelsen er gjengitt i Hilmar Eriksen, “Omkring Ivarsstada kirkia og Nikolas Skjaldvorsson” i Håløygminne, nr. 2 (1954), s. 211f. <Tilbake>

26. Diplomatarium Norvegicum, bind I, nr. 27. <Tilbake>

27. Diplomatarium Norvegicum, bind I, nr. 950. <Tilbake>

28. Diplomatarium Norvegicum, bind I, nr. 114. <Tilbake>

29. Erik Schytte Blix, “Kirker og kirkeliv” i Bygd og by i Norge: Troms, Oslo 1979, s. 363. <Tilbake>

30. N. A. Ytreberg, Tromsø som kirkested og by gjennom syv hundre år. Tromsø 1952, s. 6. <Tilbake>

31. Trygve Lysaker, Trondenes bygdebok. Bind 1. Harstad 1978, s. 60. <Tilbake>

32. Hvorvidt denne ordningen resulterte i noen særlig grad av kristning av samene er høyst usikkert. Det er blitt pekt på at om samene ble kristne, så ville embetsmennene tape penger på det, noe som neppe gjorde dem særlig lysten på å arbeide for saken, jfr. Harald Lindback, “Fra samenes gamle tro til læstadianisme og kirkeliv” i Bygd og by i Norge: Finnmark. Oslo 1979, s. 402. <Tilbake>

33. En har ofte understreket erkebiskop Jørunds deltagelse i innvielsen som et uttrykk for hvor mye sentralmyndighetene la på utbyggingen av Vardø. Det kan nok være korrekt, men en bør også ta i betraktning de alvorlige problemer erkebiskopen selv hadde med sitt domkapitel og som gjorde at det kan ha vært meget fordelaktig for ham selv å være bortreist en tid. Bang kommenterer at Jørund ikke uten livsfare turde vise seg på gaten, jfr. A. Chr. Bang, Den norske kirkes historie under katholicismen, s. 136. <Tilbake>

34. Enkelte steder, som f. eks. i Trondenes, var kirkens inntekter fra landskylda nede i mindre enn 10 % av hva den hadde vært før svartedauen, jfr. Lysaker, op. cit., s. 84-90. <Tilbake>




[Til: Forside]