Isaac Olsen: Relation om lappernes vildfarelser og overtro
Fastepraksis

En "besynderlig" skikk som Isaac Olsen observerer, er rester av den katolske fastepraksis som fortsatt de fleste samer fulgte på begynnelsen av 1700-tallet. En faste gjaldt særskilt kvinner:

denne kvelden fastet kvinner med små barn slik at barna skulle bli sterke, friske og kloke, samt lære både språk og noaide-kunsten.
Det var også en særskilt skikkelse kalt Unnakas faste alma ("den lille faste-mannen") som oppfordret kvinnene å faste som en plikt mot barna. Hvis de ikke ville lyde og fastemannen ikke fikk sitt offer, ville han pine og plage barna slik at de ikke ble som foreldrene ønsket. Samene selv sa at fordi det var Maria selv som fastet Vårfrue-aftenen, så skulle de gjøre slik som henne, for hun var tross alt Guds Mor og visste hvordan skikken skulle være.

Både kvinner og menn praktiserte faster ved andre anledninger:

I tillegg holdt man hver onsdags- og torsdags- og lørdagskveld hellig. Om fasten sa man at
gud self har fastet og befaledt at Faste, og Maria har og self fastet paa de tider, og icke smagt kiød eller koggede mad af kiød, men kun alleniste tør mad, og saa skal de og giøre, de skal icke æde kiød eller koggede mad af kiød, paa De tider, thi deris gamle forfædre har saa sagt, og befalit dem og lige saa deris gamle vise, som viste det nock saa vels, hvor det skulle være. (s.23)
Når Isaac Olsen spurte dem om hvorfor de utførte slike skikker, svarte de at det var Guds Engler, passe alma [olmmai, dvs. hellige folk] som hadde befalt dem å gjøre slik, engler som viste seg i hvite klær og fortalte hvordan skikk og bruk skulle være. Hvis de ikke adlød, ville disse englene straffe dem for ulydighet. Fra barna var små, ble de derfor innprentet gjennom sang og joik alle tradisjoner vedrørende offer, faster og helligdager, samt om noaidekunsten. Olsen bemerker at før enn barna kan si far eller mor, kunne de joike og rune og brukte denne kunnskapen både i lek og alvor - til foreldrenes store glede.


Utarbeidet av Roald E. Kristiansen til bruk for studenter ved
Institutt for religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø