Nordnorsk folkereligiøsitet

av Roald E. Kristiansen


Del 1: Offisiell og uoffisiell religion

I boken Religion: The Social Context, skiller Meredith B. McGuire (Belmont CA: Wadsworth Publ, 3.ed., 1992: 95ff) mellom offisiell og uoffisiell religion. Med 'offisiell religion' mener hun:
Offisiell religion er et sett av trosforestillinger og praksishandlinger som er foreskrevet og regulerte, og som en sosialiseres inn i gjennom organiserte spesifikt religiøse grupper, mens
Uoffisiell religion defineres som et avvik fra den offisielle (og normative) religion og som ikke står under kontroll av religiøse ledere, grupper eller forsamlinger:
Uoffisiell religion er et sett av religiøse og kvasireligiøse trosforestillinger og praksishandlinger som ikke aksepteres, anerkjennes eller kontrolleres av offisielle religiøse grupper.
Ettersom den uoffisielle religiøsiteten av McGuire forstås som et avvik fra offisiell religion, vil de to også i stor grad kunne karakterisert gjennom motsetninger:
mens den offisielle religion representerer en standardisering av virkelighetsforståelsen i et intellektuelt utformet meningssystem, dvs. et sammenhengede system av læresetninger og et foreskrivende sett av normer for adferd som er konsistent med gruppens læregrunnlag utformet av en intern ekspertise, vil den uoffisielle religiøsiteten representere en eklektisk bruk av elementer fra alternative virkelighetsforståelser såvel som fra elementer fra den offisielle religionen;

mens den offisielle religion står for en fast kultisk etablert praksis der de troende gjennom symbolhandlinger uttrykker sin religiøse identitet ledet av utvalgte personer, så vil den uoffisielle religiøsiteten gjøre bruk av riter og handlinger som ikke uten videre kan settes inn i et kultisk system, men som i stor grad bygger på individuell frihet til å etablere handlingsmønstre som passer til anledningen eller den lokale konteksten;

mens den offisielle religion uttrykker seg i institusjonell form gjennom fremveksten av en organisasjon som sikrer læremessig og rituell konformitet og fremmer organisasjonens utbredelse, vil den uoffisielle religiøsiteten betone enten den individuelle friheten fremfor de kollektive interesser, eller betone den ikke-institusjonaliserte tradisjon fremfor den individuelle frihet.

Den uoffisielle religiøsitet kan i hovedsak være knyttet til to forhold i samtiden: enten til det moderne eller til det tradisjonelle. Uoffisiell religiøsitet i 'moderne' forstand står i stor grad for en eklektisk bruk av elementer fra den offisielle religion, sammensatt slik at det passer ulike grupper av mennesker. Denne religiøsitet gir derfor rom for en religiøs pluralisering og alternative fellesskaper. I dens uttrykksformer er der ofte fokusering på ulike modernitetsidealer: individuell frihet, behovstilfredsstillelse både på det materielle og det åndelige området, og gjensidig respekt mellom alternative fellesskap kombinert med konkurranse om oppslutning. I den såkalte senmoderne religiøsiteten skjer det en videre radikalisering av disse idealene slik at gruppetilhørigheten svekkes og den enkelte på individuell basis i større grad står fritt til selv å skape religiøse former som best måtte passe en selv og sine egne behov.

I den tradisjonelle formen for uoffisiell religiøsitet finner man en eklektisk bruk av elementer fra det man kan kalle en 'førmoderne' virkelighetsforståelse, men også her ofte kombinert med elementer fra den dominerende offisielle religion. Ofte vil eldre tiders normer, verdier og idealer danne basis for en implisitt (uuttalt) religiøsitet som kan uttrykkes i opposisjon til den offisielle religion - i hvert fall i den grad sistnevnte fremtrer som et modernitetsfenomen som strider mot tradisjonelle normer, verdier og virkelighetsoppfatning.

Uoffisiell religion kan derfor sies å bestå av et sett av mer eller mindre religiøse trosforestillinger og praksiser som befinner seg i utkanten av de offisielle religiøse gruppenes ideologi. Den uoffisielle religiøsitet er i motsetning til offisiell religion i liten grad utformet som et konsistent tros- og normsystem. Snarere består den av et utvalg relativt uorganiserte og heterogene trosforestillinger. Normgrunnlaget kan variere, men vil ofte være mer forankret i lokale interesser og behov enn i allmenne kategorier. Den uoffisielle religiøsitet er derfor intet system (derfor brukes ordet 'religiøsitet' i stedet for 'religion'), men vil bestå av ulike fortolkningsrammer for måter folk flest finner det naturlig å organisere sin verden og sine relasjoner til mennesker og makter på måter som den enkelte selv føler gir mening til ens tilværelse.

Følgende tabell angir likheter og forskjeller mellom offisiell og uoffisiell religion med henblikk på ulike aspekter av religionens uttrykksformer (jfr. Ninian Smarts dimensjonsbegrep):
 
Dimensjoner Offisiell religion Uoffisiell religion
dogmatisk / lære systematisk-normativ, institusjon avgjør, individet underordner seg tradisjon-fleksibilitet, individuell frihet, kollektive avgjørelser
erfaring / følelse teori normativ for erfaringer og følelser erfaringer og følelser normativ for teori
etikk / moral insitusjonaliserte normer og verdier individuelt tilpasset; hierarkisk struktur etablerte fellesskapsnormer med individuell frihet i tillempning; egalitær struktur
materiell / artistisk internasjonale strømninger lokale tradisjoner
mytisk / narrativ fikserte tradisjonsfortellinger av historisk karakter som basis for normativ teori / normer analogisk anvendelse med individuell kreativitet, ofte relatert til natur- og helsespørsmål
rituell / kultisk etablerte riter, kultisk fellesskap etablerte riter, individuell bruk (kult)
sosial / institusjon sterkt institusjonelt, sterke trans-lokale sosiale føringer svakt institusjonelt, sterke sosiale bånd av lokal karakter

Mange mennesker praktiserer både offisiell religion og uoffisiell religiøsitet samtidig. Noen velger imidlertid en tilhørighet som i sterkere grad er knyttet til den ene typen slik at en føler det må være riktig å avvise andre former for religiøse ytringer. Dette gjelder særlig de som velger sin primære tilhørighet innenfor den offisielle religionens rammer som vanligvis vil forstå f.eks. folkereligiøsitet som et avvik fra den rette norm. Begge har imidlertid det som kjennetegn at de bidrar til å forme enkeltmenneskers religiøse identitet i forhold til selvforståelse, samfunn og tilværelsen som helhet (kosmologi). Den troende i den offisielle religion oppsøker derfor den religiøse institusjon som en er assosiert med gjennom sitt medlemsskap, og en deltar i et fellesskap som skal befeste ens religiøse tilhørighet gjennom deltagelse i opplæring, kult og rett adferd i henhold til fellesskapets normer og regler. Den offisielle religion er derfor primært et fellesskapsanliggende som virker sosialt sammenbindende. Det vil imidlertid variere en god del i hvor stor grad den enkelte selv velger å tilslutte seg den offisielle religion. I den grad religionen står og for et tros- og normsystem, et kultisk fellesskap og en institusjonell manifestasjon som virker troverdig, kan den enkelte akseptere religionen som et uttrykk for sin egen religiøse identitet. Er der imidlertid stor avstand til den offisielle religionens tros- og normsystem, så vil der lett kunne oppstå en kløft mellom tilhørigheten også til den institusjon og det kultiske fellesskapet som den offisielle religionen representerer.
 

Uoffisiell religion i nord

Når vi så vender oss til den nordnorske folkereligiøsiteten, så vil denne være kjennetegnet av å ha vokst frem i et samfunn og en kultur som er usedvanlig selvbevisst på lokal tilhørighet. Sosialantropolog Frøydis Eidheim uttrykte sin forståelse av nordnorsk lokaltilhørighet ved å hevde at 'nordlendinger er tilbøyelig til potensielt å håndtere temaer av nesten enhver art i et sammenlignende nord-sør perspektiv'. Behovet for tilhørighet er grunnleggende for svært mange mennesker - uavhengig av religiøs tro. Tilhørighet gir personen en ramme i tid og rom for sin identitet ved at en vet hvor en kommer fra og hvem som er en del av ens livshistorie. Ved å erkjenne ens stedtilhørighet gis personen et mentalt grunnlag for sitt liv, et grunnlag som må være der for å skape stolte, trygge og kreative mennesker.

Tilhørighet er ikke bare en "følelse" som kan studeres fra en psykologisk synsvinkel. Det kan også forstås fra i en religionsfaglig sammenheng. Ifølge religionshistorikeren Mircea Eliade, er tilhørighet noe som kan kobles til åpenbaringen av det hellige, til hierofanien, fordi mennesket alltid ønsker å leve i "verdens sentrum" der det hellige finnes. Den som kjenner en sterk tilhørighet til stedet uttrykker det gjerne i ordene ovenfor - at det er som å komme hjem, dit "kor en vet at en høre tel". Hjemstedet kan en se på som et uttrykk for en virkelighet som forblir konstant selv om alt annet skifter. Som sådan kan en si at hjemstedet i mange tilfeller utgjør en profan versjon av det hellige sted. Det bevarer hierofaniens karakter av å være kvalitativt annerledes enn andre steder, men det assosieres vanligvis ikke med det guddommeliges nærvær fordi det eksplisitt religiøse språket mangler. Hjemlengselen kan i denne forstand betegnes som en avsakralisert versjon av den kristnes himmellengsel, en lengsel etter å overvinne dagliglivets stadige skiftninger og tvetydigheter, og en lengsel om å oppnå opprinnelsens evighet i en frisk og ren verden.

Kirken som institusjon og representant for den offisielle religion, har tatt på seg ansvaret for å opprettholde og formidle det kristne budskapet, en oppgave kirken ofte har voktet på en nidkjær måte. Ikke minst har en voktet folketroen med mistenksomme øyne og betraktet den som en religiøsitet med liten eller ingen egenverdi. Folks tro var noe kirken skulle forme gjennom forkynnelse og undervisning, og folketroen ble ofte forstått som den sanne troens pervertering, et avvik fra den rette tro fordi en ikke var tilstrekkelig "opplyst" i åndelige spørsmål og sannheter.

Det kan være grunn til å sette et spørsmålstegn ved en slik forståelse av folketroen, den uoffiselle religiøsiteten. Folketroen kan utvilsomt tilskrives en egenverdi og det er ikke uten videre klart at den bør defineres kun som den offisielle religionens "avvik" - slik endog McGuire som religionssosiolog faktisk gjør! Kanskje bør en heller gå til folketroen selv, den uoffisielle religionen, og spørre hvilken implisitt religiøsitet som uttrykkes gjennom dens mer eller mindre eklektiske bruk av ideer, forestillinger, normer og verdier. Man kan f.eks. ta utgangspunkt i eksemplet ovenfor med "hjemlengselen" som illustrasjon på hva folkereligiøsiteten som uoffisiell religion kan bety.

Hjemlengselen som fenomen kan en tolke som et uttrykk for (det sekulariserte) menneskets ønske om et møte med det hellige og med den opprinnelige væren. I kristen teologi vil hjemlengselen kunne tolkes som ønsket om et møte med den Gud som åpenbarer seg i Kristus til frelse for hver den som tror. At lengselen etter et slikt møte er rettet mot ens eget hjemsted og ikke religionshistoriens Golgata, må ikke nødvendigvis fortolkes som en "kryptoreligiøs avsvekkelse" (slik Eliade gjør). I stedet kan innretningen mot hjemstedet tolkes som en poengtering av åpenbaringens konkrete form: den er knyttet til et særskilt sted som uttrykk for hvordan mennesket i lys av hierofaniens erfaring skaper seg en identitet innenfor rammen av den lokale verden en føler tilhørighet til. Denne skapelse skjer i form av ritualer der kaos avvises og kosmos struktureres gjennom symbolske handlinger.

I sekularisert form kjenner vi mange uttrykk for hjemlengsel, ikke minst fra den "nordnorske visebølgen". Når Jack Berntsen synger "Kor e' hammaren Edvard", gir det uttrykk for folks følelse av å ha en rett til å bo på hjemstedet selv om industrien vil ha folk vekk og inn til mer sentrale strøk. Halvdan Sivertsens viser om lyse sommernetter på Kjerringøy og beksvarte vinternetter i Bodø handler om at livet tross alt oppleves som dypt meningsfylt - også i nord. Og Trygve Hoff gir i sin nordnorske julesalme ord til stoltheten ved å ville leve der en føler seg hjemme ved å identifisere nordlendingens utholdenhet og livskraft med de samme egenskaper han ser hos Kristus som fødes i fattigdom av småkårsfolk: "vi e' hardhausa, vi som du!" Selv om det er "langt sør til Betlehem", som Hoff uttrykker det i julesalmen, er ikke Nord-Norge mindre hellig enn det landet der Jesus ble født, for det er kvaliteten ved de mennesker som bor der som er avgjørende. Slike samtidspoetiske sekulariserte uttrykksmåter sikter mot å gi ord til det dypt følte anliggendet om at mennesket har behov for å høre til et sted hvor det er meningsfylt å leve. Det er ikke likegyldig hvor en bor; det er ikke det samme om en bor i Bærum eller Beiarn. For det er der en har sin tilhørighet at en også kan finne sin identitet, en tilhørighet til stedet og dets historie som er kvalitativt forskjellig fra andre steder en kanskje kommer innom i løpet av livsreisen.

I sakral form kan hjemlengselen uttrykkes i form av en "himmellengsel" der det jordiske stedets betydning avvises som destruktivt for ens religiøse identitet. Men selv i sin avvisning slipper en likevel ikke unna den religiøse betydningen av stedforankringen. Hos noen innen kirken dukker den opp på andre måter, f.eks. som gjenoppdagelsen av middelalderens pilgrimsferder til hellige steder, godt hjulpet av den moderne turismeindustri. Den kan også dukke opp igjen i form av et menighetsbyggende arbeid som f.eks. en sterk fokusering på det lokale kultsteds betydning (bedehuset, forsamlingshuset) som tiltrekker seg det meste av ens fritidsaktivitet og som utgjør referanserammen for ens sosiale liv. I slike tilfeller skrelles ofte den lokale sekulære kulturens betydning bort og erstattes av en religiøs (sub-)kultur med et vidt spekter av historier som bidrar til å gi stedet identitet og mening. Troshelter, vekkelsesbølger og betydningsfulle episoder i forsamlingens liv bidrar til å skape en stedforankret identitet der den religiøst pregede folketroen identifiseres med folkets tro og derved møtes i dannelsen av en lokal "hellig historie" mennesker kan bruke til å orientere sine livshistorier og skape et ordnet og meningsfylt hverdagskosmos. Ikke minst i gudstjenesten skjer det en bekreftelse av stedets identitet: en vet seg sett av den Allmektige selv på en måte som gjennom ord og sakramenter bekrefter ens verdi som "hellig samfunn".

Stedtilhørigheten kan tolkes som et uttrykk for folks uoffisielle religiøse tro. Noen ganger kan også den gamle folketroen gi stedets betydning en tolkning som forener fortid og nåtid på en slik måte at en kan leve med et stedforankret håp om en meningsfylt fremtid. Tidligere tiders mennesker kunne fortelle sagn og historier knyttet til særskilte betydningsfulle steder. Fjellene kunne ha sin historie som godtgjorde at de var mer enn bare stein, for i urtiden var de bærere av mektige krefter som både fascinerte og krevde respekt. Hulder og andre underjordiske formidlet viten om at fortiden ikke var langt unna; de døde kunne vise seg til både velsignelse og forbannelse, og en måtte lære seg til å håndtere sitt liv og leve på en slik måte at en respekterte de makter som faktisk rådde grunnen på det lokale sted. I folketroens uoffisielle religion møter man en form for kunnskap om stedet og historien som forener disse i den hellige fortelling som handler om hvordan det hellige manifesterer seg på ulike måter. Gjennom visse typer handlinger viser en sin respekt for det hellige: årene skal legges på rett måte i båten, agnet skal festes på rett måte på kroken, maktfylte steder skal vises tilbørlig respekt. Gjennom den lokalt forankrede hierofani møter mennesket det hellige på et mangfold av måter og blir på den måten hjulpet til å skape seg en livsorientering. En vet seg å leve i et "verdenssentrum" og kan dermed avvise de makter som vil tilintetgjøre dette sentrum til fordel for vilkårlighetens og normløshetens livsstil som vil ha folk til å flytte dit utenforstående andre bestemmer, og som vil fortelle at tid og rom er nøytrale størrelser uten relasjon til enkeltmenneskets livforståelse og identitet. Når Kari Bremnes synger om at "folk treng hus og hus treng folk", så er det ikke hvilke hus som helst det er snakk om. Det er ikke likegyldig om det handler om høyblokker på Grorud, rekkehus i Grenland eller hjemplassen i Gravdal. Det avgjørende er stedet der en kjenner tilhørighet, der en er hjemme fordi det er derfra en kan ordne sin tilværelse og opprettholde sitt kosmos når kaosmaktene truer ens liv. Mennesket trenger et mentalt grunnlag for sitt liv, og dette grunnlaget er nøye koblet sammen med hjemstedet fordi det er der livsorienteringen har sitt startpunkt. Hjemstedet representerer visjonen og lengselen etter opprinnelsens evighet i en frisk, ren og sterk verden.
 

Religiøse elementer i nordnorsk folkereligiøsitet

Vi skal i det følgende ta for oss enkelte elementer som er levende i nordnorsk folkereligiøsitet. Behandlingen vil ikke på noen måte forsøke å være fyldestgjørende. Her skal vi nøye oss med å gjøre noen innledende og foreløpige "dykk" ned i den uoffisielle religiøsitet man kan finne i den nordnorske virkelighet og begrense oss til å se nærmere på følgende tre forhold:

sunnhet og sykdom (del 2)

kirka, prestene og maktene (del 3)

krefter knyttet til hav og land (del 4)