Nordnorsk folkereligiøsitet

av Roald E. Kristiansen


Religiøse elementer i nordnorsk folkereligiøsitet

Del 2: Sunnhet og sykdom

I eldre tiders Nordnorge var der ofte langt mellom doktorene - og de var dessuten som oftest "fremmede" for den lokale kultur og brakte med seg holdninger, verdier og idéer som føltes fjerne for folk i lokalsamfunnet. Legevitenskapen erobret rimelig raskt all sykdomsbehandling på det nasjonale plan, men lokalt måtte man ofte stole på egne krefter. Stein Mathisen forteller i Nordnorsk kulturhistorie 2 (s.279) om en lege i Kautokeino som i liten grad ble oppsøkt av folk som ble syke. Derimot fant man ut at han var en fingernem person som kunne reparere mange ting som gikk i stykker, og på slutten av sin tid i Kautokeino ble han regnet som en meget habil pulkreparatør. Til sykdommer hos mennesker ble han ikke brukt - det hadde man lokale folk som man stolte på.

Den moderne legevitenskap har en forståelse av sunnhet og sykdom som ikke alltid deles av folk utenfor helseprofesjonene. Mens man i dag kan forklare sykdom som angrep på kroppens organer fra bakterier og virus, så har den folkelige oppfatningen av sykdom et "alternativt" perspektiv der helse mer forbindes med harmoni og balanse i kropp, sinn og ånd. Når noe går galt, er det fordi denne balansen ødelegges gjennom andre krefters innflytelse. Disse krefter som influerer på menneskers (og alle andre levende veseners) helsetilstand, kan være av ulik art. Bakterier og virus er bare én kategori blant mange. Kreftene kan også være av mental eller åndelig art, og de kan være forbundet med menneskers eller andre veseners onde vilje. Stein Mathisen skriver om disse kreftenes innflytelse:

I eldre tradisjonsmateriale er det en klar tendens til at sykdom forklares med forskjellige 'krefter' som kan virke inn på menneskekroppen. Disse kreftene var av overnaturlig art, og mennesker ble rammet av sykdommen fordi de på en eller annen måte hadde kommet i 'disharmoni' med dem. I den folkelige forestillingsverden kom disse kreftene symbolsk til uttrykk i visse folketro-vesen, som for eksempel de underjordiske og daudingene, eller i forestillinger om trolldomskyndige mennesker, som kunne skade andre ved hjelp av trolldom. (Nordnorsk kulturhistorie 2, s.280)

Synet på helbredelse av sykdommer i det tradisjonelle samfunnet (som i Nordnorge er den sentrale premissleverandør for den uoffisielle religiøsiteten), vil dermed fokusere på to forhold:

hvordan man bekjempe de onde krefter gjennom bruk av positive krefter
hvordan man kan alliere seg med de positive kreftene.
En sentral form for kunnskap fra det gamle samfunnet som fortsatt lever i beste velgående, er leserne sin bruk av tekstlige formularer, noen ganger supplert med symbolske handlinger, for å helbrede sykdommer. Helbredelsesteknikken benytter seg av en type tenkemåte som enkelte vil karakterisere som magi i den forstand at gjør bruk av handlinger og forestillinger som ikke rommes innenfor det moderne (og vitenskapelige) paradigmet. Begrepet leser antyder at helbredelsen er knyttet til bruken av ordet, dvs. formularer som leses over eller for den syke.

Tolkningen av det som skjer gjennom en lesers virksomhet, bør relateres til to ulike religiøse tradisjonskretser: den sjamanistiske og den kristne. Begge er viktige for tolkningen og kan ikke uten videre løsrives fra hverandre.

I den sjamanistiske tradisjonen slik en f.eks. finner denne i det førkristne samiske samfunnet (og som fortsatt finnes om enn i bruddstykker), var det den religiøst kyndige person, noaiden, som hadde innsikt og trening i å håndtere de farlige og usynlige kreftene. Han visste også hvordan han skulle etablere allianser med de positive kreftene som kunne nøytralisere angrepet fra de skadelige kreftene. Gjennom særskilte ritualer kunne han kontakte disse kreftene og bruke dem i sitt helbredende arbeid for den syke. I den kristne tradisjonen finnes deler av denne tradisjonen i en omarbeidet utgave. Det er ikke noaiden som utfører ritualet, men leseren som står i et særskilt forhold til den positive makt, vanligvis forstått som kristendommens 'Gud'. Det er i kraft av hans personlige gudsforhold og integritet, samt kjennskap til den skjulte overlevering av kunnskap i form av virkekraftige formularer, at man henvender seg til leseren for å få hjelp. Formularene som brukes, vil som regel være bruddstykker hentet fra den kristne tradisjon der Fadervår eller velsignelsen inngår som viktige elementer, samt en formular som er relatert til den foreliggende situasjon. Formularen kan ha en ordlyd som trekker en analogi til den bibelske historien. Er det f.eks. spørsmål om å stoppe blødning, kan formularen inneholde en referanse til elva Jordan som ifølge folketradisjonen 'stoppet' å renne da Jesus ble døpt, eller dengang Rødehavet måtte dele seg for å slippe israelittene gjennom. Fremsigelsen av formularen skaper dermed en 'allianse' mellom den historiske hendelsen som det refereres til og de krefter som kom til uttrykk i den situasjonen, og anroper i indirekte eller implisitt form disse kreftenes nærvær i den aktuelle sitasjonen der en trenger disse kreftenes hjelp. Leseren blir dermed en 'agent' eller formidler for disse kreftene slik at de settes i funksjon og kan gå til 'motangrep' på de destruktive kreftene som forårsaker den farlige situasjonen ved sykdom eller ulykke.


For videre lesning:

Mathisen, S.R.: "Blodstoppingsformler" i Tradisjon 17 1987, (pensum)
Nordnorsk kulturhistorie 2, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1994, kap. 5: "Menneskene og maktene" av Mathisen, S.R.


Lenker til andre web-sider: