Nordnorsk folkereligiøsitet

av Roald E. Kristiansen


Religiøse elementer i nordnorsk folkereligiøsitet

Del 4: Krefter knyttet til hav og land

Asbjørnsen og Moes norske folkeeventyr inneholder en svært interessant fortelling fra Lofoten. Den omhandler fiskeren Isak fra Værøy og hans møte med den mytiske øya "Utrøst" og gir et godt innblikk i den folkelige forståelsen av forholdet mellom offisiell og uoffisiell religion.

Fortellingen om Isak begynner med en geografisk lokalisering av det stedet der historien har sitt utgangspunkt. Ytterst ute i Lofoten ligger øygruppa Røst som består av ca. 400 små og store øyer. Utenfor Røst ligger storhavet. Var det storm og fralandsvind hadde fiskeren i småbåt ingen sjanser om han ble dratt avgårde ut på havet. Den uheldige fiskeren hadde i slike stunder bare én mulighet - håpet om å ble reddet i land på Utrøst, huldrelandet som av og til stiger opp av havet der hvor ellers intet land finnes, for å gi ly til fiskeren som er i ytterste nød.

Det var imidlertid ikke hvem som helst som kunne gjøre seg håp om å bli reddet på Utrøst. Håpet om frelse var uløselig knyttet til ens liv i de daglige gjøremål. I historien om Skarvene fra Utrøst heter det at huldrelandet "viser seg bare for fromme eller framsynte mennesker, som er i livsfare på havet". Formuleringen kan tolkes som en gjenspeiling av en virkelighetsforståelse som fordrer at mennesket må forholde seg på to ulike måter overfor kreftene i tilværelsen ettersom disse er av to forskjellige kategorier. Den "fromme" innretter seg etter de makter som uttrykkes gjennom talen om Vårherres makt som Skaper og Frelser, og som formidles via den offisielle religionens ytringsformer: bønn, ritualer, preken og katekismens lære. Kravet om at personen skal være "from" gir dermed uttrykk for behovet for å utforme en identitet knyttet til kirken og storsamfunnets religion, og viser at den enkelte tilhører et fellesskap som går ut over både den enkeltes personlige eksistens og det livet en har her i denne verden. Kristen identitet er knyttet til et fellesskap der kirken symboliserer den institusjonelle enheten.

Den "framsynte" står for en annen type identitet som knytter an til eldre folkelige forestillinger om makter under jorden eller nede i havet som en ikke kan overse selv om en er aldri så mye kristen. Den "framsynte" må se lenger enn selv det gudstroen lar en skimte, og en må lære seg til å leve med og innordne seg etter de kreftene som nå engang rår, om enn de er aldri så truende og farlige. Historien om Isak kan leses som en illustrasjon på hvordan mennesket skal innrette sitt liv når nøden og faren truer, samt på hva det vil si i praksis å være "from og framsynt".

En dag Isak var ute og fisket et par mil til havs, kom både mørkeskodda og en forrykende storm over ham. I flere timer ble han dratt med til havs og han hadde mer enn nok med å holde seg i båten. Rett som det var hørte han noen fæle skrik foran stavnen. Isak mente det var draugen som sang liksalmen hans og han ba til Vårherre for kone og barn. Mens han satt slik og ba, skimtet han noe foran båten. Det viste seg å være tre skarver som satt på noe rekved. Stormen førte ham imidlertid videre, lenger og lenger ut.

Best som det var, skurte båten mot strand. Sola brøt gjennom skylaget og han så et rikt land med bugnende kornåkrer framfor seg. Isak skjønte straks hva for land dette var. Inne på øya kom han til en gård med en kall utenfor døren. Han ble invitert inn og Isak ble vartet opp med den lekreste mat. På spørsmål om han hadde møtt kallens tre sønner, svarte han at han hadde sett tre skarver på en trestokk. Det var sønnene hans det, sa kallen.

Etter å ha spist og drukket, la Isak seg til å sove, men ble senere vekket av støy utenfor. Det var sønnene til kallen som var kommet hjem. De tålte ikke "kristen mannelukt", men faren fikk likevel stagget dem så de etter hvert ble gode venner med Isak og dagen etter fikk han være med dem ut på fiske. Med deres hjelp fikk han stor fangst som han hengte på hjell. Da Isak skulle fare hjem, fikk han beskjed om at når han skulle fare til Bergen for å selge fisken, kunne han styre etter skarven når den dro til havs, for da skulle han få være med Utrøstfolket dit. Takket være denne hjelpen kunne Isak kjøpe seg ny jekt med fullt utstyr og etter det led han aldri noen nød. Isak bevarte imidlertid sin "fromhet og framsynthet": han hjalp familien til naboen sin som kom til å lide nød etter at husbonden var blitt borte på havet, og overfor Utrøst-folket viste han alltid gjestfrihet ved å sette ut litt godt til den som holdt vintervakt ved jekta hans. Hver julekveld lyste det så det skinte ut av jekta der det hørtes felelåt og musikk og latter og støy fra de besøkende.

Historien om Isak refererer hele tiden til to virkelighetsplan der to ulike krefter råder. Vi har møtt dem allerede i åpningssekvensen gjennom nøkkelordene "from og framsynt", men de går som en rød tråd gjennom hele historien: "Isak sukka stilt til Vårherre. Det var best å være til venns med han", sies det et sted - og likevel setter Isak seg ned og eter og drikker sammen med Utrøstfolket som ikke tåler lukten av kristenfolk! Ved fortellingens avslutning understrekes Isaks kristelige fromhet ved at han viser nestekjærlighet mot sin tidligere fiendes familie, samtidig som han er framsynt nok til å sette ut mat og drikke til de underjordiske og endog lar dem holde fest i støa på julekvelden. Det som er "over jorden" (Vårherre) og det som er "under jorden" (Utrøst), framstår aldri som eksklusive alternativer. De er snarere parallelle virkeligheter som en må vise respekt for, men på forskjellig måte. Religiøsiteten rettes dermed i to retninger: på den ene side formes ens religiøse identitet i tilknytning til det kristne ideal om vise respekt for Vårherre og omsorg for medmenneskene, og på den andre side formes ens religiøse identitet i tilknytning til de makter som bringer lykke i det daglige liv. Ved å holde seg inne med Utrøstfolket får Isak varig fiskelykke, og ved å holde seg inne med Vårherre får han et liv som holder både her og for evigheten.

Vi møter på denne måten i historien en kosmologi som klart går utover de rent menneskelige forhold. Det er Isaks sosiale omgang med de underjordiske (undersjøiske) maktene som hjelper ham til å overleve og berge livet både for seg selv og sin familie. Samtidig må han holde seg inne med Vårherre og vise dette gjennom en nestekjærlighet som til og med viser omsorg for sine fiender. Fortellingen understreker dermed idealene for den religiøse identiteten. For det første er religiøsiteten nært knyttet til det etiske og sosiale liv. Idealet for den "sanne troende" er den som viser sann nestekjærlighet og er ikke nødvendigvis knyttet til den som ofte søker seg til bedehus eller kirke. For det annet annet er religiøsiteten ikke eksklusivt knyttet til kirkens budskap om frelse ved troen på Kristus. Livet har en kosmisk dimensjon som ikke bare går "oppover" i retning av Vårherre, men også "nedover" til de maktene en møter i naturkrefter og i de dødes verden, og som utgjør det vi kanskje ville kalle for en mytisk livsverden. Denne "etiske konsentrasjon" og "kosmologiske dobbelhet" er av grunnleggende betydning for å forstå fortellingens grunnleggende mening uttrykt gjennom dens symbolske univers og for å kunne identifisere fortellingens religiøse aspekt.

Det er viktig å understreke at den kosmologiske dobbelheten ikke går opp i noen enkel formel. Dette henger først og fremst sammen med kirkens egen eksklusive selvforståelse. For kirken er Kristus veien, sannheten og livet, og andre makter og myndigheter har i forhold til Kristus ingen egen form for makt. Men om det er slik for kirken, så var det ikke nødvendigvis så enkelt for vanlige folk. Selv om en tror at Kristus er den som frelser, så utelukker ikke det at der er en draug ute på havet som truer en og som en må ta sine forholdsregler imot. Og hva med alle dem som ble igjen på havet? De som ikke kom i vigslet jord og ble beskyttet av kirkens helligdom? Fra de ulike varianter av Utrøst-historiene kan en se at slike spørsmål har vært viktige i nordlendingenes forsøk på å komme til rette med sin tilværelse. I en variant fortelles det hvordan Isak velsigner fisken i sin glede over den store fangsten, hvorpå Utrøst-kallen spontant utbryter: "Har du no velsegna fesken, så kan du pinadø ha han òg!" Den velsignelsen Gud gir og den trolldomslykken en får ved å være sammen med Utrøstfolket, går ikke uten videre i hop - selv om begge kreftene kan ende opp med samme resultat: en god fiskefangst!

I en annen fortelling tas spørsmålet om forholdet mellom kirken og de underjordiske opp. Det fortelles hvordan en gammel kall kom seilende inn og la til land i fjæra ved Bodin kirke. Han tok dreggen fra båten og gikk opp til kirka der gudstjeneste skal til å begynne. Før presten går inn i kirka, spør kallen presten om Utrøst kan få høre inn under Bodin kirke. Presten nølte og ba om betenkningstid, men da lynte det i øynene på kallen som svarte: "Ja, tenk deg om og tenk deg tom, Utrøst skal ikkje bli oppdaga føre dom." Så hogg han dreggen i steinmuren der en i lang tid etterpå kunne se merkene etter dreggleggen og to klør.

Utrøst kan leses som symboler for det førkristne folkelige tradisjonskompleks som er knyttet til krefter en ikke direkte kan ta og føle på, men som ikke desto mindre er virksomme og maktfylte. Kreftene kan være knyttet til de avdøde og deres verden, men også til andre krefter av både kjent og ukjent karakter. Fortellingen fra Bodin kan tolkes dithen at den gir uttrykk for et ønske om at den folkelige 'uoffisielle' religiøsitet kan ha en positivt tilknytning til kirken, men at det er kirken som nøler og er usikker. Kirkens usikkerhet gjør at de underjordiske velger sin egen vei og at menneskene derfor må leve med en form for dobbelhet i sin egen religiøse identitet. Vårherre krever sitt, og det må menneskene ta på alvor i den måten en ordner og lever sitt liv i fromhet og nestekjærlighet. Men Utrøst og alle andre makter av denne typen krever også sitt, og det må også menneskene ta på alvor gjennom å være framsynt og sikre livsvilkårene ved å ta de nødvendige forholdsregler etter den form for kunnskap folk formidlet gjennom den muntlige fortellertradisjonen. Inntil videre har derfor Vårherre sin vei og de underjordiske sin, og klargjøringen av forholdet mellom dem er utsatt inntil den ytterste dag da alt skal bli åpenbart som har vært skjult i dette liv. Inntil dommens dag skal dermed Utrøst ligge i fred som en egen verden og bli styrt etter sine egne lover. Kanskje vil det vise seg i dommen at der vil sluttes fred med himmelens rike og Utrøst-riket. Men menneskene som nå lever på jorden - midt imellom de to rikene, må inntil så lenge forholde seg på en klok og framsynt måte til begge virkeligheter og de kreftene som finnes på de respektive steder. Isak er i denne sammenheng selve "prototypen" på den som "ser" og "vet", og av den grunn kan han kunsten å leve på selveste møtestedet mellom hav og himmel. Han kan kunsten å leve på dobbelt vis - from og framsynt som han er på én gang.


For videre lesning:

Kristiansen, R.E.: "Om å være from og framsynt: Nordnorsk natur og religiøsitet" i Hauan og Bolstad Skjelbred: Mellom sagn og virkelighet i nordnorsk tradisjon, Vett og Viten, Tromsø-Oslo 1995

Lenker til andre web-sider: