Religion i Nordnorge i førhistorisk tid

    av: Roald E. Kristiansen

    Med begrepet "førhistorisk" mener vi den tid som ligger forut for våre skriftlige kilder, mao. før ca. år 1000 e.Kr. Den naturlig grense for de tidligste spor etter mennesker i Norge settes av den siste istiden, og først for ca. 12.000 år siden har vi noenlunde sikre spor etter mennesker. Inntil begynnelsen av det 20. århundret var det vanlig å hevde at Nordnorge ble befolket etter hvert som menneskene gradvis trakk nordover ettersom isen forsvant, og at der var mennesker bosatt i de nordligste områdene ("Nordkalotten") før ca. 2.000 år f.Kr. Anders Nummedals arbeider i tiden 1925-35 endret dette synet radikalt. I Alta, ved Varangerfjorden og i Vardø fant han boplasser fra 7000 år f.Kr. Disse funnene fra eldre steinalder ble benevnt som "Komsakulturen", og var oppkalt etter de første funnstedene ved Komsafjellet i Alta. Fra tidligere å ha blitt oppfattet som "nykolonisert", ble dermed Finnmark fremhevet som landsdelen med den lengste kulturhistorie i Norge. Hvor disse menneskene kom fra, er uvisst. Ørnulf Vorren la i 1968 frem teorien om at steinalderfolket i Finnmark var innvandret østfra fordi funnmaterialet hadde klare likhetstrekk med det som finnes i Sentral- og Øst-Russland. Arkeologen Povl Simonsen ved Tromsø Museum, hevdet derimot i 1974 at Fosnafolket i Trøndelag var de eldste innbyggerne i landet og at de hadde kommet fra Sverige ca. 10.000 år f.Kr., og at de i løpet av 1000 år hadde vandret rundt kysten til Vestlandet og Nord-Norge. Dagens forskning vektlegger de siste års arkeologiske funn i Finnmark som tyder på at to av de eldste bosetningene vi overhodet kjenner til i Norge, faktisk finnes i Nord-Norge, nemlig på Sørøya (Slettnes) og på Magerøya (Sarnes). De to eldste funn etter menneskers boplasser som følger deretter, er i h.h.vis Salten og Rogaland. Hypotesen om innvandring østfra med vandring sørover har dermed fått fornyet aktualitet.

    Spor etter førhistoriske mennesker i Nord-Skandinavia kjenner vi fra helleristninger, graver og funn fra boplasser fra overgangen mellom eldre og yngre steinalder. I perioden 5000-4000 f.Kr. skjer det en rekke interessante forandringer: skifer tas i bruk i de nordnorske områder og blir gradvis det dominerende råmaterialet, mens hugde helleristninger og hustufter dukker opp i kystområdene. Folkene som etterlot seg slike spor var veidefolk som levde av jakt, fangst og fiske. En antar at veidefolkets kulturform og de religiøse tradisjoner disse folk hadde, var nært knyttet til det daglige arbeid for å overleve. Jegerfolkets livsform bevirket at man erhvervet seg omfattende kunnskap om naturen, og at denne kunnskap kunne brukes til å øve innflytelse over livssituasjonen gjennom ritualer og seremonier. Den religiøse praksis i slike samfunn hadde flere funksjoner utover de rent religiøse. Ofte fremheves religionens økologiske og sosiale funksjoner:[1]

        dels skulle den formidle forholdet mellom det menneskelige samfunn og naturen for å kunne påvirke samfunnets tilgang på de naturlige ressursene; og

        dels skulle den holde de ulike menneskegruppene sammen som hver for seg ivaretok sin del av kontakten med naturen.

    En slik tolkning av religionens rolle i steinalderen, bygger på sosiologen Dürkheims teori der religionen forståes som et ledd i samfunnets selvoppholdelse. Gjennom religiøse idéer, myter, ritualer, sanger og seremonier, mener Dürkheim at det kommer til syne en samfunnsmessig adferd som regulerer samfunnet internt og i forhold til omgivelsene. Det har vært vanlig å tolke veideristningene som uttrykk for jaktmagi som var særlig viktig i steinalderens samfunn. Forholdet til byttedyrene kom til uttrykk i totemisme,[2] dvs. forestillingen om at der er en mytisk forbindelse mellom mennesker og dyr, slik at en denne forbindelsen kan påvirkes gjennom utførelse av rituelle handlinger som sikrer tilgangen på byttedyr.

    Steinalderen i Nord-Norge regnes fra istidens slutt og fram til ca. 1800 f.Kr. da metaller ble mer vanlig som jakt- og arbeidsredskaper. Jeger- og fiskerkulturen kan dessuten ha endret seg gradvis ved at steinalderfolket ble blandet med andre innvandrede folkegrupper fra Russland, Finland og sør-Skandinavia. Tidligere regnet man med en større germansk innvandring til Nord-Norge via Vestlandet i det andre og tredje århundret f.Kr. Dette synet har endret seg i senere tid fordi vegetasjonshistoriske studier viser at klimaet lengst i nord har vært varmere enn nå, og man finner spor av husdyrhold og korndyrking i Nordland og Troms allerede fra ca. 3000 år f.Kr. Bosettingen i Nord-Norge kan derfor like gjerne ha utviklet seg gjennom en intern jevn vekst enn ved f.eks. innvandring utenfra. Spørsmålet om hvem disse folkene var i henhold til etnisk bakgrunn har vært mye diskutert og er meget vanskelig å svare definitivt på. Mange forskere hevder at konsolideringen av samer som egen etnisk gruppe skjedde gradvis i perioden 1800 - 500 f.Kr. ved at grupper gradvis utviklet en kollektiv selvforståelse og ikke lenger bare definerte seg selv og sin lokale gruppe i motsetning til de geografisk sett nærmeste nabogruppene.[3]

    For å finne ut noe om de religiøse forestillinger menneskene hadde på denne tid, må en forsøke å tyde arkeologiske funn fra helleristningsfelt, gravplasser og bosteder. I det følgende skal vi se på noen slike helleristningsfunn og søke hjelp i dem til arbeidet med å tyde hva slags form for religion disse menneskene i de arktiske strøk kan ha hatt.

    Man definerer en "helleristning" som en figur, linje eller grop som er hugd, slipt, risset eller hugget inn på en stein eller bergflate. I tillegg til ristninger, finner en malte bilder på stein i huler og grotter. Helleristninger er kjent fra mange steder i verden og representerer en form for kommunikasjon med røtter svært langt tilbake i menneskenes fortid. De eldste kjente bildene på stein er minst 40.000 år gamle.

    Helleristningene i Nordnorge er i så måte "unge" - stort sett datert fra ca. 4.000 f.Kr. og fremover til det siste årtusen f.Kr. Figurene fremstiller som oftest levende vesener som mennesker, dyr, fugler eller fisk, men de kan også representere gjenstander eller symboler som kan være vanskelig å identifisere. Tolkningen av figurenes mening er ofte usikker, og i senere år har det vært en økende erkjennelse blant arkeologer at forklaringer kan være mer komplekse enn man før har antatt. Den funksjonalistiske og strukturalistiske retning i arkeologien som dominerte inntil 1980-årene, var mest opptatt av spørsmålene om hvem som hadde laget ristningene og hvor gamle de var. I den nyere forskningen har en ønsket å få frem mer varierte fortolkninger og forklaringer på de arkeologiske data. Når det gjelder ristningenes religiøse aspekter, har en somr egel betont deres sammenheng med veidsamfunnets livsform og økologi, dvs. som uttrykk for relasjoner mellom menneskene og de dyrearter en var avhengig av for å kunne overleve, samt de ritualer som har vært utført kollektivt eller individuelt for å beskytte og fremme livet til disse dyreartene.

    En klassisk diskusjon om helleristninger og religion finner man i O. Almgrens arbeider fra 1920-årene.[4] Hans argumentasjon for å forklare ristningenes mening tok utgangspunkt i at de var uttrykk for jordbrukssamfunnets fruktbarhetskult. Almgren var religionshistoriker og foretok omfattende komparative studier av helleristningene i Bohuslän med ulike religiøse tradisjoner fra det forhistoriske India, Rom og det gamle svenske jordbrukssamfunnet. I ettertid har man hevdet at han var relativt ukritisk i sitt valg av analogier og forklaringer. Almgrens arbeider dominerte forskningen på helleristninger i nesten 50 år, og selv om den var godt utført og vel begrunnet, hevder en del arkeologer at hans studier førte arbeidet med helleristningene inn i en blindgate fordi religionshistorien fikk for stor vekt i tolkningen av det førhistoriske materialet i forhold til arkeologifagets egne tolkningsprinsipper og forklaringsmåter.

    En kritikk mot alliansen mellom arkeologer og religionshistorikere ble gitt av G. Burenhult[5] som hevdet at studiet av helleristningene var blitt negativt influert av alliansen mellom de to fagtradisjonene arkeologi og religionshistorie. Selv om Burenholt erkjente de religiøse aspekter ved ristningene, hevdet han at denne faglige dualisme hadde forhindret at studiet av helleristningene var blitt integrert i det allmene arkeologiske studium av bronsealderens historie og kultur. Burenhult mente at helleristningene i Skandinavia bedre kunne analyseres i relasjon til sin samtids kulturelle kontekst enn ved hjelp av komparative studier på tvers av tid og rom.

    En tredje tilnærmingsmåte ble lansert på 1970-tallet av Jarl Nordbladh[6] som studerte helleristningene fra et semiotisk og strukturalistisk synspunkt der han oppfattet konstellasjonen av symboler som komplekse, symbolske budskap rettet til bronsealderens samfunn. Han innledet dermed trenden i den nyere arkeologiforskning der helleristningene anses som uttrykk for rituelle steder der plassering og innhold representerer omforminger av sentrale ideologiske elementer og sosial organisasjon. Slike idéer har i senere år blitt utviklet videre som forsøk på å utdype forståelsen av den rituelle konteksten til tradisjonelle helleristningsmotiv. Helleristningene og deres meningssystem kan på denne måten best bli forstått når de betraktes som et integrert kulturelt element i det skandinaviske bronsealdersamfunnet på linje med steinredskap, bronsevåpen, gravsteder og øvrige funn fra førhistorisk tid. Ettersom de er konstruert av mennesker som levde i et samfunn, forventer en at de reflekterer datidens sosiale strukturer i mer eller mindre maskert form.

    Fortolkningen av helleristningene vil alltid være betinget av fortolkerens historiske ståsted, og det pågår en livlig debatt om bruken av metoder og prinsipper for fortolkningen av slike førhistoriske funn, ikke minst med hensyn til bruken av etnografisk materiale. Den vanligste fortolkningen av helleristningene tar utgangspunkt i at de kan sees fra to synsvinkler:
     

    1. de gjengir utseendet til en konkret gjenstand som f.eks. elg, båt, mennesker, etc., og
    2. de symboliserer ulike typer anliggender, f.eks. gruppetilhørighet, religiøse trosforestillinger og myter, ritualer, maktrelasjoner, etc.

    Helleristninger i nord

    De første helleristningene i Nord-Norge ble funnet i 1798 ved Tennes i Balsfjord. Amund Helland var den første som publiserte et arbeid om nordnorske helleristningefelt (1901). Senere arbeidet Guttorm Gjessing mye med nordnorske helleristninger og publiserte i 1932 og 1936 en samlet fremstilling av helleristninger i Nord-Norge.[7] Den fremste norske ekspert på arktiske helleristninger i dag er Knut Hellskog.

    Ettersom helleristningsfeltet i Alta representerer den største kjente samlingen av helleristninger i Nord-Europa fra et veidefolk, skal vi ta utgangspunkt i dette feltet for å se nærmere på figurene og deres mulige religiøse tolkning. Altafeltet ble kjent først i 1973, men det er et av de eldste ristningsfelt vi kjenner til i Norge. De eldste steinalderboplassene i bunnen av Altafjorden går tilbake til 8.000 f.Kr., men de eldste helleristningene er "bare" fra ca. 4.200 f.Kr. Ettersom de er laget av folk som levde av fiske, jakt og fangst, kalles de veideristninger. De mest typiske figurene er dyr, særskilt rein og elg.

    Helleristninger dateres ved hjelp av ulike metoder. I Alta benytter en seg av teorien om at deres tilblivelse er knyttet til hevingen av strandlinjen etter hvert som isen trakk seg tilbake og at de er hugget ut i de steinflater som tilgjengelige langs strandlinjen.[8] Denne teorien gir fire grupper med følgende dateringer:[9]

       
      Fase 1:     4200-3600 år f.Kr.
      Fase 2:     3600-2700 år f.Kr.
      Fase 3:     2700-1700 år f.Kr.
      Fase 4:     1700-500 år f.Kr.


    Ifølge Hellskog følger fordelingen av figurer ikke noen klar utviklingslinje, men der er likevel en klar tendens i materialet.[10] I de to eldste fasene er ristningene mange og varierte, noe som impliserer en variasjon med hensyn til ritualer og symbolsk mening. I den tredje fasen har figurene en mer stilisert avbildning og menneskelignende figurer vektlegges sterkere. En viktig endring finner sted omtrent midt i det andre årtusen f.Kr. da figurene minker sterkt i antall for deretter å forsvinne helt i løpet av det siste årtusen f.Kr. Hellskog antar at reduksjonen i antall ristninger i fasene 3 og 4 henger sammen med at den religiøse praksis endret seg og ble mer spesialisert ved at f.eks. sjamaner overtok rollen som den sentrale kultperson. I så fall har sjamanen erstattet en praksis hvor enkeltmedlemmene av samfunnet tidligere hadde en større grad av deltagende rolle. Dette innebærer ikke at sjamanfunksjonen som sådan oppsto på denne tiden, men at sjamanene antagelig fikk en mer sentral posisjon i samfunnet enn tidligere. Kanskje er det en sammenheng mellom det at helleristningene opphørte å bli laget, og det at sjamanen tok i bruk malte trommer. På denne måten ble figurene gjort "mobile" i den forstand at den enkelte sjaman kunne ta dem med seg på trommen og bruke dem der de var nødvendige når tiden var inne for å utføre de rituelle handlinger.

    Det er videre verd å legge merke til at der fant sted endringer med hensyn til hvilke dyr som ble avbildet. Mens det er omtrent like mange rein og elg avbildet i den første fasen, endres forholdet sterkt i den andre fasen der bilder av elg dominerer. I tredje og fjerde fase avtar antall elg sterkt og erstattes i økende grad med rein. Kanskje henger det sammen med at veidefolkene i økende grad knyttet sin næringsvei til reinen slik at dette dyret dermed ble det viktigste "totemdyret" i stedet for elgen.

    En regner med at figurene er tegnet for å kommunisere viktige idéer og anliggender. Kommunikasjonen kan enten være direkte forbundet med figuren selv eller med den sammenheng figuren har i forhold til andre figurer, eller den kan være forbundet med visse ritualer som ristningene henviser til eller som de selv var en del av. I hvert fall antar man at de ble hogd inn på bergflater for å formidle mening i visse betydningsfulle sammenhenger. Et eksempel: en figur som avbilder en rein kan bli tolket som forbundet med handlingen der en jakter på rein. En mulig tolkning er at den avbildede figuren enten er forbundet med jakt- og fangstmagi der bildet av formålet for jakten skal gi lykke i fangsten, eller den kan være forbundet med sjamanistisk divinasjonspraksis basert på totemiske og mytologiske forestillinger der avbildningen relateres til ritualer som utføres i tilknytning til bildet. En skal heller ikke se bort i fra at figurene kun er ment som en figurativ avbildning av viktige ernæringskilder.

    I arbeidet med å tyde figurene, er det viktig å kunne skille mellom ulike plan:

    det deskriptive plan som angir hva som er avbildet, og

      det symbolske plan der figurene tenkes som ledd i ritualer og seremonier forbundet med mytiske hendelser, overgangsriter, fruktbarhetskult, jaktmagi, votivhandlinger,[11] årstidsmarkeringer, helbredelsesteknikker, osv.

    Det er umulig å fastslå med sikkerhet hva slags mening man assosierte figurene med. Visse holdepunkter gir selvsagt den konkrete utformingen. Andre holdepunkter kan en få fra billedlige fremstillinger fra etnografisk beskrevne samfunn (samiske, samojediske, inuittiske samfunn, samt indianere, buskmenn og australnegre) som kan ha likheter til de forhistoriske samfunnene en studerer. I sitt arbeid med helleristningene i Alta har Knut Helskog brukt analogier fra arktiske samfunn i Europa og Sibir som kan ha levd under noenlunde like livsvilkår som de folkegruppene som laget helleristningsfeltene i Alta for 3-6000 år siden.[12] Til hjelp i tolkningen vil en derfor kunne bruke beskrivelser av f.eks. det samiske samfunn fra 16-1700-tallet, samt etnohistoriske beskrivelser av ulike folkegrupper i Sibir. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at vår forståelse av forhistoriske ristninger alltid også vil være et produkt av vår egen kulturelle bakgrunn og kulturforståelse. En må derfor bruke det etnografiske materialet med forsiktighet ettersom det er blitt nedtegnet av personer som var fremmede for den kultur de beskrev. I det følgende skal vi likevel se nærmere på noen utvalgte bilder og symboler fra helleristningsfeltet i Alta og forsøke å tolke noen figurer som tillegges religiøs betydning.

    Noen eksempler på figurer og temaer:
    Bjørnen
    var åpenbart et viktig dyr for Altas steinalderfolk ettersom vi finner hele 35 ristninger med bjørnemotiv. Disse motiv tilhører de eldste faser. Et særlig interessant motiv er en bjørnejaktscene[13] som viser en bjørn som er kommet ut av hiet før sneen er blitt borte (sporene etter bjørnen er tegnet inn på bildet). Bjørnen blir så angrepet av mennesker med våpen (pil, bue, spyd). På et annet bilde finner man en gruppe mennesker med våpen rettet mot et bjørnehi. Herfra går det spor etter en bjørn. Der er også der et ubevæpnet menneske som synes å danse. Bildet kan tolkes som at det er en sjaman som sørger for at bjørnejakten utføres etter gjeldende normer og regler.

    Begge motiver minner om etnohistoriske beskrivelser av bjørnejakt i sirkumpolart område. Slike motiv er også kjent blant samene i beskrivelser fra 16-1700-tallet. I folketroen har bjørnen en særlig status (jfr. uttrykket "10 manns styrke og 12 manns vett") og den hadde dessuten en spesiell kultisk betydning som kom til uttrykk i forbindelse med ritualer som dels skulle beskytte menneskene mot dens umåtelige kraft, og dels for å sikre bjørnens gjenfødsel og fortsatte eksistens. Det er derfor nærliggende å hevde at helleristningene både viser en slik jakt, og at ristningen selv kan være en del av jaktritualet. En viktig person i ritualet var sjamanen som både ledet an i ritualet og i jakten. Sett utifra dette er det ikke usannsynlig at ristningene av bjørnen og bjørnejakten er tidlige spor av tradisjoner som eksisterte for minst 6000 år siden i Nord-Skandinavia og som fortsatte like opp til nyere tid i Nord-Skandinavia blant samene.

     
    Jaktscener.
    Der finnes flere motiver hvor mennesker jakter eller fisker. Man kan f.eks. se mennesker som jakter med pil og bue. Jakten kan foregå både på land eller fra båt. Jaktmotiver viser fiskere ombord i båter der det henger ned et snøre som er forbundet med en stor flatfisk, kanskje en kveite. Fiskescenene kan også være forbundet med bilder av rein eller elg. Det kan tyde på at man tenkte seg en forbindelse mellom fiskeren og fangsten (byttet). En mulig tolkning er at kveite, rein og elg har vært totemdyr eller viktige dyr for jakt og fangst for henholdsvis kyst- og innlandsgrupper. Bildene kan derfor represente en form for jaktrituale der en søker å sikre lykke i fangstarbeidet. Kveita hører til havets "storvilt" og har alltid vært ettertraktet og tilkjent en særskilt status. I folketradisjonen knytter det seg ofte mytiske forestillinger til kveita som en hellig fisk.

     
    Elgstaver.
    Helleristningene inneholder figurer av mennesker som holder en stav som ender i et elghode. Det har vært hevdet at slike figurer har vært forbundet med ritualer og seremonier tilknyttet elgkult, noe som meget vel er mulig. Mennesket som gjennom stangen har kontakt med elgen er noen steder plassert i nærheten av en gruppe mennesker med våpen. Kanskje er meningen ved slike figurer at den kraften man tilegner seg gjennom utførelsen av ritualet, skal utføre sin virkning når elgen nedlegges. I en del jaktsamfunn har man også den tankegang at det egentlig ikke er mennesket som dreper dyret, men at dyret gir seg selv til jegeren, og at det er gjennom ritualet at kontakten mellom dyr og jeger etableres. Når en møter bilder av personer som holder stenger med elghoder løftet over hodet, så kan det være at det er gjennom denne delen av ritualet at den nødvendige kontakten knyttes, og at dyret dermed "velger" å gi seg selv til jegeren. Som oftest er stengene noe bøyd og vanligvis større enn menneskefigurene. Det er også mulig at man kan tolke slike figurer i forbindelse med en elg-kult tilsvarende den vi finner i forbindelse med bjørnejakten.

     
    Båter
    med dyrehode i stavnen finnes det mange av. Menneskene ombord er alle forskjellige, noe som kanskje uttrykker at de alle har ulike oppgaver og betydning i forhold til jakten. Båter utstyrt med dyrehode kjenner vi også igjen fra de norrøne vikingskipene. Man har forklart dyrehodene ved å hevde at der var en mytologisk forbindelse mellom de store dyrene på land og de aktiviteter som er knyttet til livet i havet, og at elgen har vært forbundet med en eller annen form for ritual, kult eller magi tilknyttet båten som redskap for utførelsen av jakten. Det var ikke bare fisk man fanget fra båten. Noen ristninger viser også at man drev jakt etter f.eks. svømmende reinsdyr fra båt

     
    Ritualer
    Mange av motivene med mennesker synes å fortelle om seremonier og ritualer. En figur viser to mennesker som løfter en oval gjenstand mens to andre personer holder de fast i de to første i håndleddene. Sammen danner de en sirkel. Alle figurene har ulik størrelse. Den største personen har et kraftigere bekkenparti og sitter mer på huk enn de andre. Muligens er det den viktigste personen i gruppen. En mulig tolkning er at scenen viser et ritual forbundet med livets begynnelse, en fødsel, der to par, eller kanskje fire kvinner favner om solen. Den fødende er antagelig den største kvinnen. En annen figur viser mennesker som samarbeider om en seremoniell handling. Der er både menn, kvinner og barn og mange er i direkte kontakt med hverandre. Hele gruppen ser ut til å være på vei mot et motiv som forestiller elgjakt eller en form for elgkult.

     
    Abstrakte motiv
    Blant abstrakte motiver finner vi en dråpeformet ring med "frynser". Figuren tolkes som oftest som en amulett til å henge rundt halsen. Frynsene kan forestille kraftsymboler som f.eks. tenner eller klør fra dyr med spesiell religiøs betydning. Kraft- og lykkebringende amuletter kan ha vært brukt av sjamaner og ledere som symboler på bjørnens makt og religiøse posisjon samt på bæreren av amuletten, eller som et uttrykk for folkets tilknytning til bjørnen som en mytisk stamfar for gruppen/klanen.

     
    Tolkningen av helleristningenes budskap er vanskelig - og meget omstridt. Mange forskere, f.eks. Mircea Eliade, har hevdet at tegn og figurer som regel hadde en rituell funksjon og at de refererer til visse "historier", dvs. til begivenheter knyttet til viktige forhold og endringer i det menneskelige samfunn og dets omgivelser, f.eks. årstidenes skiftninger, jaktbyttets adferd, menneskets seksualitet og døden, samt de krefter som ytrer seg i mytiske vesener og i særskilte personer som f.eks. sjamanene. Ristningene har derfor både en symbolsk verdi og en funksjon i de seremonier som har formidlet disse symbolske verdier til samfunnet gjennom de "historier" de selv har fortalt. Selv om vi er avskåret fra å kjenne til disse historiene i detalj, er der like fullt rom for å fremsette sannsynlige antagelser - og kanskje endog spekulere over deres mulige meninger.

    En sjamanistisk religion

    Steinaldersamfunnet var neppe ensartet. Religiøse tradisjoner og praksiser kan ha utviklet seg ulikt fra sted til sted, og dessuten endret seg over tid. Enkelte religionsforskere, som f.eks. Eliade, mener likevel at man kan angi visse særtrekk ved steinaldersamfunnets religion:[14]
    Religionen var av sjamanistisk karakter der troen på menneskets "frisjel" var viktig. Frisjelen kunne i sjamanens ekstase forlate legemet og reise fritt omkring i verden og møte ulike typer makter og anmode disse om hjelp og velsignelse. Ekstasen medførte også muligheten for "besettelse" der mennesket kunne bli besatt av sjelen til en avdød, et dyr eller en annen høyere makt. Tilsvarende kunne også menneskets sjel "røves" av ulike makter slik at mennesket mistet sin livskraft, ble sykt og døde hvis ikke botemiddel kunne finnes.

    Religionen var preget av mer eller mindre hemmelige riter, ofte forbeholdt det enkelte kjønn. Jaktriter var for menn og siktet både på forsoningen med det nedlagte dyrets sjel og sikringen av fornyelsen av viltbestanden. Kvinners riter kan dels ha vært knyttet til makter i forbindelse med fruktbarhet og fødsel, og dels til aktiviteter som skulle beskytte hjem og barn. Overgangsriter var antagelig kjønnsspesifikke, mens ulike fruktbarhetsriter i forbindelse med dans kunne være for både kvinner og menn i fellesskap.

    Ritene er ofte koblet til opprinnelsesmyter (om menneskets og viltets, samt livets og dødens opphav) og har fungert som en hjelp til å orientere seg i tilværelsen gjennom etableringen av et felles norm- og verdisystem i kulten.


    Henvisninger:

    1 Søren H. Andersen, Stenalderen: Jægerstenalderen. Bind 1 av Danmarkshistorien. København 1981, s.147. <Tilbake>

    2 Totemisme kan beskrives som et kompleks sett av idéer og praksiser basert på troen på et slektskap eller en mystisk relasjon mellom mennesker og dyr / planter. Termen "totem" er avledet fra Ojibwa (et algonkin-indiansk) ord ototeman som betyr en blodsrelasjon mellom bror og søster. Et samfunn kalles "totemisk" hvis (1) det er oppdelt i et identifiserbart og tilsynelatende bestemt antall klaner der hver klan har en særskilt relasjon til et levende vesen, (2) et klanmeldem ikke normalt kan endre sin tilhørighet, og (3) personer i det samme lokale miljø tilhører andre totemiske klaner. Den klassiske behandlingen av totemisme finnes i James Frazer i hans Totemism fra 1885. <Tilbake>

    3 For en problematisering av spørsmålet om etnisitet i arkeologisk perspektiv, se A. Schanche og B. Olsen, "Var de alle nordmenn? En etno-politisk kritikk av norsk arkeologi" i Etnisitet og arkeologi. Ams-Varia 15, 1985. <Tilbake>

    4 Almgren, Oscar. 1927. Hällristningar och kultbruk. Stockholm. <Tilbake>

    5 Burenhult, G. 1980. The rock carvings of Götaland - Götalands hällristningar - part 1. Stockholm. <Tilbake>

    6 Nordbladh, J. 1978. "Images as messages in society". Studies in Scandinavian Prehistory and Early History I. Copenhagen. 63-78. <Tilbake>

    7 Gutorm Gjessing, Arktiske helleristninger i Nord-Norge. Institutt for sammenlignende kulturforskning, Serie B: 21. Oslo 1932. Jfr. også hans Nordenfjeldske ristninger og malinger av den arktiske gruppe. Serie B: 30. 1936. <Tilbake>

    8 Jfr. Knut Hellskog, "The shore connection: cognitive landscape and communication with rock carvings". Publ.data? <Tilbake>

    9 Jfr. Knut Hellskog, Helleristningene i Alta. Alta 1988, s.32. Se også hans artikkel "Naturalisme og skjematisme i nordnorske helleristninger" i Framskritt for fortida i nord i Povl Simonsens fotefar. Red. av R. Bertelsen, P.K. Reymert og A. Utne. Tromsø Museums Skrifter XXII. Tromsø 1989, s. 87-103. Det har forøvrig vært påpekt, f.eks. av Anders Hesjedal ("Veideristninger i Nord-Norge, datering og tolkningsproblematikk" i Viking nr. 40 (1992), s.36) at fase 4 kan være adskillig eldre enn 4200 f.Kr. fordi landhevingen var minimal i denne perioden. <Tilbake>

    10 "The shore connection", op.cit., s. 255. <Tilbake>

    11 En offerhandling utført i forbindelse med oppfyllelsen av et løfte eller i takknemlighet for oppnådd gunst. <Tilbake>

    12 Knut Helskog, "Maleness and femaleness in the sky and the underworld - and in between" i Perceiving Rock Art, op.cit., s.247-262. <Tilbake>

    13 Arvid Sveen, Helleristninger. Jiepmaluokta/Hjemmeluft, Alta. Vadsø 1996, s.46-47. <Tilbake>

    14 Kap. 1, "I begyndelsen ... urmenneskets magisk-religiøse skikke" i De religiøse ideers historie. Bind I. [Paris 1976] København 1995. <Tilbake>



    [Til: Forside]