Isaac Olsen: Relation om lappernes vildfarelser og overtro
Gadzene angriper mennesker

Isaac Olsen nevner flere andre personer som gadzene kom til for å tilby sine tjenester. 14-åringen Hans Mortenssøn i Tana ble overfalt av gadzer mens han gjette rein, og han ble så skremt av dem at han ble liggende syk i lang tid etterpå med stadige angrep av gadzene. Først da prosten Paus hadde to ganger lest over ham og gitt ham nattverden, ble gutten frisk. Et annet barn, en 6 år gammel gutt fra Laksefjorden, Ole Ennerssøn, ble også hardt angrepet av gadzene og var nesten ikke til å styre. Stadig forsøkte han å krype inn i grua der ilden brant. Moren henvendte seg til Isaac Olsen med bønn om at han ville gå til prosten Paus for å få ham til å be for gutten. Da de en tid senere møttes i Varanger, fortalte han prosten om saken og prosten gikk straks i forbønn for gutten. Da Isaac Olsen neste gang kom til Laksefjorden, oppsøkte han familien og fikk vite at gutten var blitt helt frisk og levde uten gadzenes plager. Isaac Olsen regnet ut at tidspunktet for guttens helbredelse falt sammen med den tid da prosten hadde gått i forbønn for ham. Men gadzene hadde imidlertid ikke gitt opp, for da gutten ble frisk, gikk gadzene over på hans yngre bror ved samme navn, bare 4 år gammel. Han fikk samme sykdom som broren og gråt, hadde angst for alt omkring seg og ville stadig krype inn i ildstedet. Når de spurte ham hva som var i veien, sa han at der var en mengde småfolk omkring som slo ham. Da imidlertid barnet ble bedre ut på vårparten, gikk sykdommen videre og angrep hans far, Enner Olsen. Han ble syk og ble liggende slik utover sommeren. Han ville imidlertid ikke snakke om det, men sa bare at der er alltid så mange engler og folk omkring ham så han aldri fikk fred. Faren ble til slutt frisk, men om det var fordi han godtok gadzene eller ikke, det fikk ikke Isaac Olsen noen sikker beskjed om.

Sabbe Iversøn het en mann i Nesseby som i 1705 ble hardt angrepet av gadzene. De kom til ham engang han var ute i et nødvendig ærend, og førte ham med seg til skogs. Sabbe trodde først det var nordmenn fordi de var kledd i norske klær, men senere så han også folk med russiske klær. De slepte og dro ham etter seg opp mot en foss og Sabbe trodde de skulle drukne ham. Han begynte da å be Fadervår for seg selv, og i det samme slapp de ham og ble borte. Denne hendelsen gjentok seg mange ganger for mannen og familien måtte til slutt sette vakt over ham for at han ikke skulle rømme til skogs. Til slutt tok de ham med seg til prosten Paus og ba ham lese for ham. Han ville vite hva sykdommen besto i, og de fortalte ham at han var blitt som gal og stadig ville springe til skogs. Prosten spurte dem ut grundigere om hva det var mannen selv opplevde når han ville rømme, og de fortalte ham at han så folk, men mer ville de ikke fortelle. Paus gikk da i forbønn for mannen og sykdommen slapp taket i ham. Isaac Olsen bruker denne historien til å skille mellom 3 slags gadzer. Der er de gode gadzene, de middelmådige gadzene, og de onde gadzene som kalles Perkelegadzer (av finsk: perkele, "djevelen"). Det var gadzer av det siste slaget som plaget Sabbe Iversøn.

Perkelegadzer kan åpenbare seg i skikkelse av barn, ofte i samiske klær, men de kan også vise seg som voksne folk og bruker både norske og russiske klær. Noen ganger kommer de med de grusomste plager og kan endog drepe sine ofre. Men den som blir opplært av slike gadzer, blir så kraftige i sin noaidekunst at verken stål eller jern, sten, fjell, vann eller noe annet biter på dem. Perkelegadzene er ivrige tjenere. De vil alltid ha noe å gjøre og da fortrinnsvis det som er av det onde, f.eks. å drepe folk eller fe. Dersom de ikke blir benyttet, kan de gå til angrep på sin eier og drepe ham i stedet. Har ikke eieren noe levende de kan angripe, kan han sende dem ut i vær og vind eller i fjell der de kan forårsake store ødeleggelser. Når en møter en som kontrollerer slike gadzer, turde en aldri si dem imot, for bare et ord i hans nærvær kunne være nok til at han ble fortørnet og hevnet seg på dem. Selv i hans fravær måtte en være forsiktig, for han hadde sine gadzer som ga ham beskjed om hva som foregikk på de steder der han selv ikke kunne være tilstede.

En gang Isaac Olsen gjestet Anders Ennersøn og hans familie i Laksefjord, sto de to og snakket utenfor gammen. Plutselig hørte de et skrik fra gammen hvoretter Anders' mor kom løpende ut. De gikk inn og fant Anders' kone, Ingrid Nielsdatter, på gulvet i oldsomme kramptrekninger. Hun fortalte at hun hadde sett sin avdøde manns far som kom og ville ta hanne med. Da hun nektet, stakk han noe ondt inn i brystet hennes. Noe sår vistes imidlertid ikke, men familien ba Isaac Olsen om "å lese i bok". Han leste da noen stykker fra boken sin, sang et par salmer, og dermed ble kvinnen ganske frisk og så ikke mer av sine syner. Senere på høsten kom imidlertid gadzene tilbake igjen og ville ha henne til å ta imot sine tjenester. De ville lære henne noaidekunsten ettersom hennes avdøde slektninger hadde kunnet den. Da hun ikke ville, ble hun straks syk og lå hele vinteren til sengs, men ble senere frisk. Om hun tok imot tilbudet fra gadzene, visste ikke Isaac Olsen, men da han senere besøkte familien, la han merke til at hun var blitt svært mye tynnere enn sist han hadde sett henne.

Isaac Olsen vet også å fortelle om en tjenestejente hos familien Paus som høsten 1713 ble tatt av gadzer i skikkelse av ulver og holdt fanget i 5 dager inntil presten ba for henne fra prekestolen slik at gadzene måtte la henne gå. En annen kvinne ble utsatt for et så kraftig angrep at det måtte 8 mann til for å holde henne. På det verste klarte selv ikke de å holde henne fast. Hun slet seg fra mennenes hender og fór opp under taket over hodene på dem. Først da prosten ble tilkalt og han leste for henne og ga henne nattverden, ble hun rolig igjen. Isaac Olsen anså angrepet som et uttrykk for at den samiske kvinnen levde blant norske og levde som dem, derfor ville djevelen friste henne for å se om hun ville vende tilbake til den samiske livsform.

Peder Larsøn i Varanger ble en gang angrepet av både noaidegadzer og perkelegadzer som slåss om å komme i hans tjeneste. De dro ham i hender og føtter og klemte kroppen hans så han ble hjelpeløst liggende på marken. To av hans venner kom til og skjønte hva som foregikk. Den ene, Ole Josephsøn, en 16 år gammel gutt, var av noaideslekt, og han begynte å joike det beste han kunne for å hjelpe mannen. Det førte til at gadzene etter hvert måtte vike og forlot ham til slutt. Selv var mannen så avkreftet at de måtte slepe ham hjem og han var svært syk og svak hele natten gjennom. Om morgenen var han imidlertid frisk igjen og gikk til Isaac Olsen og fortalte hva han hadde opplevd. Der fikk han lære hva han skulle si og gjøre om han på nytt skulle bli utsatt for angrep av gadzene. Neste vår angrep gadzene gutten som hadde joiket dem vekk ettersom de var sinte på ham fordi han hadde hjulpet Peder Larsøn. Da gutten ikke ville ta imot deres tilbud om tjeneste, ble han svært syk. Familien forsøkte å lese over ham, men det hjalp ikke og gutten døde snart etter. Gadzene fortsatte å herje med familien. Sabbe Iversøn som hadde forsøkt å lese over ham, ble også angrepet sommeren etter. Disse gadzene måtte imidlertid vike for hans fars gadzer som mente de hadde mer rett på ham enn da andre gadzene, men da Sabbe likevel ikke ville ta imot dem, døde han kort tid etterpå.



Utarbeidet av Roald E. Kristiansen til bruk for studenter ved
Institutt for religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø