Isaac Olsen: Relation om lappernes vildfarelser og overtro
Gode og onde gadzer

Samene hevdet overfor Olsen at der er to slags gadzer (senere i sitt manuskript inndeler han dem i tre grupper):

Isaac Olsen refererer en historie om Peder Olssøn i Lappmarken som lærte både onde og gode kunster av gadzene. Hans barn bodde i Avjovarre ved Karasjok på Olsens tid. Noen gadzer kom for lang tid tilbake til Peder Olssøn og tilbød å lære ham noaidekunsten. Han spurte hvor de kom fra, enten fra Gud eller djevelen. Da de sa at de kom fra djevelen, ville han ikke ha noe med dem å gjøre, men hadde de kommet fra Gud, ville han gjerne ta imot kunnskapen. Gadzene dra bort, men kom senere tilbake i vakrere skikkelse og sa at nå kom de ifra Gud. Peder tok da vel imot dem og begynte å lære av dem. De begynte med å lære ham å joike og rune, men bare om kirken, alteret, stolene, "altermannen" og "stolmannen", og om skiurris Ibmel. Olsen fikk aldri vite hva navnet betød; kanskje henger skiurris sammen med skiero som betyr en rund skive eller et hjul og er kanskje en referanse til oblate, dvs. alterbrødet).

Peder Olssøn tolket i hvert fall gadzenes lærdom som god og nyttig inntil at han ble avhengig av dem og måtte gjøre som de ville. Da han ga uttrykk for ønsket om å bli rik, fikk han ønsket oppfylt, og slik ble han bedratt så han ga seg djevelen i vold. Slik går det, ifølge Olsen, med enfoldige mennesker. De gode noaider gjør godt mens deres gadzer farer vel med dem, men likevel kan de forårsake mye ondt dersom de blir vrede. Da går det som Hendrick Jonssøn i Varanger som var berømt for å være en god noaide. Da han en gang ble vred, drepte han Karen Sabbes datters far med sin trolldom.

Isaac Olsen refererer en historie om Zare Lassesøn i Lappmarken som lærte de onde kunstene av gadzene. Hans barn bodde i Porsanger på Olsens tid. I hans unge år kom gadzene til ham og tilbød seg å lære ham noaide- og trollkunsten uten vederlag. Han skulle bli så vis at han kunne hjelpe både seg og andre mot betaling. Zare tok straks imot deres tjenester og begynte å lære av dem, og spurte ikke hvor de kom fra. Så lærte de ham om alle ting som hørte deres trolldom til og som en noaide burde vite og kunne, og han ble en av de ypperste noaider i all sin gjerning. Han kunne gjøre både ondt og godt så mye han ville, men han glemte å begjære seg lykke og rikdom av dem under deres første besøk. Det burde han ha gjort, for senere er det for sent ettersom "de giver icke meere End som Een gang den skæbbne og lycke som de skal have sin lifvis tid igiennem" (s.43). Zare og hans slekt forble derfor fattig og ussel hele sin livstid og man fortalte i ettertid historier om alle de han drepte med sin trolldom.



Utarbeidet av Roald E. Kristiansen til bruk for studenter ved
Institutt for religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø