Dôgen (1200-1253)

Under veiledning av Tendais overhode, Kôen, begynte Dôgen sine studier. Det var imidlertid en vanskelig tid og templet munker var ikke alltid like interessert i sine religiøse plikter, som de var i verdslige oppgaver. De var engasjert i såvel handel som krig, og miljøet på Hiei var lite egnet til å drive intense religiøse studier. Dôgen kom dermed i stadig sterkere tvil: hvis det var så som man lærte i Tendai, at alle levende vesener allerede besitter den sanne buddha-natur, hva skulle man da med religiøs opplæring? Han forlot dermed Hiei for å søke svar på sine spørsmål andre steder, og på sine reiser ble han anbefalt å reise til Kina. Kanskje ville han der finne svar på sine spørsmål. Eisai hadde på denne tiden vendt tilbake fra Kina, og Dôgen oppsøkte ham i Kennin-ji for å få vite hva Eisai hadde lært. I Kennin-ji studerte han under Eisais etterfølger, Myôzen. Hans kritiske holdning til Tendai forsterket utvilsomt Dôgens tvil, og sammen besluttet begge seg til å reise til Kina. Det ankom de i året 1223.

En berømt anekdote forteller at da Dôgen kom til Kina, møtte han en eldre mann som var kokk ved et Ch'an-tempel. Dôgen var meget interessert i høre mer om hva man lærte i dette templet, og brukte hele kvelden på samtaler med kokken. Da denne ville gå tilbake til sitt tempel, spurte Dôgen om han ikke kunne overnatte sammen med ham i båten. Kokken svarte at i så fall ble det problemer med matserveringen dagen etter i templet. Dôgen var forbauset og spurte om det ikke var andre i templet som kunne lage mat? Som den eldre og erfarne prest kokken var, burde han da vel heller vie sin tid til meditasjon enn til matlaging? Kokken lo og svarte at Dôgen åpenbart hadde forstått lite av hva ekte trening var ettersom han ikke kunne innse at det å koke mat var like mye trening som det å sitte i meditasjon!

Møtet med kokken fikk Dôgen til å besøke alle de større templene i Lin-chi (Rinzai) tradisjonen i Ch'an-buddhismen. Han ble imidlertid ganske mismotig ved å se hvor sterkt oppblandet munkelivet i Kina var med verdslige gjøremål som et resultat av forbindelsene mellom templene og styresmaktene. Til slutt møtte han en læremester ved navn Ju-ching, leder for T'ien-t'ung templet som hørte inn under den såkalte Ts'ao-tung-retningen innen Ch'an, og under hans strenge ledelse studerte Dôgen de neste tre år og kom til slutt til den erkjennelsen at det var denne formen som ga størst utbytte for den som ville søke sannheten. I 1227 kom Dôgen endelig tilbake til Japan med retten til å videreføre Ts'ao-tung-retningen i sitt hjemland, og i Japan fikk den navnet Sôtô-zen.

Etter sin tilbakekomst reiste Dôgen tilbake til Kennin-ji for å lære videre det han hadde fått med seg av innsikt fra Kina. Meditasjon alene - zazen - var den sanne vei til praktiseringen av buddhismen og den overlegent beste vei. Alle de gamle patriarkene fra Shakyamuni selv, hadde oppnåd oppvåkning ved hjelp av meditasjon, derfor skulle også alle etterfølgere av den historiske Buddha også praktisere på denne måten. Han hevdet videre at meditasjon var noe alle og enhver kunne utføre - det var en "lett og behagelig praksis". Med et slikt standpunkt oppløste Dôgen langt på vei distinksjonen mellom geistlige og legfolk. Muligheten for å oppnå den fullkomne oppvåkningen lå ikke i det å bli munk, men i den individuelle selvbestemmelsen som ikke sto i strid med det sekulære liv og arbeid. Grunnlaget for denne oppfatningen lå i tanken om at alle levende vesener allerede er i besittelse av buddha-natur, kvinner såvel som menn og endog alle levende vesener. Oppgaven består simpelthen i å innse dette for sin egen del, og veien til denne innsikten ligger i zazen - meditasjon alene.

Zazen, det å bare sitte i meditasjon, uten bruk av hjelpemidler som koan som emner for meditasjonen, var løsningen for Dôgen. Riktignok brukte Dôgen koan-historier i sine skrifter, men de var i og for seg unødvendige og var mer til hinder enn til hjelp i selve meditasjonspraksisen. I stedet anbefalte han at man vendte tilbake til den tidligste form for Ch'an-praksis i Kina før koan-praksisen var tatt i bruk. Dôgen skrev flere skrifter som veiledning for den meditative praksis og hvordan denne kunne omsettes i praktisk handling, og han advarte sterkt imot alt han oppfattet som avvik fra den rene linje i zen-praksis. Han ønsket heller ikke å blande sammen zazen med esoteriske ritualer eller nembutsu-resitasjon, og gikk sterkt imot tendensen til synkretisme mellom de tre store religiøse tradisjonene konfusianisme, taoisme og buddhisme. Han kom dermed i skarp motsetning til Eisai som tillot ulike former for praksis inspirert av Shingon og Tendai. Skriftene i disse tradisjonene verdsatte han imidlertid høyt, og kalte Lotus-sutraen for "kongen av sutraene".

Dôgens eksklusivistiske holdning gjorde at etter hvert fikk fiender. Omkring 1230 besluttet prestene på Hiei å ødelegge Dôgens bolig i Kennin-ji og utvise ham fra Kyôto. Han kom dem imidlertid i forkjøpet og flyttet til et forlatt tempel utenfor Kyôto, Gokuraku-ji der han fortsatte sin virksomhet. Han fikk snart følge av andre som følte seg tiltrukket av den "rene" formen for Zen som Dôgen praktiserte, og med dem fulgte også en intensivering av kritikken mot andre buddhistiske retninger og deres praktisering av dharma.

Prestene på Hiei var imidlertid fortsatt lite begeistret for Dôgens virke. Nye klager ble fremført med ønske om at han måtte utvises fra Kyôto, og til slutt ble presset så sterkt at han ble nødt til å forlate byen. Dette hang utvilsomt også sammen med den konkurranse Dôgen fikk fra en annen munk som også hadde besøkt Kina og var kommet tilbake med retten til å ordinere disipler. Denne munken, Enni Bennen, sto for en lære inspirert av såvel Zen, som av Shingon og Tendai. Han hadde dessuten sympati hos prestene på Hiei, og da han etablerte templet Tôfuku-ji i samme område som Dôgen med finansiell støtte fra den mektige Fujiwara-klanen, ble forholdene ytterligere forverret. Han kom under dobbel ild: fra Hiei og fra Tôfuku-ji.

Høsten 1243 forlot Dôgen Kyôto og dro til Echizen-provinsen der en av hans disipler eide et landområde, langt borte fra de sentrale strøk, men samtidig i et område der Tendai sto særlig sterkt. Åpenbart ønsket ikke han å ha noe å gjøre med verken myndighetene eller den etablerte geistlighet, men ville heller trekke seg tilbake til et fjellområde der han kunne være mest mulig i fred, samtidig som han visste at indre stridigheter i Tendai ville gi ham et rom der den Tendai-retningen som var motstandere av Hiei, muligens ville velge å alliere seg med hans "rene" Zen-buddhisme. I hvert fall forlot han Kyôto og etablerte i 1244 templet Eihei-ji som sitt nye hovedkvarter. Her endre Dôgen en del av sitt tidligere "liberale" syn på ethvert menneskes mulighet for oppvåkning og sannhetserkjennelse og fremhevet i stedet nødvendigheten av å leve et tilbaketrukkent liv hengitt til meditasjon. Veien til oppvåkningen skulle ikke ha noen "snarveier"!

I 1247 fikk Dôgen en invitasjon til å komme til Kamakura der han ble i ca.7 måneder før han vendte tilbake til Eihei-ji. Han avslo shogunens ønske om å bygge et tempel for ham i byen og likeledes tilbudet han fikk om å motta et landområde nær Eihei-ji som hjelp i hans arbeid. Han ønsket øyensynlig ingen ytre innblanding i sitt virke og ønsket å bevare sin form for Zen ren og ubesmittet fra både myndigheter og andre religiøse organisasjoner. Like før sin død vendte Dôgen tilbake til Kyôto der han døde 23.september 1253.