Dōgen 道元 (1200-1253)

Saichō

Kūkai

Hōnen

Shinran

Eisai

Dōgen

Nichiren

 

Dōgen ble født i utkanten av Kyoto tidlig på året 1200 av velstående foreldre. Selv viste han tidlig gode evner. Han skal allerede som fire-åring ha lest sin første bok på kinesisk og som seks-åring leste han de kinesiske klassiske skriftene. Foreldrene døde imidlertid tidlig og det medvirket nok til ønsket om å vie sitt liv til det å være prest. En av morens brødre adopterte imidlertid Dōgen og ville utdanne ham til sivilt arbeid, men Dōgen ønsket å gå sine egne veier og brøt forbindelsen med onkelen da han var 12 år gammel. En sen vårnatt forlot han hjemme og dro til Hiei der en annen av morens brødre var prest. Der ba han onkelen om hjelp for å oppfylle sitt ønske og bli munk, noe han til slutt fikk, og ble dermed sendt til et av Hieis utdanningssentra. Året etter ble han ordinert i Tendai-tradisjonen ved Enryakuji og fikk navnet Buppōbō Dōgen. Senere forandret han navnet sitt til Kigen Dōgen.

Under veiledning av Tendais overhode, Kōen, begynte Dōgen sine studier. Det var imidlertid en vanskelig tid og templet munker var ikke alltid like interessert i sine religiøse plikter, som de var i verdslige oppgaver. De var engasjert i så vel handel som krig, og miljøet på Hiei var lite egnet til å drive intense religiøse studier. Dōgen kom dermed i stadig sterkere tvil: hvis det var så som man lærte i Tendai, at alle levende vesener allerede besitter den sanne buddha-natur, hva skulle man da med religiøs opplæring? Han forlot dermed Hiei for å søke svar på sine spørsmål andre steder, og på sine reiser ble han anbefalt å reise til Kina. Kanskje ville han der finne svar på sine spørsmål. Eisai hadde på denne tiden vendt tilbake fra Kina, og Dōgen oppsøkte ham i Kenninji for å få vite hva Eisai hadde lært. I Kenninji studerte han under Eisais etterfølger, Myōzen. Hans kritiske holdning til Tendai forsterket utvilsomt Dōgens tvil, og sammen besluttet begge seg til å reise til Kina. Det ankom de i året 1223.

En berømt anekdote forteller at da Dōgen kom til Kina, møtte han en eldre mann som var kokk ved et Chan-tempel. Dōgen var meget interessert i å høre mer om hva man lærte i dette templet, og brukte hele kvelden på samtaler med kokken. Da denne ville gå tilbake til sitt tempel, spurte Dōgen om han ikke kunne overnatte sammen med ham i båten. Kokken svarte at i så fall ble det problemer med matserveringen dagen etter i templet. Dōgen var forbauset og spurte om det ikke var andre i templet som kunne lage mat? Som den eldre og erfarne prest kokken var, burde han da vel heller vie sin tid til meditasjon enn til matlaging? Kokken lo og svarte at Dōgen åpenbart hadde forstått lite av hva ekte trening var ettersom han ikke kunne innse at det å koke mat var like mye trening som det å sitte i meditasjon!

Møtet med kokken fikk Dōgen til å besøke alle de større templene i Lin-chi (Rinzai) tradisjonen i Chan-buddhismen. Han ble imidlertid ganske mismodig ved å se hvor sterkt oppblandet munkelivet i Kina var med verdslige gjøremål som et resultat av forbindelsene mellom templene og styresmaktene. Til slutt møtte han en læremester ved navn Ju-ching, leder for Tien-tung templet som hørte inn under den såkalte Tsao-tung-retningen innen Chan, og under hans strenge ledelse studerte Dōgen de neste tre år og kom til slutt til den erkjennelsen at det var denne formen som ga størst utbytte for den som ville søke sannheten. I 1227 kom Dōgen endelig tilbake til Japan med retten til å videreføre Tsao-tung-retningen i sitt hjemland, og i Japan fikk den navnet Sōtō-zen.

Etter sin tilbakekomst reiste Dōgen tilbake til Kenninji for å lære videre det han hadde fått med seg av innsikt fra Kina. Meditasjon alene - zazen - var den sanne vei til praktiseringen av buddhismen og den overlegent beste vei. Alle de gamle patriarkene fra Shakyamuni selv, hadde oppnåd oppvåkning ved hjelp av meditasjon, derfor skulle også alle etterfølgere av den historiske Buddha også praktisere på denne måten. Han hevdet videre at meditasjon var noe alle og enhver kunne utføre - det var en "lett og behagelig praksis". Med et slikt standpunkt oppløste Dōgen langt på vei distinksjonen mellom geistlige og legfolk. Muligheten for å oppnå den fullkomne oppvåkningen lå ikke i det å bli munk, men i den individuelle selvbestemmelsen som ikke sto i strid med det sekulære liv og arbeid. Grunnlaget for denne oppfatningen lå i tanken om at alle levende vesener allerede er i besittelse av buddha-natur, kvinner såvel som menn og endog alle levende vesener. Oppgaven består simpelthen i å innse dette for sin egen del, og veien til denne innsikten ligger i zazen - meditasjon alene.

Zazen, det å bare sitte i meditasjon, uten bruk av hjelpemidler som koan som emner for meditasjonen, var løsningen for Dōgen. Riktignok brukte Dōgen koan-historier i sine skrifter, men de var i og for seg unødvendige og var mer til hinder enn til hjelp i selve meditasjonspraksisen. I stedet anbefalte han at man vendte tilbake til den tidligste form for Chan-praksis i Kina før koan-praksisen var tatt i bruk. Dōgen skrev flere skrifter som veiledning for den meditative praksis og hvordan denne kunne omsettes i praktisk handling, og han advarte sterkt imot alt han oppfattet som avvik fra den rene linje i zen-praksis. Han ønsket heller ikke å blande sammen zazen med esoteriske ritualer eller nembutsu-resitasjon, og gikk sterkt imot tendensen til synkretisme mellom de tre store religiøse tradisjonene konfusianisme, taoisme og buddhisme. Han kom dermed i skarp motsetning til Eisai som tillot ulike former for praksis inspirert av Shingon og Tendai. Skriftene i disse tradisjonene verdsatte han imidlertid høyt, og kalte Lotus-sutraen for "kongen av sutraene".

Dôgens eksklusivistiske holdning gjorde at etter hvert fikk fiender. Omkring 1230 besluttet prestene på Hiei å ødelegge Dōgens bolig i Kenninji og utvise ham fra Kyoto. Han kom dem imidlertid i forkjøpet og flyttet til et forlatt tempel utenfor Kyoto, Gokurakuji der han fortsatte sin virksomhet. Han fikk snart følge av andre som følte seg tiltrukket av den "rene" formen for Zen som Dōgen praktiserte, og med dem fulgte også en intensivering av kritikken mot andre buddhistiske retninger og deres praktisering av dharma.

Prestene på Hiei var imidlertid fortsatt lite begeistret for Dōgen. Nye klager ble fremført med ønske om at han måtte utvises fra Kyoto, og til slutt ble presset så sterkt at han ble nødt til å forlate byen. Dette hang utvilsomt også sammen med den konkurranse Dōgen fikk fra en annen munk som også hadde besøkt Kina og var kommet tilbake med retten til å ordinere disipler. Denne munken, Enni Bennen, sto for en lære inspirert av såvel Zen, som av Shingon og Tendai. Han hadde dessuten sympati hos prestene på Hiei, og da han etablerte templet Tôfukuji i samme område som Dōgen med finansiell støtte fra den mektige Fujiwara-klanen, ble forholdene ytterligere forverret. Han kom under dobbel ild: fra Hiei og fra Tōfukuji.

Høsten 1243 forlot Dōgen Kyoto og dro til Echizen-provinsen der en av hans disipler eide et landområde, langt borte fra de sentrale strøk, men samtidig i et område der Tendai sto særlig sterkt. Åpenbart ønsket ikke han å ha noe å gjøre med verken myndighetene eller den etablerte geistlighet, men ville heller trekke seg tilbake til et fjellområde der han kunne være mest mulig i fred, samtidig som han visste at indre stridigheter i Tendai ville gi ham et rom der den Tendai-retningen som var motstandere av Hiei, muligens ville velge å alliere seg med hans "rene" Zen-buddhisme. I hvert fall forlot han Kyoto og etablerte i 1244 templet Eiheiji som sitt nye hovedkvarter. Her endret Dōgen en del av sitt tidligere "liberale" syn på ethvert menneskes mulighet for oppvåkning og sannhetserkjennelse og fremhevet i stedet nødvendigheten av å leve et tilbaketrukkent liv hengitt til meditasjon. Veien til oppvåkningen skulle ikke ha noen "snarveier"!

I 1247 fikk Dōgen invitasjon til å komme til Kamakura der han ble i ca.7 måneder før han vendte tilbake til Eiheiji. Han avslo shogunens ønske om å bygge et tempel for ham i byen og likeledes tilbudet han fikk om å motta et landområde nær Eiheiji som hjelp i hans arbeid. Han ønsket øyensynlig ingen ytre innblanding i sitt virke og ønsket å bevare sin form for Zen ren og ubesmittet fra både myndigheter og andre religiøse organisasjoner. Like før sin død vendte Dōgen tilbake til Kyôto der han døde 23.september 1253.


Siste oppdatering: 31/01/2014