Eisai 栄西 (1141-1215)

Saichō

Kūkai

Hōnen

Shinran

Eisai

Dōgen

Nichiren

 

Eisai regnes som grunnleggeren av japansk zen-buddhisme og ble født henimot slutten av Heian-perioden. Han studerte først under sin egen far som i sin tid hadde studerte ved et av hovedtemplene i Tendai, Mii-dera. Som ungdom kom også Eisai til Mii-dera der han studerte den esoteriske utformingen av Tendai, og i 1154 ble han ordinert til lavere grad ved EnryakujiHiei. Eisai vokste opp i en svært urolig tid med stadige konflikter mellom ulike grupperinger av munker som sloss seg imellom og brente ned hverandres helligdommer. Antagelig var det slike forhold som gjorde at Eisai i økende grad ble kritisk til den buddhisme som ble lært på Hiei. Ca.1162 forlot Eisai Mii-dera og reiste til Hōki-provinsen der han begynte å studere under Shūzenbō Kikō som var kjent for å legge særlig vekt på meditasjons-elementet i Tendais firefoldige praksis (innsiktskonsentrasjon, esoterisme, moralforskriftene og meditasjon). Det ble dermed meditasjonen som fremfor alt kom til å kjennetegne Eisais egen praksis og som han fremhevet som den mest betydningsfulle av alle former for buddhistisk praksis. Eisai kom for øvrig etter en tid tilbake til Hiei der han ble innviet i den esoteriske gren av Tendai og fortsatte sine studier av Tendais lære.

I 1168 la Eisai ut på en reise til Kina for å oppsøke Tendai (Tien-tai på kinesisk) sitt hovedkvarter der. Formålet var å fornye Tendai-systemet i sitt eget land. Ved ankomst til Kina, møtte han en annen japansk prest, Chōgen som tilhørte Tōdaiji-templet i Nara. Sammen reiste de til Tien-tai fjellene og klostrene der, samt flere andre steder, bl.a. til Ming-chou der han møtte presten i en Chan-tempel. Selv om han var kommet for å studere Tendai i Kina, ble det møtet med Chan-buddhismen som ble viktig. Det viste seg at Chan i stor grad hadde erstattet den eldre Tien-tai (Tendai) buddhismen og at til og med hovedtemplet i Tien-tai hadde gått over til Chan. Den praksis han møtte der, sammenfalt i stor grad med det han hadde lært hos Shūzenbō Kikō, så det var i og for seg ingen ny lære han møtte, og hans besøk i Kina varte barte i seks måneder. Tilbake i Japan presenterte han flere Tendai-skrifter til abbeden i Enryakuji, men selv slo han seg ned i sitt hjemmedistrikt for å forsøke å komme seg tilbake til Kina ved en senere anledning mens han studerte og kopierte sutra-tekster. Ønsket om å kunne reise til India vokste også frem hos Eisa i løpet av denne tiden.

Den andre reisen til Kina fant sted i 1187. I Kina søkte han om tillatelse til å fortsette gjennom Kina til India, men dette ble avslått på grunn av mongolene i Sentral-Asia, og Eisai vendte skuffet tilbake til Japan. Skjebnen ville det imidlertid annerledes, for skipet ble tatt av uventede vinder og drev langt ut av kurs og endte opp i Wen-chou i den sørøstlige del av Chekiang-provinsen, og han ble værende i Kina i de neste tre årene. I klostrene på Tien-tai og Tien-tung studerte han den kinesiske Chan-læren slik den var blitt utformet av den legendariske Lin-chi som på japansk bærer navnet Rinzai, og utviklet seg til å bli en varm forkjemper for denne retningen som i Japan heter Rinzai Zen. Han ble også gitt et nytt navn: Myōan.

I tillegg til meditasjon og studier, gjorde Eisai også seg kjent i Kina som en dyktig byggmester av tempelbygninger, og medvirket ved renovasjon og bygging flere steder. I 1191 kom Eisa igjen tilbake til Japan og ble invitert til å bo i et tempel på den sydligste av Japans fire hovedøyer, Kyūshu. Det var her den første ordinasjonsseremoni i Chan-tradisjonen ble arrangert, en tradisjon som i Japan ble hetende Zen. Eisai kom imidlertid i konflikt med en annen prest i samme provins, Rōben, og på Rōbens initiativ fikk Eisai forbud mot å arbeide videre i provinsen. Han dro dermed til Kyôto, men havnet snart i nye konflikter med Nōnin som også hørte til Zen-buddhismen, men som fremhevet Zen i eksklusiv forstand som den eneste rette praksis. Selv anså Eisai ikke at Zen var å forstå som erstatning for andre teknikker og hadde ikke noe ønsket om å etablere Zen-buddhismen som egen retning. Resultatet ble imidlertid at både Nōnin og Eisai mistet tillit hos myndigheten og begges aktiviteter ble undertrykket.

Eisai ga imidlertid ikke opp, og han utformet sin versjon av Zen som et forsvar for staten og til støtte for Tendais ideologi. Zen skulle ikke bare være et middel til religiøs innsikt, men hadde også som formål å beskytte nasjonen som helhet, og på denne bakgrunn ble han kalt inn til samtaler med den keiserlige regenten Kujō Kanezane. Eisai fremholdt at Zen ikke var noen ny lære, men hadde vært anerkjent av Saichō selv som en ekte form for buddhistisk praksis. Dersom Tendai og munkene ved Enryakuji fornektet Zen, ville de gå imot deres læremester. Resonnementet var i og for seg korrekt, men det var tross alt også en viss forskjell mellom den Zen som Saichō hadde lært, og den nye form for Zen som Eisai hadde studert. Dette ble innsett av Tendai-munkene, og Eisai valgte ikke å utfordre dem videre, men forlot Kyoto og reiste nordover til Kamakura i håp om fredeligere forhold for sitt arbeid.

Kamakura var hovedkvarteret for de militære lederne, shogunatet, og disse følte seg tiltrukket til Eisais budskap. Han ble tilbudt en stilling som byggherre for et tempel i Kamakura ved navn Jufukuji, og selv ledet han flere religiøse seremonier på vegne av shogunatet. Han skrev også et to-binds verk der han anbefalte det å drikke te som en form for medisin. Eisai regnes dermed som den som innførte te som drikk i Japan, selv om te var godt kjent i landet helt siden Kūkais tid. I 1202 fikk Eisai anledning til å vende tilbake til Kyoto og han ble innsatt som leder for templet Kenninji som også hadde bygninger for esoteriske Shingon-ritualer og Tendai-meditasjon. Et tilbakeslag kom i 1205 da Eisai fikk skylden for et stormvær som kom over Kyoto: man mente at stormen skyldtes at Eisai hadde innført en ny lære i Japan og derved brakt med seg uro og kaos. Selv mente han at stormen hadde kun naturlige årsaker og ikke kunne tilbakeføres til hans religiøse virke, men om folk ønsket å gi ham skylden, så burde de betrakte ham som en vind-gud man ikke uten videre skulle fordrive fra byen ettersom det ville kunne få nye uønskede konsekvenser. Hans argumentasjon vant frem, og førte til at Kennin-ji's status økte i folks øyne. Støttet opp av shogunatet i Kamakura, forsterket Eisai sin stilling i Kyoto og fikk nye betrodde oppgaver, ikke minst i forbindelse med reparasjoner av viktige templer og bygninger. Til tross for stadige konflikter med Hiei-munkene, beholdt Eisai sin status og var i myndighetenes øyne en viktig person som ikke ønsket separatisme og egne fordeler, men heller en som ville fornye Tendai-buddhismen gjennom en sterkere fokusering på meditasjon slik den ble praktisert i det sørlige Kina som et umistelig element også for japansk Tendai-praksis. Han ble dermed forløperen for den rene Zen-praksis som senere utviklet seg under f.eks. Dōgen. Sannsynligvis døde Eisai i Kyoto den 2.august i året 1215.


Siste oppdatering: 31/01/2014