Japansk buddhisme

Historie: Yamato / Kofun (300-550) og Asuka (550-710)

 

Begynnelsen

Nara

Heian

Kamakura

Ashikaga

Tokugawa

Nyere tid

 

Den tradisjonelle datering av buddhismens innføring til Japan er i året 552 e.Kr. (om enn år 538 er en mer sikker historisk datering). I hvert fall mottok keiser Kimmei 銘明 (540-571) i Japan ved dette tidspunkt en storslagen gave fra Paekche, en av tre statsdannelser på den koreanske halvøya. Gaven besto av en statue av Buddha laget av gull, sølv og kobber, sammen med et antall manuskripter av buddhistiske sutraer. Gaven hadde en politisk hensikt. På den tiden var Korea delt i tre stater: Koguryo i nord, Paikche i sørvest, og Silla i sørøst. Alle tre hadde antatt buddhismen som offisiell religion. I tillegg fantes der en enklave kalt Mimana med en relativt stor japansk befolkning. De tre statene lå i innbyrdes konflikt, og formålet med gaven var å forme en allianse med Japan som forsvar mot de øvrige statene. Den koreanske delegasjonen talte om den store fortjeneste det ville medføre om også Japan bidro til å spre den nye religionen som, selv om den var vanskelig å forstå, ville føre til høyere visdom og oppfyllelse av alle bønner.

Buddhismen var på det tidspunkt ikke helt ukjent i Japan. Enkelte kinesiske buddhister som bodde på den koreanske halvøya hadde ca. 520 emigrert til Japan og praktiserte sin religion der. Man visste også at den buddhistiske religion var vidt spredt så vel i Kina som i Korea, men noen direkte kjennskap hadde likevel ikke de offisielle myndighetene i Japan enda fått med den buddhistiske tradisjonen. Gaven fra Korea medførte dermed en forpliktelse til å ta stilling til spørsmålet om buddhismens meritterende rolle, ikke bare for den enkelte, men også for nasjonens politiske liv. Oppfatningene var delte. Noen mente at man også i Japan burde anta buddhismen slik andre siviliserte stater hadde gjort, mens andre fremhevet at et slikt skritt ville være til anstøt overfor landets egne guder. I første omgang valgte man derfor en pragmatisk tilnærming til saken: man godtok tilbedelse av den tilsendte buddhastatuen av de som ønsket det, men man skulle nøye følge med i de konsekvenser tilbedelsen medførte. Fikk den positive følger for de som tilba, eller ville man kanskje se tegn på at de nasjonale guder faktisk ble sinte og tok hevn fordi en fremmed guddom ble vist ære? Soga no Iname var leder for den mektige Sogaklanen og var kjent som tilhengere av den nye religionen. Han mente at det ikke var noen grunn til at japanere skulle avvise en religion som hadde mange tilhengere i andre land, og han bygde om huset sitt som et tempel for tilbedelse av Buddha og skapte dermed et senter for den nye tro.

shotokuIkke alle var av samme oppfatning som Soga-klanen. Lederen for Mononobeklanen, Mononobe no Okoshi, hevdet på sin side at innføringen av en ny og fremmed kami (guddom) ville være en fornærmelse mot landets egne guder. Skjebnen ville det slik at en pest brøt ut like etter at man hadde tillatt praktiseringen den nye religionen, og det tolket motstanderne av buddhismen slik at den nye religionen var farlig. Templet ble brent ned og buddhastatuen ble fjernet. Til tross for denne hendelsen, fortsatte imidlertid buddhistiske ideer, skrifter og bilder å komme til Japan, og i løpet av siste halvdel av 500-tallet vokste buddhismen seg stadig sterkere. Til tross for de første vanskelighetene, fremsto Sogafamilien som varme tilhengere av buddhismen og bygde et nytt tempel. Da en ny pest brøt ut, ble også dette ødelagt av mostanderne. Men da pesten ikke ga seg og endog ble forsterket, mente stadig flere at pesten ikke var et resultat av å ha fornærmet landets guder, men tvert imot et resultat av å ha avvist tilbedelsen av Buddha. Sogafamilien fikk dermed lov til å fortsette sin religion som en familiekult, og med det ble buddhismen akseptert som en del av Japans religiøse tradisjon.

Soga-familien fikk etter hvert stor innflytelse og gikk seirende ut av kampen med motstanderne mot buddhismen. Som et symbolsk uttrykk for denne seieren, ble templet Asukadera 飛鳥寺 bygget i 596 (ifølge krønikeskriftet Nihonshoki) - templet som har gitt navn til denne historiske epoken (550-710). I 592 fikk Sogafamilien keiser Sujun likvidert fordi han hadde uttrykt misnøye med familiens sterke innflytelse, og en niese av familien ble innsatt som keiserinne med tittelen Suiko. Hennes regime (592-628) nedla et stort arbeid for å utbre buddhismen i Japan, og Asukadera var Soga-klanens viktigste helligdom i denne tiden. Templet fikk senere navnet Gangō-ji 元興寺 (endelsen -ji/-dera betyr «tempel»).

Suikos nevø, prins Shōtoku 聖徳 (573-621) [bilde over], regnes som den offisielle grunnlegger av japansk buddhisme. Han var vel skolert i kinesiske klassiske skrifter, men også som en dyktig kriger. Da Suiko trakk seg tilbake i 628 og ble buddhistisk nonne, overtok prins Shōtoku som regent. Hans veiledere i den buddhistiske lære kom fra Korea. Selv om han styrte sin stat etter konfusianske prinsipper, var han en hengiven buddhist og buddhismen blomstret under hans styre. Tradisjonen forteller at han lot bygge 46 templer i løpet av sin livstid. Alle sto under beskyttelse av Sogaklanen. Selv studerte prins Shōtoku buddhismen under veiledning av presten Eji 慧慈 og skal selv ha skrevet kommentarer til tre viktige sutraer (Lotus sutra, Shrimala sutra og Vimalakirti sutra). Han sørget også for å sende studenter til Kina for å studere de hellige skriftene. Under hans etterfølger, keiser Tenchi 天智 (662-671), ble alle husholdninger oppmuntret til å bygge et husalter for tilbedelse hjemme. Man tolket som regel ikke buddhistisk tilbedelse i eksklusiv forstand, og fortsatte den tradisjonelle dyrkelsen av landets egne guder.

Det viktigste kultsted for den nye religionen ble templet Horyūji 法隆寺 nær Nara som fra år 710 ble Japans første offisielle hovedstad. Den religiøse kulten sentrerte seg i den tidligste perioden i stor grad omkring tilbedelsen av relikvier. En mente at disse hadde magiske egenskaper som ga lykke til den som tilba dem og beskyttet dem mot farer og sykdommer. Den buddhismen som prins Shôtoku fremmet var derimot av ortodoks type og vektla den mer filosofisk-religiøse erkjennelsen. Senere virket også Gyōgi 行基 (670-749) for den ortodokse forståelsen av buddhismen og nedtonet den magiske tolkningen til fordel for monastiske og ulike former for erkjennelsesfilosofiske retninger.

Siste oppdatering: 01.02.2014