Buddhismen var på det tidspunkt ikke helt ukjent i Japan. Enkelte kinesiske buddhister som bodde på den koreanske halvøya hadde ca. 520 emigrert til Japan og praktiserte sin religion der. Man visste også at den buddhistiske religion var vidt spredt såvel i Kina som i Korea, men noen direkte kjennskap hadde likevel ikke de offisielle myndighetene i Japan enda fått med den buddhistiske tradisjonen. Gaven fra Korea medførte dermed en forpliktelse til å ta stilling til spørsmålet om buddhismens meriterende rolle, ikke bare for den enkelte, men også for nasjonens politiske liv. Oppfatningene var delte. Noen mente at man også i Japan burde anta buddhismen slik andre siviliserte stater hadde gjort, mens andre fremhevet at et slikt skritt ville være til anstøt overfor landets egne guder. I første omgang valgte man derfor en pragmatisk tilnærming til saken: man godtok tilbedelse av den tilsendte buddha-statuen av de som ønsket det, men man skulle nøye følge med i de konsekvenser tilbedelsen medførte. Fikk den positive følger for de som tilba, eller ville man kanskje se tegn på at de nasjonale guder faktisk ble sinte og tok hevn fordi en fremmed guddom ble vist ære? Soga no Iname var leder for den mektige Soga-klanen og var kjent som tilhengere av den nye religionen. Han mente at det ikke var noen grunn til at japanere skulle avvise en religion som hadde mange tilhengere i andre land, og han bygde om huset sitt som et tempel for tilbedelse av Buddha og skapte dermed et senter for den nye tro.
Ikke
alle var av samme oppfatning som Soga-klanen. Lederen for Mononobe-klanen,
Mononobe no Okoshi, hevdet på sin side at innføringen av en ny og fremmed
kami (guddom) ville være en fornærmelse mot landets egne guder.
Skjebnen ville det slik at en pest brøt
ut like etter at man hadde tillatt praktiseringen den nye religionen, og det tolket motstanderne av buddhismen slik at den nye religionen
var farlig. Templet ble brent ned og buddha-statuen ble fjernet. Til tross
for denne hendelsen, fortsatte imidlertid buddhistiske ideer, skrifter og bilder å
komme til Japan, og i siste halvdel av 500-tallet vokste den buddhistiske
tradisjonen seg stadig sterkere. Til tross for de første vanskelighetene,
fremsto Soga-familien som varme tilhengere av buddhismen og bygde et nytt
tempel. Da en ny pest brøt ut, ble også dette ødelagt
av mostanderne. Men da pesten ikke ga seg og endog ble forsterket, mente stadig
flere at pesten ikke var et resultat av å ha fornærmet landets
guder, men tvert imot et resultat av å ha avvist tilbedelsen av Buddha.
Soga-familien fikk dermed lov til å fortsette sin religion som en
familiekult, og med det var buddhismen blitt varig akseptert som en del
av Japans religiøse tradisjon.
Soga-familien fikk etter hvert stor innflytelse og gikk seirende ut av kampen med motstanderne mot buddhismen. I 592 fikk de keiser Sujun likvidert fordi han hadde uttrykt misnøye med Soga-familiens innflytelse, og en niese av familien ble innsatt som keiserinne med tittelen Suiko. Hennes regime (592-628) nedla et stort arbeid for å utbre buddhismen i Japan, og hennes nevø, prins Shotoku (573-621) [bilde til høyre], regnes som selve grunnleggeren av japansk buddhisme. Han var vel skolert i de kinesiske klassiske skriftene, men også kjent som en dyktig kriger. Da Suiko trakk seg tilbake i 628 og ble buddhistisk nonne, overtok prins Shotoku som regent. Hans veiledere i den buddhistiske lære kom fra Korea. Selv om han styrte sin stat etter konfusianske prinsipper, var han en hengiven buddhist og buddhismen blomstret under hans styre. Han studerte buddhismen under presten Eji fra Koguryô og skrev selv kommentarer til tre viktige sutraer i Mahayana-tradisjonen (Lotus sutra, Shrimala sutra og Vimalakirti sutra). Han sørget også for å sende studenter til Kina for å studere de hellige skriftene og mange nye templer for buddhistisk tilbedelse ble bygd. Under hans etterfølger, keiser Tenchi (662-671), ble alle husholdninger oppmuntret til å bygge et husalter for tilbedelse hjemme. Man tolket som regel ikke buddhistisk tilbedelse i eksklusiv forstand, og fortsatte den tradisjonelle dyrkelsen av landets egne guder.
Det viktigste kultsted for den nye religionen ble templet Horyu-ji nær Nara (endelsen -ji betyr «tempel»). Den religiøse kulten sentrerte seg i den tidligste perioden i stor grad omkring tilbedelsen av relikvier. En mente at disse hadde magiske egenskaper som ga lykke til den som tilba dem og beskyttet dem mot farer og sykdommer. Den buddhismen som prins Shotoku fremmet var derimot av ortodoks type og vektla den mer filosofisk-religiøse erkjennelsen. Senere virket også Gyôgi (670-749) for den ortodokse forståelsen av buddhismen og nedtonet den magiske tolkningen til fordel for monastiske og ulike former for erkjennelsesfilosofiske retninger.