I buddhismens første tid i Japan, var den nye buddhistiske religionen både understøttet og kontrollert av staten. Til gjengjeld virket buddhismen som et middel til å enhetliggjøre og støtten nasjonen og statens interesser. I Nara-perioden ble buddhismen antatt som statens offisielle religion, og ved hjelp av en svært populær prest, Gyôgi (668-749) ble det reist et storslagent byggverk, Tôdai-ji, på ordre av keiser Shômu i 728 som symbol på buddhismens nasjonale betydning. Det sto ferdig ca. år 757 og var det fremste blant de 7 store templene i Nara. De øvrige var Kôfuku-ji, Gangô-ji (tidl. kalt Asuka-dera), Daian-ji, Yakushi-ji, Saidai-ji og Hôryû-ji.
I 741 ga den samme keiser ordre til at provinstempler (kokubun-ji) for menn og kvinner skulle bygges i alle provinser. Deres oppgave var å resitere de hellige skriftene til beskyttelse av folket og nasjonen, og for å be for fred og lykke for hele landet. Mens det i år 624 var 46 templer i hele Japan, økte dette tallet til 545 i år 692. I og med den nye ordningen økte buddhismens innflytelse sterkt, samtidig som den bidro til at landet vokste sammen til en politisk enhet. Hovedtemplet i Nara kontrollerte provinstemplene og tjente som et administrativt senter både i religiøs og politisk forstand. En stor statue av "Sol-buddhaen", Vairocana som symboliserer den kosmiske enhet, ble plassert i en egen bygning kalt Daibutsu-den , "den store buddha-hallen", antagelig inspirert av det kinesiske templet i Lo-yang som var bygget på 670-tallet. Keiseren brukte også utdrag fra sutraene for å legitimere sitt eget styresett. Tôdai-ji brant for øvrig ned på 1100-tallet, men ble gjenoppbygd i noe forminsket størrelse. Dens nåværende struktur er fra tidlig 1800-tallet og regnes som den største trebygningen i verden.
I andre templer kunne man finne statuer av bodhisattvaer som Amida og Kannon. Gjennom tilbedelsen av ulike bodhisattvaer fikk man frem ulike aspekter ved buddhismens budskap og den betydning bodhisattvaenes egenskaper hadde for det menneskelige liv. Innføringen av ulike buddhistiske skrifter medførte også en viss variasjon i japansk buddhisme. Den fremsto ikke som en monolittisk enhet, men med ulike aspekter i henhold til de forskjellige tolkninger skriftene bar vitnesbyrd om. Det vokste dermed tidlig frem forskjellige skoleretninger innen buddhismen i Japan. På 600-tallet fantes der allerede fire større retninger, og på 700-tallet kom der to til. Den enkelte prest eller student var ikke eksklusivt knyttet til kun en retning, men kunne studere læren slik den ble oppfattet innenfor enhver av de ulike retningene. Disse retningene ble viktige innflytelseskilder for den intellektuelle og praktiske forståelsen av japansk buddhisme, samt den virkningshistorie buddhismen kom til å få i japansk historie og kultur. Det er imidlertid verd å påpeke at buddhismen på denne tiden stort sett var et akademisk studium kun tilgjengelig for de innvidde. For folk flest var Shinto i en eller annen form den viktigste religion med vekt på tilbedelsen av lokale kamier. Allerede i 701 var det utarbeidet forskrifter for riter og festivaler knyttet til denne tradisjonen (Taihô-forskriftene) som også inkluderte forskrifter for hvordan kamiene skulle tilbes (jingiryô).
De seks retningene i japansk buddhisme fra Nara-perioden er (det tradisjonelle årstall for deres innføring til Japan er angitt i parentes):
|
|
|
|
|
|
|
|
Disse retningene må ikke oppfattes som uavhengige læresystemer, men som ulike perspektiver på og praktiske tilnærminger til forståelsen av den buddhistiske tradisjon. I korte trekk har disse skolene følgende særtrekk (se nærmere om de enkelte retningene i egne avsnitt; klikk på navnet!):
Jôjitsu bygger på den indiske Sautrântika -tradisjonen og hevder at intet har reell eksistens. Der er ingen varig virkelighet og den ytterste sannhet er tomheten. Sanron bygger på den indiske Mâdhyamika-tradisjonen og fremhever den gyldne middelvei i spørsmålet om innsikt og søker den erkjennelse som fremkommer ved at alle dualiteter benektes gjennom konsekvent negasjon. Hossô er knyttet til den indiske Yogâchâra -retningen og søker å beskrive værenselementene, men vil gå lenger enn Kusha-skolen ved å hevde at det eneste som eksisterer, er tanken i menneskesinnet og at det kun er der elementene har sin eksistens. Kusha bygger på Sarvâstivadin -skolens realisme og hevder at alt har eksistens og at alle ting er bygget opp av elementer (dharma) som selv er virkelige. Eksistensen er imidlertid av momentær karakter (dvs. ikke varige i tid og rom), og i denne forstand er de tomme for egenværen. Kegon hevder denuniverselle kjeden av årsak og virkning, den gjensidige avhengighet mellom alt som er til, samt innordner enhver annen skoleretning inn i sitt eget system som mer eller mindre adekvate forståelser av den ultimate sannhet som Avatamsaka-sutraen gir den beste forklaringen på. Ritsu gir praktisk hjelp til å leve som munk og nonne og legger vekt på korrekt suksesjon og overholdelse av ordinasjonsløftene.
Alle seks retninger var basert på utforminger av tilsvarende skoler i Kina, og de gjorde i liten grad forsøk på å tilpasse seg den japanske situasjonen. Tempelbygninger, klesdrakter, riter og liturgier var etter mønster fra kinesisk tradisjon. De henvendte seg også i stor grad til den politiske og intellektuelle eliten, og hadde lite kontakt med den alminnelige mann og kvinne. Deres innflytelse ble dermed stort sett begrenset til de høyere lag av folket, aristokratiet og myndighetene. Etter at hovedstaden i 784 ble flyttet fra Nara, døde etter hvert Kusha-, Jôjitsu- og Sanron-buddhismen ut som selvstendige retninger. De øvrige har overlevd mer gjennom den rolle de har spilt i historisk forstand og ved den innflytelse de fikk på den videre utvikling av buddhismen i Japan.