Japansk buddhisme

Historie: Kamakura-perioden (1185-1336)

 

Begynnelsen

Nara

Heian

Kamakura

Ashikaga

Tokugawa

Nyere tid

 

Mens Heian-perioden med Kyoto som sentrum var preget av en tid preget av fredelige forhold og rik utfoldelse av kulturelt og religiøst liv tilpasset japanske forhold, var den neste perioden preget av mange problemer. Dette hang sammen med et skifte i det politiske maktapparatet ved at det ble overført til Kamakura der en militær «junta» ledet av en shōgun sto som øverste leder. Keiseren vedble å bo i Kyoto, men han hadde ingen reell politisk makt. Under shogunatet gikk Japan inn i et langvarig føydalt styresett med urolige tider og sterk militær kontroll.

Religiøst ble denne perioden karakterisert ved en pessimistisk holdning og tanken på alle tings forgjengelighet. Verden som helhet var sunket ned i mørket, en idé som ble knyttet til det buddhistiske begrepet mappō shizō 末法思想, Lovens ende. Det var en tid preget av forestillingen om at veien til nirvana var vanskelig å finne, og en del religiøse ledere mente at det derfor var nødvendig å iverksette ekstraordinære tiltak for å hjelpe mennesker til sann innsikt. Lederne ved de etablerte institusjonene, først og fremst ved de eldre klostrene i Nara samt Tendai-munkene på fjellet Hiei, så med skepsis på denne utviklingen og mente at man måtte se hen til den opprinnelige buddhismen i India og/eller vente i tålmodighet på den kommende buddha, Manjuśri som ville sette tingene i sin rette stand. Ved flere anledninger kom det derfor henvendelser fra Nara til keiseren om at de nye former for religiøs praksis måtte forbys og deres ledere straffes, tiltak som rammet flere av lederne for de religiøse grupperinger som vokste frem i denne perioden.

Den første gruppen holdt imidlertid fast ved at det var deres ansvar å finne nye metoder for å bøte på de problemer man sto overfor i en slik vanskelig tid. Dermed gjennomgikk også buddhismen en indre utvikling i samsvar med den sosiale konteksten. I stedet for skolastisk filosofi og esoterisk praksis, ble denne perioden preget av en mer folkelig buddhisme f.eks. knyttet til Amida-buddhismen der den enkeltes frelseserfaring sto i sentrum gjennom tilbedelse i enkel tro og tillit til Amidas hjelp til å bli gjenfødt i Det rene land. Typisk for den religiøse revitaliseringen som fant sted i Kamakura-perioden, er at nyfortolkningen av idealer, lære og praksis skulle være i samsvar med de vilkår som kjennetegnet samtiden. Det er også typisk at de nye religiøse lederne valgte ut visse doktriner og skrifter som normative fremfor andre. Dette var i strid med den gamle tradisjonen fra både Nara og Hiei, der man søkte en mest mulig omfattende forståelse basert på studiet av et mangfold av skrifter. Kamakura-perioden er derfor kjennetegnet av fremveksten av en eksklusivistisk buddhisme. Nichirenbuddhismen 日蓮宗 er det klareste eksemplet på denne trenden.

Særlig Tendai-munkene på Hiei følte denne utviklingen som en så stor trussel at man flere ganger gikk til det skritt å gå til krig for å forsvare sin egen rolle og eliminere rivaliserende retninger. Regelrette arméer av Tendai-munker kunne gå til angrep på andre retningers templer og brenne dem ned. Tendai gjennomgikk imidlertid internt en vanskelig tid i Kamakura-perioden, og ble etter hvert splittet opp i en lang rekke sekter og mistet dermed mye av sin ytre makt som ble overtatt av andre retninger, ikke minst av Amida-buddhismen.

Gjennom Amida-buddhismen slo den japanske buddhismen for alvor gjennom i folket. Det hang nok også sammen med at aristokratiet gikk inn i en sterk forfallstid, og en ny samfunnsklasse vokste frem, krigerne (bushi). Disse ble i stor grad rekruttert fra de nedre klassene i samfunnet, men deres nye rolle som krigere bidro samtidig til at deres samfunnsmessige status ble hevet. Forfallet preget også de tradisjonelle religiøse institusjonene som mistet mye av sin popularitet. I stedet ble det krigernes religiøse interesser som preget den nye tid. Den var koblet sammen med behovet for umiddelbar frelse ettersom deres liv alltid sto på spill og kunne bli meget kort. Frelse var ikke bare noe som skulle kunne realiseres i klostrene, men også på rismarkene - ja endog på slagmarken! Riktignok gjennomgikk de eldre gruppene som Kegon 華厳宗 og Ritsu 律宗 en viss fornyelse under Kamakura-epoken, men det var fremfor alt Amidabuddhismen som utviklet seg til å bli den dominerende retningen sammen med to nye former for buddhisme, Nichiren 日蓮宗 og Zen 禅宗. Amida-buddhismen vokste frem i to hovedvarianter, den såkalte «Rene Land» (Jōdō shū 浄土宗) og «Sanne Rene Land» (Jōdō Shin shū 浄土真宗) under ledelse av henholdsvis Hōnen 法然 og Shinran 親鸞. Amidabuddhismen har senere blitt ytterligere splittet og består i dag av fem hovedretninger med flere undergrener. Samlet utgjør Amidabuddhismen fortsatt den viktigste formen for buddhisme i dagens Japan.

Viktige buddhistiske retninger med bakgrunn i Kamakura-perioden:

Jōdō shū
浄土宗

Jōdō Shin shū
浄土真宗

Nichiren shū
日蓮宗

Zen
禅宗

Siste oppdatering: 01.02.2014