Japansk buddhisme

Historie: Ashikaga- / Muromachi-perioden (1336-1600)

(Momoyama-perioden 1569-1600)

 

Begynnelsen

Nara

Heian

Kamakura

Ashikaga

Tokugawa

Nyere tid

 

Ashikaga er navnet på den familien som kom til makten i 1336. Under deres styre måtte keiseren flykte fra Kyoto og shogunen innsatte en ny keiser på tronen. Perioden kalles også Muromachiperioden etter det distriktet i Kyoto der Ashikagafamilien bodde. I motsetning til Kamakuraperioden med relativ fred, gikk man nå inn i en svært urolig tid med stadige kriger og opprør.

På det religiøse området opplevde Tendai-buddhismen tilbakegang, mens Zen-buddhismen kom godt ut av denne perioden takket være sine nære relasjoner med myndighetene. Også Amida-buddhismen vokste sterkt, ikke minst takket være den nære kontakten prestene fikk til folket ved at de var tillatt å gifte seg og føre et vanlig liv i samfunnet ved siden av å utføre sine religiøse plikter. På grunn av ekteskapet vokste der frem et system der templene gikk i arv fra far til sønn, og med det utviklet også templene seg i retning av et føydalt samfunn der templene noen ganger var nødt til å bli forsvart med sekulære midler. Hovedtemplet, Honganji 本願寺, ble erklært et keiserlig kapell, og dets hovedprest stammet i direkte linje fra Shinran 親鸞.

Den andre gren av Amida-buddhismen, Jōdō Shū som var arvtager etter Hōnens 法然 Rene Land-lære, opplevde derimot perioder av forfølgelser. Templer som ble drevet inspirert av Hōnens lære, ble brent av Tendai-munker og skriftene ødelagt. Retningen overlevde imidlertid fordi tilhengere ble tillatt å praktisere også innenfor andre buddhistiske retninger, og først i begynnelsen på 1600-tallet ble Jōdō akseptert og etablert som en selvstendig retning. En viss form for nytenkning finner en forøvrig hos Ryōyo Shōgei (1341-1420) som lærte at gjenfødelsen i Det Rene Land ikke innebærer en gjenfødsel i en annen tilværelse, men snarere er å oppfatte som en indre forvandling av mennesket. Det Rene Land er først og fremst den sinnstilstand man oppnår gjennom tro på Amida.

Zen-buddhismens fremgang skyldtes ikke minst den sterke sympati de hadde hos enkelte av Ashikagafamiliens medlemmer. Prestene ble brukt ikke bare i religiøs sammenheng, men også i sekulære aktiviteter. Deres kunnskaper i kinesisk språk var for eksempel til stor nytte for handelen med Kina og kunnskaper om kinesiske forhold var vidt utbredt i Zen-buddhismens hovedtempler. En tid hadde Zen-templene hånd om omtrent all handel med Kina. Det skapte gode inntekter, og flere nye templer tilhørende Zen ble derfor bygd. I Kyoto vokste Nanzenji 南禅寺 frem til å bli et viktig hovedkvarter for Zen.

1500-tallet ble en vanskelig periode politisk med stadige provinskriger. Vinnerne - Oda Nobunaga, Toyotomi Hideyoshi og Tokugawa Ieyasu, erklærte seg alle i tur orden for å være nasjonens hersker. Først da Tokugawaklanen endelig vant over Toyotomiklanen ved slaget i Sekigahara i 1600, klarte Tokugawaregimet å feste grepet - og beholdt det helt frem til 1868. Gjennom middelalderen hadde Zen-buddhismen økt sin innflytelse over hele landet, i stor grad fordi de ble brukt av styresmaktene som hjelpemidler til å styre landet ideologisk, noe som førte til det enkelte har kalt "sekulariseringen av Zen". Andre retninger opplevde samtidig en forfallstid med store økonomiske problemer, ikke minst Tendai-senteret på Hiei. I 1571 ble hele klosteret ødelagt av Nobunaga og flere tusen menn og kvinner ble drept. Nichiren-buddhismen 日蓮宗 ble også kraftig angrepet, og mange prester ble enten fengslet eller henrettet. Heller ikke Jōdō 浄土宗 og Shingon-buddhismen 真言 unngikk problemer med myndigheten, men klarte seg noe bedre enn de øvrige retningene. For å forsvare sine posisjoner hadde en del templer tatt i bruk militære midler, og munker ble regelrette soldater i forsvaret for sin religiøse virksomhet. Utviklingen av det som i nyere tid er kjent som ulike former for kampsport, henger nok sammen med denne tiden og de behov for ytre midler man var nødt til å ta i bruk i kampen for å overleve.

Midt på 1500-tallet kom europeerne i kontakt med Japan, og jesuittprester fra Portugal ble sendt som misjonærer. De ble tatt vel imot, antagelig fordi japanerne tolket deres lære som en form for buddhisme som var ny for dem. De kristne misjonærene bygget kanskje opp under denne misforståelse ved at tok i bruk termer fra buddhisme og shinto i sine forklaringer av den kristne tro. Enkelte japanske ledere gikk endog til det skritt å anbefale masseomvendelser til kristendommen ettersom de mente det ville kunne styrke handelen med de fremmede. Kristendommen fikk derved en sterk innpass sør i Japan som var portugisernes innfallsport til Japan. Etter hvert oppdaget man imidlertid at kristendommen var noe annet enn buddhismen, og med det stoppet den vellykkede misjonen opp. Ikke minst vakte de kristnes tale om helvete sterke reaksjoner da de hevdet at de døde som ikke hadde vært kristne, ville brenne evig. For et folk som hadde stor respekt for de avdøde fortonte dette seg som en barbarisk lære.

Likevel var kristendommen en tid en kjærkommen anledning til å innskrenke det buddhistiske presteskapets makt, men da man skjønte at akseptering av den kristne tro bare ville føre til ny politisk innflytelse gjennom andre nasjoners interesser, valgte man å gå til det skritt å totalforby kristendommen som religion for nasjonens innbyggere og de kristne ble etter det sterkt forfulgt.

Det samme problemet meldte seg etter hvert også for buddhistene. Templene var ikke lenger bare religiøse sentra, men reelle maktsentra både politisk, økonomisk og militært. Uheldige politiske allianser medvirket også til at deres makt og innflytelse ble forsøkt begrenset. Ikke bare Zen, men også Shingon og spesielt Nichiren opplevde at deres maktaspirasjoner ble overvunnet av myndighetene og at deres ideologiske innflytelse ble aktivt bekjempet.

Et viktig skritt for myndighetens kontroll med buddhismens innflytelse, var "tempel-reguleringen". Forordningen gikk ut på å etablere et system av hovedtempler og undertempler med klare rangordninger mellom templer og prester. Reguleringen oppfordret også til studier av buddhismens lære, noe som førte til en sterkere grad av intern fokusering på doktrinære stridsspørsmål og mindre oppmerksomhet mot verden utenfor templet. Myndighetene etablerte også det såkalte danka-systemet, et system der enhver borger var nødt til å registrere sin tilhørighet til et lokalt tempel. Opprinnelig var dette et skritt i bekjempelsen av kristendommen, men det fungerte også som et middel til lokal kontroll av befolkningen og en samfunnsnyttig beskjeftigelse for templenes presteskap med mulighet for gode inntekter. I ettertid førte dette systemet til sterk kritikk av buddhismens rolle som et villig redskap i statens hender, og særlig intellektuelle innen konfusianismen og shinto var sterkt kritiske til buddhismen både læremessig og i forhold til samfunnet generelt.

Siste oppdatering: 01.02.2014