Japansk buddhisme

Historie: Tokugawa- (Edo-) perioden (1600-1868)

 

Begynnelsen

Nara

Heian

Kamakura

Ashikaga

Tokugawa

Nyere tid

 

I et stort slag i året 1600 kom et nytt familiedynasti til makten. Det var Tokugawafamilien som da kom til makten og som kom til å beholde den i lang tid fremover. I kontrast til den foregående perioden, ble dette en relativt stabil tid. Myndighetene var selvsagt interessert i et stabilt samfunn og etablerte et sterkt sentralstyrt regime basert i Edo - det som senere skulle utvikle seg til byen Tokyo. Keiseren fikk fortsatt bo i Kyoto, men uten å noen reell politisk innflytelse. Ideologisk løsrev man seg i stor grad fra buddhismen og benyttet heller ny-konfusianismen som statens idegrunnlag. Staten valgte også å lukke seg for alle former for fremmed innflytelse. Handel med utlendinger ble minimalisert og sterkt kontrollert. Hele den japanske nasjon gikk inn i en tid med strengt selvpålagt isolasjon fra omverdenen.

Sosialt var det japanske mannssamfunnet under Tokugawa-regimet inndelt i fire klasser: krigere (samurai), bønder, kunstnere og kjøpmenn. Kvinnenes stilling var meget underordnet, en trend som begynte allerede under Ashikaga-regimet. Krigernes oppgave var å beskytte staten, og var dermed den høyeste av de fire stender med utstrakte privilegier. Bøndenes status sank sterkt i denne perioden, mens klassen av kjøpmenn ble stadig viktigere ved at byene vokste og ga støtet til økonomisk vekst.

På det religiøse området holdt staten streng kontroll. De buddhistiske klostrenes makt var blitt betydelig redusert og sto under myndighetenes kontroll. Til gjengjeld fikk enhver familie plikt til å tilhøre et buddhistisk tempel. Templet skulle føre et register over sine medlemmer og de skulle regelmessig ha samtaler med templets prest. På visse dager var fremmøte i templet obligatorisk. Unnlatelse av å møte frem var straffbart. Grunnen til denne ordningen var dels myndighetenes kamp for å knuse den kristne innflytelsen, og dels for lettere å kunne utøve sosial kontroll over folket. Resultatet var at buddhismen i stor grad ble et kontrollorgan for de politiske myndigheter. Selve behovet for kontroll var egentlig ikke forankret i buddhistisk tradisjon, men i nykonfusianismen som myndighetene tilpasset japanske forhold gjennom en praktisk anlagt rasjonalisme i forhold til den sosiale og økonomiske utviklingen. Konfusianismen utviklet seg aldri til en selvstendig religiøs tradisjon i Japan, men forble en understrøm i japansk kultur- og samfunnsliv mens buddhismen ble statens offisielle religion, men under streng politisk kontroll.

For buddhismen generelt ble Tokugawaperioden en problematisk tid. Mangelen på impulser utenfra førte etter hvert til stagnasjon og passivitet. Tokugawafamilien tilhørte fra gammelt av Jōdō-buddhismen 浄土宗. Tilknytningen førte til at denne retningen ble offisielt anerkjent som en selvstendig buddhistisk retning og at flere nye templer ble bygget. Hovedkvarteret ble lagt til Chionin 知恩院 i Kyoto. Selv om Jōdō dermed fikk visse fordeler, medførte det også at myndighetene brukte denne gren av buddhismen til å fremme egne interesser. Munkene som ledet templene var ofte slektninger av keiseren, men ettersom de sto under oppsyn av shogunatet, ble det forbudt for dem å gifte seg slik at ingen familiedynastier skulle kunne etableres rundt klostrene som potensielle fiender til myndighetene. Etableringen av nye templer tjente også til å hindre en indre konsolidering slik at makt og innflytelse derved ble vanskeliggjort.

Blant folket vokste Jōdō Shin-buddhismens 浄土真宗 innflytelse sterkt, så myndigheten fant å måtte gripe inn også i denne retningens interne forhold. De sørget for å gjennomføre en varig indre splittelse ved å bygge et nytt tempel ved siden av dens hovedkvarter, Honganji 本願寺. Meningen var at de finansielle og administrative funksjonene skulle deles i stedet for å samles på ett sted. Ved å spre den utøvende makt, var det enklere å holde kontroll med Shin-buddhistenes aktivitet.

På den positive siden fremmet myndigheten muligheten for å drive studier ved templene. Dette hadde imidlertid også et politisk aspekt ved at man mente kunnskap styrket kulturen, den sosiale orden og nasjonens stabilitet. Samtidig gjorde det at prestene ble opptatt av religiøse anliggender i stedet for politiske interesser. Utnevnelser av prester ble også gjort avhengig av hvor lenge de hadde studert.

Den eneste religiøse gruppering som opplevde fornyelse i løpet av Tokugawa-perioden, var Zen. Munken Hakuin 白隠 (1685-1768) tilhørte Rinzai Zen 臨淯 og er blitt kjent som kanskje den fremste Zen-mester etter Dōgen 道元. Han etablerte seg i templet Myōshinji 妙心寺 der han fikk mange disipler. Han var også en dyktig maler og poet, men har fremfor alt fått sitt rykte koblet til hans organisering og fornyelse av anvendelsen av kôan i meditasjonen, samt at denne metoden også skulle brukes blant vanlige folk, ikke bare for munker.

Myndighetenes sterke kontroll av buddhismen og den bruk de samtidig gjorde av den for å fremme egne interesser har satt varige spor etter seg i mange japaneres religiøsitet. En japansk historiker, Masaharu Anesaki, har hevdet at for svært mange japanere ble religion som sådan et spørsmål om formal familietilhørighet uten ledsagende personlig hengivenhet, og slik er det i stor grad fortsatt i dagens Japan. Selv spurte jeg en gang en japaner om hans religiøse tilknytning. Etter en liten betenkningstid husket han at det var til Shin-buddhismen, og la til at det var noe han ikke tenkte noe særlig på nå mens han var yrkesaktiv. Men, la han til, når han gikk av med pensjon, visste han at det ville være naturlig for ham å ta kontakt med et tempel for å lære mer om den tradisjonen han gjennom sin familie hørte til.

Siste oppdatering: 01.02.2014