Japansk buddhisme

Historie i nyere tid: Meiji 明治 (1867-1912), Taisho (1912-1926),
Showa
昭和 (1926-1989), Heisei 平成 (e.1989)

 

Begynnelsen

Nara

Heian

Kamakura

Ashikaga

Tokugawa

Nyere tid

 

Da Japan igjen etter ytre press åpnet seg for utenlandsk kontakt og innflytelse, var buddhismen redusert til en religiøs tradisjon med liten indre kraft. Dens forbindelse med shogunatet hadde i stor grad diskreditert buddhismens troverdighet, og da dette regimet måtte vike plassen for et nytt, var også buddhismen på vikende front, i hvert fall på det offisielle plan. I 1867 da shogunatet kollapset, ble buddhismen avskaffet som statens religion. Dets emblem ble fjernet fra det keiserlige palass og buddhistiske statuer ble fjernet.

I løpet av Tokugawa-perioden hadde buddhismen og shinto blitt nært knyttet sammen. Også denne forbindelsen ble brutt ved overgangen til Meiji-regimet, og shintô ble fra av den foretrukne religiøse tradisjonen. I en periode ble buddhismen til dels sterkt forfulgt, ikke minst fra shintoistenes side. Buddhistiske statuer og bilder ble ødelagt, og i noen tilfeller ble buddhistiske templer konvertert til shinto-helligdommer. På begynnelsen av 1870-tallet nådde denne prosessen sitt klimaks da shinto i 1870 ble erklært å være statens offisielle religion. Slagordet var haibutsu kishaku - «tilintetgjør buddhaene og forkast skriftene»! - men ble ulikt praktisert i de forskjellige regioner. I noen områder ble hele templer ødelagt og prestene ble fratatt sin ordinasjon og gjort til legfolk. Denne voldelig adferd medførte en sterk reaksjon fra folk flest, og ble snart forkastet av myndighetene. Buddhismen ble igjen akseptert, men som en religiøs tradisjon som skulle være underordnet shinto med hensyn til status.

Forfølgelsen førte imidlertid med seg en indre vekkelse i japansk buddhisme. Man våknet så og si opp fra sin stagnasjon og apati for å møte den nye tids utfordringer. Den nye tid var fremfor alt preget av møtet med vestens kultur og tradisjon - og dermed den kristne religion. Alt det nye fascinerte mange, og myndighetene satte i gang et storstilt reformprogram der vestlige ideer ble tatt i bruk på mange samfunnsområder, ikke minst i utdanningssystemet og i det politiske liv. Dette gjorde at mange buddhister totalt avviste det nye og forsøkte å vende tilbake til fortidens religiøse idealer der man på det religiøse området av opptatt av de religiøse riter som i stor grad var knyttet til forfedrekulten, og på det politiske feltet skulle være statens tjenere. Fokuseringen på forfedreritene gjorde at buddhistiske prester var svært opptatt med å forrette begravelsesseremonier, noe som gjorde at man i spøkefulle ordelag kalte prestene for «Japans begravelsesagenter».

Andre ønsket å stille seg mer åpen for den nye tids ideer og tilpasse seg de endrede forholdene. Særlig Jōdō Shin-buddhister 浄土真 viste seg aktive i den «progressive» buddhismen. En delegasjon fra Shin-templet Honganji 本願寺 reiste i 1873 til Europa for å studere hvordan den kristne kirken var organisert og gikk så langt som å si at Shin-buddhismen ikke var uforenelig med den kristne lære. Man trakk frem likhetstrekk med kristendommens monoteisme med Shin-buddhismens tilbedelse av Amida, og man så den kristne tro på Kristus som analogt med tilbedelsen av Amida. Et par år senere ble en Shin-prest sendt til USA for å studere kristen teologi for bedre å forstå kristendommen slik at man kunne bedre kunne hjelpe buddhismen i sine bestrebelser på å fornye seg. Kontakten med vesten resulterte bl.a. i en mer demokratisk struktur innenfor Shin-buddhismens organisasjon.

På 1880-tallet opplevde buddhismen i Japan en kraftig vekkelse, men det var i stor grad en nasjonalistisk bevegelse med sterke anti-kristelige innslag. I den nye grunnloven av 1889 hadde alle religioner blitt anerkjent og var i hvert fall i teorien likeverdige. For buddhistene var dette ikke tilstrekkelig og angrep særlig kristendommen som en «fremmed» religion som ikke burde forekomme på japansk grunn (dette var for øvrig et argument shinto-tilhengerne også gjorde gjeldende overfor buddhismen). Man ønsket derfor en offentlig forkastelse av den kristne religion og en tilbakevending til de nære forbindelser som under Tokugawa-regimet hadde eksistert mellom buddhismen og shinto som nasjonale religiøse tradisjoner. På denne måten bidro buddhismen til å skape motstand mot alt vestlig, inkludert vestens vitenskap og filosofi, samtidig som man la grunnlaget for en nasjonalitetsfølelse som i den neste perioden kom til uttrykk i en imperialistisk form for nasjonalisme som førte Japan inn i politisk allianse med Tysklands Hitler-regime og krig med resten av verden.

Japansk buddhisme hadde i liten grad - kanskje med unntak av Shin-buddhismen - forsøkt å fornye seg i takt med de endrede omstendigheter. Idealet var i stor grad fortsatt hentet fra Tokugawa-perioden der en var opptatt av familieriter og å være statens redskap for sosial integrasjon og nasjonal tilhørighet. Det var stort sett innenfor den intellektuelle eliten at man følte behov for nytenkning. Ved universitetet i Kyoto vokste der f.eks. fram en gruppe buddhistiske filosofer som ønsket å relatere vestlig tenkning, inkludert kristen teologi, til buddhistisk tradisjon, den såkalte Kyoto-skolen med Nishida Kitarō 西田 幾多郎 (1870-1945) som pioner. Denne inkluderte både personer med tilhørighet i Shin- og Zen-buddhismen, og ble en viktig faktor i det religiøse dialogarbeid som for alvor skjøt fart fra og med 1960-årene. Blant de mest sentrale representanter for denne skolen i de senere år, har vært Abe Masao 阿部 正雄 (1915-2006). Han hadde sin forankring i Zen-buddhismen, men var svært aktiv i den buddhistisk-kristne dialog sammen med teologen John B. Cobb jr. (f.1925).

Nederlaget i den 2. verdenskrig innebar en helt ny situasjon for japanerne. Fra å ha vært et temmelig lukket samfunn (relativt åpent siden 1858), ble de etter 1945 påtvunget ikke bare åpenhet overfor Vesten, men endog lydighet overfor alliansemaktene. I årene etter krigen ble Japan regelrett styrt av USA. Det var slutt med det japanske hegemoni i Østen og keiseren frasa seg sin guddommelighet. Ifølge gammel tradisjon hadde gudene selv skapt Japan i tidenes morgen. Hadde de nå forlatt nasjonen? I hvert fall sto nasjonen tilbake med skammen etter alle lidelsene deres soldater hadde påført mange folkegrupper rundt Stillehavets vestkyst. Det var en tid for selvrefleksjon og metanoia [omvendelse] som den buddhistiske filosofen Hajime Tanabe 田辺 元 (1885-1962) uttrykte det med en term lånt fra kristendommen. I hvert fall resulterte situasjonen i en "religiøs vekstindustri", en voldsom oppblomstring av religiøse bevegelser som en aldri tidligere hadde sett i Japan.

Religionsforskeren Shinji Kanai («The New Religions in Japan» i A.R.Brockway & J.P.Rajeshekar, New Religious Movements and the Churches, Geneve: WCC, 1987) ser denne oppblomstringen som en prosess i tre deler: de nye religionenes fødsel (1945-50), deres vekstperiode (1951-72) og deres institusjonalisering. Tiden like etter krigen var en periode da en skulle overvinne krigens redsler både fysisk, mentalt og åndelig. Et nytt samfunn skulle bygges på ruinene av det gamle. Japans gamle religioner kunne ikke lenger fylle behovet for å se et mål og mening med livet – behov som er nødvendig som drivkrefter for skapende handling. Shinto, Japans nasjonalreligion, hadde mistet sin troverdighet ved å ha fungert som ideologibærer for den japanske fascismen. Buddhismen hadde mistet mye av sin kraft for den jevne japaner og levde i stor grad kun blant en intellektuell elite. Kristendommen var for mange en umulighet fordi det var religionen til de som hadde lagt Japan i ruiner. Bare nye religiøse uttrykksformer kunne gi japanerne svar på deres spørsmål om håp og mening.

Japans økonomi ekspanderte kolossalt i løpet av 1950- og 60-årene. Fremdeles levde den gamle samfunnsånden der arbeideren innordnet seg det hierarkiske system og levde (om enn ikke alltid åndet!) for sin bedrift. Industrialiseringen førte til en flukt fra landsbygda og dermed fra det trygge og etablerte samfunnslivet og de tradisjonelle religiøse institusjoner. I det åndelige vakuum som oppsto i kjølvannet av krigens nederlag, fremmed innflytelse og etterkrigstidens industrialisering, vendte mange mennesker seg til budskapet fra de nye religioner for å finne tilfredsstillelse for sin åndelige lengsel og religiøse håp. Og de nye religionene svarte på deres behov. De framstilte seg selv svært aggressivt og med betraktelig suksess. Framfor alt lovet de praktiske og materielle goder for sine tilhengere dersom de ville slutte seg til dem: frihet fra fattigdom, sykdom og konflikter. Propaganderingen av deres budskap skjedde med uvant voldsomhet etter japansk målestokk. Det var som om krigens aggressivitet hadde fått en ny og religiøs form. Ordene erstattet våpnene, men aggressiviteten var den samme.

Det tredje stadiet kjennetegnes av en nedtoning av de aggressive elementene i de nyreligiøse bevegelsene. Nå var de selv blitt mektige institusjoner. De sluttet å vokse og etablerte seg selv med fast organisasjon, økonomi og medlemskap, nærmest som en åndelig variant av japansk forretningsdrift. Deres viktigste behov var ikke lenger vekst, men sosial og religiøs aksept. Men i kjølvannet av denne prosessen oppsto der en ny trend: protesten mot å bli en etablert religion. De nyreligiøse bevegelsene fikk sine nye etterfølgere: en ny-nyreligiøsitet med sterke innslag av irrasjonale trekk og tro på magi og okkultisme for å oppnå rikdom, lykke og god helse. De nye nyreligiøse sektene oppsto i stor grad på 1970-tallet og er i fortsatt vekst.

En kan skille mellom to hovedgrupper av ny-nyreligiøse grupperinger med ulike mellomformer med trekk fra begge:

  • en sekterisk type med sterke eskatologiske og fundamentalistiske trekk,
  • en kultisk type med vekt på mystikk forankret i et magisk virkelighetssyn.

Buddhismen i Japan består av en lang rekke sekter eller samfunn som stort sett alle har bakgrunn fra kinesisk tradisjon. De oppsto som resultat av den gradvise oversettelsen av hellige skrifter fra sanskrit til kinesisk, og ble overført til Japan i tiden mellom år 500 og 1000 e.Kr. Variasjonen og mangfoldet blant buddhistiske grupperinger i Japan har ganske sikkert legitimert og forsvart det religiøse mangfoldet vi har sett i de nyreligiøse sektene. I likhet med de gamle buddhistiske sektene, har også de nyreligiøse gruppene ofte fokusert på særskilte skrifter som grunnlag for sin ideologi, f.eks. Sokai Gakkai International. Ved å søke tilbake til den gamle tradisjonen via nye veier, har en forsøkt å binde fortidens gullalder og ens egen nåtid sammen, slik at etterkrigstidens mange problemer og tragedier kan overvinnes.

Siste oppdatering: 01.02.2014