Hōnen 法然 (1133-1212)

Saichō

Kūkai

Hônen

Shinran

Eisai

Dōgen

Nichiren

 

Honen (fra publikasjon til Chion-in)Hōnen, også kalt Hōnenbō Genkū, er kjent som den som etablerte Jōdō-retningen innenfor Amida-buddhismen i Japan. Denne buddhistiske retningen lærer at den som setter sin lit til bodhisattva Amidas løfter om å ville frelse den som tror på ham - uttrykt gjennom gjentagelsen av ordene "jeg tror oppriktig på bodhisattva Amida" (den såkalte nembutsu-praksis). Den troende vil så etter sin død, bli gjenfødt i Det Rene Land, paradiset i vest, der mulighetene for å nå frem til nirvana er mye bedre enn her i denne verden. Denne frelsesveien er knyttet til ideen om en progressiv forfallstid i buddhismens utvikling, og at i de vanskelige tider som nå er, har Amida som bodhisattva gitt menneskene tilgang til en enklere vei enn den Buddha selv lærte i den tidligere form for buddhisme. Selv sa Hōnen at læren om Det Rene Land var den eneste som passet for fattige, ulærde mennesker som selv ikke var i stand til å overholde buddhismens forskrifter. Det var nettopp slike Amida hadde medfølelse med og ønsket å hjelpe.

Hōnen var født i Mimasaka-provinsen den 7.april 1133, dvs. i siste del av Heian-perioden. Hans navn var Seishi-maru og han kom fra en god familie, men opplevde som 8-åring at hjemmet ble brutalt angrepet og faren ble dødelig såret. Før han døde, ba han sønnen avstå fra å søke hevn fordi det bare ville forøke hatets vilkår i verden. I stedet skulle han utvikle sitt sinn, forsøke å overvinne sine følelsesbehov, og søke Buddhas vei for der å finne den virkelige løsningen.

Etter farens død, ble Hōnen bortplassert til en onkel som var prest i templet Bodai-ji. Der han ble i de neste seks år, hvoretter han ble sendt til Hiei for å bli ordinert. Han studerte Tendai-læren under Genkō og Kōen, og utviklet etter hvert et ønske om å leve et tilbaketrukkent liv. I 1150 - 18 år gammel - endret han navnet sitt til Honenbo Genku og flyttet til Kurodani på vestsiden av Hiei. Dette templet hadde lenge vært et senter for nembutsu-praksis og ble ledet av presten Jigenbo Eikū, en elev av den berømte Ryōnin. Her ble Hônen en vel ansett elev, en såkalt hijiri - en person som alvorlig søkte sannheten i et asketisk liv.

Hônen ble på Kurodani i over 20 år, men han kom stadig mer i tvil hvorvidt buddhismens tradisjonelle trefoldige metode (moral, meditasjon og innsikt) var noe for ham. Han under seg om hvorvidt det ikke fantes en annen lære som på en bedre måte passet for ham og hans sinn. Han leste hele den buddhistiske kanon og alle Tendai-retningens skrifter såvel som andre retningers skrifter, og fikk et rykte som en meget lærd person. Etter hvert kom han imidlertid i motsetningsforhold til sin lærer Eikū angående forståelse av nembutsu-praksisen. Eikū mente at slik praksis kun hadde verdi som en innledende praksis. Den var nyttig, men den førte i seg selv ikke langt nok. Hônen, derimot, mente at nembutsu som påkallelse var svært viktig og måtte ikke undervurderes. Historien forteller at Eikū ble så sint at han kastet en trestokk på Hōnen.

1150-årene i det sentrale Japan var urolige tider med harde kamper om den politiske makten. Stridighetene voldte også stor sosial uro med plyndringer av landsbyer, røverbander som terroriserte store områder og munker som med våpen i hånd forsvarte sine templer mot inntrengere og voldsmenn. Det var i en slik urolig tid at Hōnen selv fant frem til den sannhet som ga ham fred og sinnsro. Mens han leste i et kinesisk skrift av Shan-tao, en kommentar til den såkalte Meditasjons-sutraen, forsto han med ett ordenes relevans for ham selv: "Tenk kun på Amidas navn. Om du går eller står, sitter eller ligger, bry deg ikke med hva som er langt eller kort. Slutt ikke å tenke på hans navn for ett eneste øyeblikk. Dette er en handling som sikrer gjenfødelse i Det Rene Land, for det er i overensstemmelse med denne Buddhas løfter." Med ett innså Hōnen at det var denne praksis som alene var tilstrekkelig, en enkel og lettfattelig praksis som alle og enhver kunne utføre, uten hensyn til egen lærdom eller egne anstrengelser. Dette skjedde i 1175 da Hōnen var 42 år gammel, og det er det året som Jōdō-retningen regner som sitt grunnleggelsesår.

Honen lærer folk å resitere nembutsu

Med sin nye oppdagelse av nembutsu-påkallelsens tilstrekkelighet, forlot Hōnen Hiei og slo seg ned i en bydel av Kyôto som ble kalt Ôtani. I byen hersket det kaotiske tilstander med branner, røvertokter, opprør og stridigheter. Selv fordypet Hōnen seg i studier og snakket med alle som kom til ham om hvor viktig det var å resitere nembutsu. Han ble kjent utover sin egen krets da han i 1186 eller 1189 ble invitert til en diskusjon med ledende prester fra flere av de buddhistiske skoleretningene. Hans forsvar for sin nembutsu-praksis etterlot et dypt inntrykk på tilhørerne, og Hōnen ble etter det en skikkelse man var nødt til å regne med i de religiøse kretser i hovedstaden. Som et direkte resultat av diskusjonen, ga Hônen i 1190 på invitasjon en serie forelesninger ved det prestisjetunge Tōdai-ji over de tre Rene Land-sutraene. Årene 1185-90 ble en god tid for Hōnen med økende oppslutning og velvillig innstilling fra ledende buddhistiske kretser. Kanskje var denne situasjonen medvirkende til å gi Hōnen mot til å skrive sitt "Samling av sitater om det opprinnelige løfte og nembutusu" i 1198. Her distanserte han seg kraftig fra den etablerte praksis med vektlegging av moralsk livsførsel, meditasjon og studier, og fremhevet at den eneste vei til gjenfødelsen i Det Rene Land, var nembutsu-resitasjonen. Hônen selv forsto at en slik eksklusivisme var farlig, og han skrev et etterord der han oppfordret leseren til å skjule skriftet for andre så snart en hadde lest det. Men skriftet ble snart allment kjent, og reaksjonene uteble ikke. Det at han i tillegg fikk tilhengere i store skarer, gjorde ikke situasjonen bedre. De øvrige buddhistiske gruppene følte at Hōnens synspunkter som en provokasjon, og i 1204 forsøkte man å få praktiseringen av nembutsu forbudt.

Hōnen forsøkte seg i et nytt skrift med en forsonende holdning. Han oppfordret folk til ikke å kritisere Shingon og Tendai, eller tale ille om andre bodhisattvaer enn Amida. Man skulle heller ikke diskutere med lærde folk om praktiseringen av nembutsu, og ikke se ned på andre fordi de praktiserte forskjellig fra en selv. Forsøket lyktes imidlertid ikke, og i 1205 kom det nye oppfordringer om å bannlyse nembutsu-praksisen. Begrunnelsen refererte til at Hōnen hadde etablert en ny sekt uten tillatelse, at der var laget mandaler der tilhengere av Tendai og Shingon ble ringeaktet, at man så ned på Shakyamuni Buddha, at man neglisjerte gode gjerninger og foraktet Shintos kami, og at man hadde etablert en misforstått praktisering av nembutsu og forvirret folket.

Følgen ble at to av Hônens disipler ble arrestert for heresi og henrettet. Henrettelsen hadde imidlertid mer bakgrunn i seksuelle utskeielser med kvinner i hoffet under en nattlig seremoni, enn med læremessig avvik. Keiseren ble imidlertid rasende på grunn av det som hadde skjedd. Hōnens liv ble riktignok spart, men han måtte forlate hovedstaden og dra i eksil til øya Shikoku i 1207. I eksilet la Hōnen bort sin munkekappe, ble en legperson og tok navnet Fujii Motohiko. Etter bare ett år ble bannlysningen mot Hōnen ettergitt, men det tok fortsatt fire år til før han fikk tillatelse til å vende tilbake til Kyoto. Like etter sin ankomst til byen på slutten av året 1211, ble Hōnen syk, og han døde noen få uker senere, 79 år gammel. Det huset han bodde i på slutten av sitt liv, er i dag erstattet av et kapell, Seishi-dō, i templet Chion-in som er Jōdō-retningens hovedkvarter, og hans levninger er begravet på en høyde bak templet. Graven ble imidlertid ødelagt på ordre av munkene i Enryaku-ji, men Hônens legeme ble reddet av hans egne og plassert i et annet tempel, Nison-in, i Saga. Der ble hans levninger til slutt kremert i 1228.

Ved Honens død, kommer tre buddhaer for å ledsage ham til Det Rene Land


Siste oppdatering: 31/01/2014