Japansk buddhisme

Tidlige buddhistiske retninger: Hossô 法相宗

Jôjitsu

Sanron

Hossô

Kusha

Kegon

Ritsu

Tendai

Shingon

Zen

Amida

(Jôdô shu)

(Jôdô Shin shu)

Nichiren


Til 'retninger':

tilbake


 

Fra og med det første århundre etter vår tidsregnings begynnelse vokste den såkalte Yogâchâra-skolen frem i India som en sterk bevegelse innenfor Mahayanabuddhismen. Til en viss grad representerte den en fortsettelse av Sarvâstivâdin-retningen som vektla prajñâ, den religiøse visdom som erverves gjennom meditasjon, men innen Yogâchâra brukte man i tillegg enkelte yoga-øvelser slik som det å hensette seg i transe-tilstand. Dette var sannsynligvis en reaksjon på den sterke vektleggingen på den dialektisk-logiske tenkningen innenfor Mâdhyamika (f.eks. i Sanron) der en søkte erkjennelse ved å overvinne tanken ved hjelp av logisk tenkning.

Yogâchâra-skolen ble grunnlagt av Asanga i det 5.århundret evt. Dens idealistiske lære tar utgangspunkt i skriftet Yogâchâryabhûmishâstra (Yoga-sutraen). Skolens ideer ble systematisert av Vasubhandhu (5.årh.) som brukte begrepet vijñâmatra ("sinnet alene"). Han var av den oppfatning at der ikke eksisterer noe utenfor sinnet selv. Fenomenenes verden er bare til i kraft av de ideer vi har om den. Ikke desto mindre eksisterer disse ideene i sinnet, og den absolutte Sannhet er derfor erkjennbar gjennom sinnet alene slik at de Absolutte kanforstås som chitta-mâtra, tanken alene.

Sentralt i læren står tanken om at alle ting eksisterer for oss gjennom refleksjonen av det Absolutte i menneskesinnet, dvs. gjennom vår bevissthet om dem. Bevisstheten koordinerer menneskets reaksjoner overfor den ytre verden og er derfor som et slags "lager" for våre ideer om verden vi lever i. Bevisstheten selv er imidlertid et resultat av de kausale forbindelser mellom årsak og virkning. Bevisstheten som et "lager-rom" skaper dermed inntrykket av fenomenenes verden. Målet i religiøs forstand er å frigjøre mennesket fra å ta bevisstheten om tingene som bokstavelige og faktisk reelle fenomener slik at en kan overvinne distinksjonen mellom subjekt og objekt såvel som mellom objektene selv. Gjennom denne innsikten er det mulig å komme frem til erkjennelsen av den absolutte enhet, og denne erkjennelsen er intet annet enn nirvana. Den ytre verden eksisterer derfor kun i kraft av sammenblandingen av det rene (transcendentale) og det forfalskede sinn som mistolker den konkrete eimpiriske realitet som faktisk eksisterende.

Som et eksempel på tenkemåten kan en betrakte en elv. Selvet lignes i Yogâchâra med elvens natur: likelite som der er et selv, er der i egentligste forstand en elv. Elven viser seg for oss, men dersom vi undersøker den nærmere, blir elven borte i strømmen av vanndråper. Der er ikke noe enkelt punkt hvor vi kan peke på elven og si at der er den. Vi kan ikke skille elven fra de uendelig antall vanndråper som utgjør elven. Likevel brukier vi betegnelsen "elv", selv om elvens vann aldri er det samme og den kun finnes i en kontinuerlig strøm av vanndråper. "Elven" er derfor bare det navn vi gir til en illusjon som ikke lar seg gripe fordi den faktisk ikke eksisterer på annen måte enn som en kombinasjon av elementer som er i stadig endring.

Egentlig var ikke denne læren ny. Den var framsatt i flere skrifter og representerer en stadig tilbakevendende tendens til idealisme innenfor buddhismen, dvs. at den foreliggende verden egentlig er en refleksjon av en absolutt "idé-verden". For Yogâchâra-buddhistene var det imidlertid sentralt at "tanken" er det primære i tilværelsen slik at erkjennelsen ikke skal søkes i tilknytning til den empiriske verden, men i det subjekt som har befridd seg fra alle objekter og som dermed kan forholde seg til den rene tanke i absolutt forstand. Vasubhandu utbygde sine teorier videre gjennom begrepene alaya-vijñâna, den såkalte "lager-bevisstheten", og i tanken om Buddhas tre legemer.

Yogâchâra-skolen ble borte i India omkring 1100 evt, sammen med de øvrige buddhistiske retningene, men den levde videre i kinesisk kultur- og innflytelsessfære og erstattet etter hvert San-lun-skolen i Kina (tilsvarende Sanron-skolen i Japan) som en av de viktigste skoleretninger i kinesisk buddhisme. I Japan fikk retningen navnet Hossô 法相宗 eller shôzô-gaku som kan oversettes med "læren om tingenes vesen og karakteristika" fordi den fokuserer på beskrivelsen av de ulike dharma som konstituerer den erfarte tilværelsen. Den tradisjonelle dateringen for skolens introduksjon til Japan er 654 ved Dôshô 道昭 (628-700) som hadde studert læren i Kina under mesteren Hsüan-tsang som selv hadde vært i India og samlet tekster for oversettelse til kinesisk. Senere reiste to av Dôshôs disipler, Chitsu og Chitatsu, til Kina og sto for "den andre" overføringen av læren til Japan, mens prestene Chihô, Chiran og Chiyû sto for "den tredje" overføringen. Der var mange begavede prester i Hossô, bl.a. Giin (d.728), som skal ha grunnlagt ikke mindre enn 5 templer. En av hans disipler var Gyôgi 行基 (667-748). Han ble en sentral formidler av Yogâchâra-tenkningen ved templet Gangô-ji 元興寺 i Nara, men ble også berømt for sine mange reiser rundt i landet der han lærte vanlige folk å bedre sine livsvilkår: bygge broer, grave brønner, anlegge havner, samt sette opp gratis vertshus for reisende. Han gikk under navnet "bodhisattva Gyôki".

Hovedtemplene for Hossô i Nara er Hôryu-ji 法隆寺, Yakushi-ji 薬師寺 og Kôfuku-ji 興福寺. Kiyomuzu-dera 清水寺 i Kyoto er også assosiert med Hossô-retningen. I Japan er der i dag ca. 40 templer som tilhører Hossô-retningen.

Siste oppdatering: 06/10/2005