Japansk buddhisme

Buddhistiske retninger: Amida-kult i Jōdō Shu 浄土宗

 

Jōjitsu

Sanron

Hossō

Kusha

Kegon

Ritsu

Tendai

Shingon

Zen

Amida

Jōdō shū

Jōdō Shin shū

Nichiren


Til 'retninger':


 

Opprinnelsen til kulten omkring Amida er vanskelig å etterspore. Den kan ha historiske forbindelseslinjer til iransk tradisjon og kulten knyttet til Ahura Mazda, en lysgud som troner i paradiset i vest, og som man får tilgang til gjennom påkallelsen av hans navn - ikke ulikt slik man i Japan kom til å påkalle Amidas navn for å bli gjenfødt i paradiset i vest.

Det sentrale klassiske skrift som ligger til grunn for begge retninger av Amida-buddhismen, er Sukhāvathi-vyūha som skal ha blitt resitert offentlig for første gang i Japan i 640. Selv om navnet viser til India, er neppe Amida, eller Amitābha som det heter på sanskrit, kjent i de eldste skriftene, og noen kult omkring ham fantes neppe i India. Den sentrale idéen i Amida-buddhismen om frelse i kraft av en annens gode gjerninger, er da heller ikke en ortodoks tanke i buddhismen. Dette gjør at Amida-buddhismens status som buddhistisk retning har vært trukket i tvil av mange. Retningen er særegen for Kina og Japan.

Amida-tradisjonens fremvekst i Kina er antagelig koblet til taoistisk innflytelse på buddhismen. Etableringen av denne retningen er forbundet med den adelige Hui-yüan (334-417 e.Kr.) som levde som om han var munk. Han la vekt på en meditasjonsform der man skulle føre til en visjon av Amida som tronet i Det Rene Land. Denne praksis ble tatt opp av flere andre grupper, og man finner elementer av slik praksis i både Tendai 天台 og Shingon 真言. Der inngikk tilbedelsen av Amida i den esoteriske praksis hvor man gjennom meditativ ekstase skulle oppnå enhet med guddommen slik at dennes kvaliteter kunne overføres til den som mediterte. En slik praksis synes å ha blitt etablert i Japan allerede på 800-tallet.

Tilbedelsen av Amida i Japan sentrerer seg om påkallelsen av Amidas navn som på japansk kalles nembutsu. Denne praksis ble innført i Tendai-retningen fra midten av 800-tallet ved munken Ennin 円仁, etterfølgeren av retningens grunnlegger, Saichō 最澄. I Tendai var imidlertid påkallelsen kun et hjelpemiddel for konsentrasjon og ikke noe selvstendig mål. Munkene på Hiei-klosteret skulle i 90 dager vandre i meditasjon rundt en statue av Amida mens de påkalte hans navn. For Shingon-buddhister var Amida et aspekt ved Vairochana Buddha og Det Rene Land var Vairochanas bolig. Disse forestillingene ble etter hvert popularisert, ikke minst av Yōkan (1032-1111) i hans skrift «10 betingelser for å bli gjenfødt i paradiset». Han la vekt på den enkle og gjentatte resitasjonen av Amidas navn i enfoldig tro og tillit, og løste dermed resitasjonshandlingen fra dens meditative kontekst.

Tanken om den gjentatte resitasjon av Amidas navn ble også vektlagt av Genshin 源信 (942-1017) som er den man regner for den egentlige grunnlegger av Amida-buddhismen i Japan. Påkallelsen, nembutsu, mente han i seg selv var tilstrekkelig for gjenfødelse i Det Rene Land. Han skrev også et arbeid som på en levende måte skildrer paradiset i vest, en beskrivelse som ble av stor betydning for den store popularisator av Amida-buddhismen i Japan, Hōnen 法然 (1133-1212).

Hônen eller Genkū, som han også kalles, var den som organiserte og lærte Amida-buddhismen som en egen doktrine, uavhengig av den rolle tilbedelsen av Amida hadde i Tendai og Shingon. Han regnes derfor som grunnleggeren av Jōdō- eller "Den Rene Land-buddhismen". Han var ordinert prest i Tendai og hadde studert i klosteret på Hiei. Hans sentrale anliggende var imidlertid verken den filosofiske læren eller den esoteriske praksis, men den indre fred som den religiøse praksis kunne gi den enkelte troende. I sine studier hadde han betont gjenfødelsen i Det Rene Land som noe som ville bli realisert utelukkende gjennom Amidas barmhjertige løfte om å hjelpe den troende. Denne gjenfødelsen fikk man del i gjennom nembutsu-praksis, dvs. den gjentatte påkallelse av Amidas navn. Ved praktiseringen av nembutsu oppnådde den enkelte fred i sinnet fordi intet avhang av den enkeltes egen kraft (jiriki 自力), men utelukkende i kraft av Amidas kraft (tariki 他力).

Denne nye læren som Hōnen begynte å forkynne i 1175, ble sterkt imøtegått av de øvrige munkene i Tendai, og i 1204 ble han fordømt som heretiker og senere bortvist fra Kyôto. Han ble tillatt å vende tilbake først like før sin død. Likevel ble han svært populær blant folket som tok imot hans ideer. Selv mente han at hans tanker ikke stred imot buddhismens grunnlag. Han skilte mellom to ulike former for praksis, en som han kalte Den Hellige Vei (shōdō) og som han identifiserte med tradisjonell praksis (jiriki, frelse ved egen kraft), og en han kalte Den Rene Lands Vei (jōdō) som var den alternative praksis av nembutsu (tariki, frelse ved en utenforliggende [dvs. Amidas] kraft). Selv mente han at jōdō var håpet for den jevne mann og kvinne i en tidsalder der Den Hellige Vei var blitt vanskelig å praktisere nå som man levde i tiden ved Lovens slutt. I 46 teser søkte han å forklare denne vei, der det i den 18. tese heter at den som påkaller Amidas navn minst ti ganger, vil i kraft av Amidas frelsesløfter bli gjenfødt i Vestens Paradis (ōjō 往生). Tro på Amidas kraft til å frelse utelukker ikke tilbedelse av andre Buddhaer ettersom de representerer Den Hellige Vei.

Vestens Paradis er en tilstand preget av ro, fred og skjønnhet før en trer inn i det endelige nirvana. En som ble gjenfødt der, ville dessuten ha mulighet for å vende tilbake til den vanlige verden for å hjelpe andre til å oppnå nirvana. En som vendte tilbake på denne måten, var ikke selv bundet av samsara, men eksisterer i en særskilt tilstand der han kan øve innflytelse på den samsariske verden uten selv å være fanget av kausalitetens lov (karma).

Hônen lærte at den gjentatte resitasjon av nembutsu i tro og tillit er den mest effektive frelsesvei for vanlige folk som ikke kan gjennomgå den langvarige opplæringen og disiplinen som ble brukt i templene. Man skulle resitere med et åpent og ærlig hjerte, i dyp hengivenhet til Amida, og med en ekte lengsel om å oppnå frelse i Det Rene Land. Amida er alltid barmhjertig og vil tilgi endog syndere hvis de påkaller ham med det rette hjertelag. Det hendte derfor ikke sjelden at Hōnen ble beskyldt for å gi "synden" (begjæret) fritt spillerom slik at man etterpå kunne blit tilgitt ved resitasjon av nembutsu. Selv mente han at man kunne ikke praktisere nembutsu dersom man ikke levde på rett måte. Tro og adferd må være basert på ærlighet og oppriktighet, for hvis ikke er endog Amida maktesløs til å frelse.


Siste oppdatering: 31.01.2014