Japansk buddhisme

Tidlige buddhistiske retninger: Kegon 華厳宗

J˘jitsu

Sanron

Hoss˘

Kusha

Kegon

Ritsu

Tendai

Shingon

Zen

Amida

(J˘d˘ shu)

(J˘d˘ Shin shu)

Nichiren


Til 'retninger':

tilbake


Kegon-retningens grunnleggende skrift er den store Avatamsaka-sutraen ("Blomsterdekorasjonsskriftet") som i Kina er knyttet til Hua-yen-buddhismen. Skriftet ble i denne retningen forstått som den endelige systematisering av buddhistisk filosofi og er nært knyttet til den kinesiske filosofen Fa-tsang 法蔵 (643-712) som oversatte og foreleste over Avatamsaka-sutraens lære i mange år. Den sentrale ide i sutraen er alle tings ultimate identitet. Det ene evige prinsippet i tilværelsen er det rene sinn som reflekteres overalt i universet og gir åndelig betydning til alt som er. Alle ting deltar derfor i alle andre tings væren. Denne væren som i siste instans ikke er noe annet enn tomheten, gjennomtrenger alt som er og er det ultimate grunnlaget for alle tings gjensidige identitet.

En sentral lignelse som det henvises til for å forklare Kegon-retningens forståelse av tilværelsen, finner vi i fortellingen om Indras nett. Det er et kjempestort nett som i hvert knutepunkt inneholder en skinnende juvel som ved å reflektere juvelene i sin umiddelbare nærhet, avbilder det uendelige antall juveler i nettet som helhet ettersom hver juvel er bærer av sin nabo-juvels bilde. Hele universet er dermed representert ved dette nettet av kausale avbildninger. Nettet forteller om alle tings relative natur og deres gjensidige avhengighet og opphav. Der er en universell gjensidig avhengighet mellom alle ting, og det er dette bildet av universet som utgjør den karakteristiske læreforståelsen for Kegon-buddhismen. Senere ble denne visjonen om Indras nett en viktig innflytelsesfaktor for Zen-buddhismen 禅宗 fra og med det 13.århundret i Japan.

Kegon-buddhismen anser seg selv som den endelige oppfyllelsen av alle andre buddhistiske skoleretninger. Den deler den buddhistiske læretradisjon inn i fem nivåer eller aspekter. Man starter med Theravada-buddhismen ("Hinayana") og inkluderer denne i sitt system som en foreløpig, men ufullkommen forståelse av buddhismens lære. Den fortsetter med Mahayanabuddhismen og viser hvordan de enkelte skoleretninger representerer en mer eller mindre fullkommen forståelse av den buddhistiske lære, og avslutter med sin egen retning som "kronen på verket", den ultimate forståelse av buddhismen slik den utfolder seg i en kosmisk visjon av alle tings enhet på grunnlag av deres substansielle tomhet. På denne måten inkluderes alle de japanske retningene i Kegons system, fra Kusha- 倶舎宗 og Ritsu-retningene 律宗 som "lavere" former og representanter for hinayana-perspektivet, via Sanron 三論宗 og Hossô 法相宗, til Tendai 天台宗 og så til slutt Kegon selv.

I henhold til tradisjonen, kom Kegon-retningen til Japan på 730-tallet med Bodhisena (704-760), en indisk munk. Han slo seg ned i Nara og skal ha undervist om Avatamsaka-doktrinen der. Det heter at Bodhisena egentlig var født som en Brahman i det sørlige India. En annen tradisjon, kanskje noe mer troverdig ettersom Kegon-retningen aldri eksisterte som en egen skole i India, tillegger innføringen av Kegon-buddhismen til Japan ved den kinesiske presten Tao-hsűan, pň japansk uttalt Dôsen (702-760). I 740 foreleste en koreansk prest som i Japan ble kjent som Shinj˘ (d.742), over Avatamsaka-sutra, og det er derfor han som offisielt regnes for den f°rste Kegon-mester i Japan. Hoss˘-presten R˘ben som bodde ved et under-tempel til T˘dai-ji, var til stede ved denne forelesningen. Han henga seg til studier av denne sutra resten av sitt liv og regnes derfor som den annen Kegon-mester. Han omtales for °vrig som Ún av De fire vismenn sammen med keiser Sh˘mu, presten Gy˘ki og den indiske presten Bodhisena.

Hovedtemplet for Kegon-retningen er Tôdai-ji 東大寺 i Nara. I Japan er der i dag ca. 30 templer som tilh°rer Kegon-retningen.

Siste oppdatering: 06/10/2005