Kūkai 空海 (774-835)

Saichô

Kûkai

Hônen

Shinran

Eisai

Dôgen

Nichiren

 

Kūkai, stifteren av Shingon-buddhismen, er også kjent under hans ærestittel, Kobo Daishi 弘法大師. Han er en av de mest myteomspundne og legendarisk skikkelser i Japans buddhistiske historie. Hans virke var i det vestlige Japan, primært i områdene rundt dagens Osaka og Kyoto, samt på Shikoku, en av de fire hovedøyer som utgjør nasjonen Japan. Sporene av mytens Kūkai finner man imidlertid over det meste av Japan, ikke minst knyttet til hellige brønner og kilder. En typisk fortelling kan omhandle forholdene i en liten landsby som hadde dårlig vannforsyning. Så kommer en omvandrende munk til landsbyen som ber om litt vann. I sin takknemlighet for deres villighet til å oppfylle hans ønske, slår munken på bakken med vandringsstaven sin, og dermed bryter det frem en kilde som gir landsbyen nok rent og friskt kildevann til alle. Munken viser seg å være Kūkai som dermed fremstår som den som er i stand til å gi hjelp til alminnelige folks konkrete behov ved hjelp av sine overnaturlige krefter. Den historiske kjerne i slike fortellinger, er antagelig at hans virksomhet til tider var knyttet til sosiale tiltak pålagt ham av statlige myndigheter på grunn av hans karismatiske personlighet og folkelige appell, i tillegg til at han formidlet religiøs innsikt i lære og praksis i tilknytning til hans virksomhet i templer og klostre.

Kūkai var født i Sanuki-provinsen på øya Shikoku. Hans opprinnelige navn var Saeki no Mao og kom fra den lokale overklassen. Allerede fra barndommen viste han gode evner og da han var 14 år ble han sendt til Kyoto for å studere de klassiske kinesiske skriftene. Under sine studier kom han i kontakt med en buddhistisk prest som introduserte ham til buddhistisk skrifter. Innholdet i disse skriftene inspirerte ham sterkt, og han ble fra da av mindre interessert i verdslig rikdom og berømmelse, og ønsket heller å vie sitt liv til religiøs virksomhet som munk og eneboer i utilgjengelige fjellområder. Beretningen om denne hendelsen og hans senere liv har man tilgang til fra hans egen hånd i form av skrevne memoarer om hvordan de hellige skriftene ble importert av ham selv til Japan.

Tekstboks: Akashagarbha er en bodhisattva også kjent som Khagarbha; stavelsen "Kha" og "Akasha" betegner begge "himmel". Akashagarbha omtales som en av Buddhas åtte disipler. Som bodhisattva bor han i en himmelsk verden og avbildes ofte med juveler i sin høyre hånd og en ønskeoppfyllende juvel i den venstre.

Den tekst som den ukjente presten viste Kūkai og som forandret hans livskurs, var Akashagarbhas mantra (se tekstboks) fra en esoterisk buddhistisk retning som hadde vokst frem i Kina, og det var innenfor den esoteriske retning at Kūkai fortsatte sine studier og praksis. Den sentrale sutra innenfor den esoteriske retningen, var «Den store sol-sutra» Māhāvairochana-sutra (jap. Dainichikyō 大日経, og ifølge tradisjonen skal han ha blitt introdusert til dem før sine studier i Kina.

Den esoteriske buddhismen vokste frem i buddhismens seneste tid i India, og dens skrifter ble raskt spredt også i Kina via Sentral-Asia. Esoterisk buddhisme deles vanligvis inn i en eldre og en nyere gren. Den eldre retningen representerer en inkorporering av eldre magiske elementer fra folkereligiøs tradisjon og praksis. En mer utviklet og organisert form for esoterisk buddhisme ble tidlig på 700-tallet importert til Kina fra sør-India og oversatt til kinesisk, deriblant de to skriftene nevnt ovenfor. Eldre forskere har vanligvis ment av Nara-buddhismen tilhørte den eldre esoteriske retning, men nyere forskning har påvist at sutraer og kommentarer fra den nye esoteriske retning også var relativt godt kjent på denne tid, således også av Kûkai allerede før han kom til Kina. Sannsynligvis var det for å lære mer om slike tekster at Kûkai reiste til Kina på høsten i året 804.

Med båt kom Kūkai til den nordøstlige del av Fukien-provinsen i følge med offisielle utsendinger, og ankom etter en strabasiøs reise til hovedstaden, Chan-an, en av verdens største byer på den tid. Der var den såkalte Chen-yen-skolen innenfor den esoterisk buddhistisk tradisjon, den dominerende retningen. En mengde esoteriske tekster var der blitt oversatt til kinesisk, og det første Kūkai gjorde etter sin ankomst til byen, var å lære seg sanskrit for å kunne studere de hellige skriftene på originalspråket. Etter en tids språkstudier, ble han antatt av den berømte mester, Hui-kuo 恵果 i Ching-lung templet.

Ifølge tradisjonen, skal mesteren umiddelbart ha erkjent Kūkais religiøse status og bekreftet ham som en verdig etterfølger og blitt innvidd i tre ulike mysteriegrader innenfor et tidsrom av bare tre måneder, og ved utgangen av samme året døde Hui-kuo. Kūkai ble dermed utnevnt til Chen-yen-skolens 8.patriark og med ham gikk den direkte suksesjonslinjen fra Kina til Japan. I Japan ble Chen-yen-skolen kalt Shingon 真言.

Høsten 806 kom Kūkai tilbake til Japan og hadde med seg en mengde skrifter om den nye esoteriske buddhismen, sammen med mange hellige bilder (mandalaer) og ritualforskrifter om hvordan seremoniene skulle ordnes og utføres. For en tid ble han i havnebyen på Kyushu der han kom i land etter sitt besøk i Kina. Antagelig satte han i gang et kopieringsarbeid der av de skriftene han hadde med seg, og først i 809 vendte han tilbake til Kyoto. Der mottok han en henvendelse fra Saichō 最澄, lederen for Tendai-buddhismen i Enryaku-ji 延暦寺 på fjellet Hiei 比叡山. Saichō ønsket å få se visse tekster som Kūkai var i besittelse av.  Sammen med noen av sine disipler, ble så Saichō innviet i den første mysteriegrad av Kūkai i templet Takaosan-ji 高雄山時. Kūkai og Saichō førte en tid livlig korrespondanse. Brevene er fortsatt bevart og oppbevares i Shingon-templet Tōji 東寺. Etter Kūkais mening var det bare tre personer i Japan som var verdige til å formidle den rette forståelsen av buddhismen. I tillegg til ham selv, var det Saichô og en Hossō-prest ved navn Shūen. Forholdet mellom Kūkai og Saichō forble et års tid, men deres personligheter og interesser var såpass ulike at de etter en stund skilte lag. Dermed forble Shingon og Tendai to uavhengige retninger, selv om de samtidig hadde betydelige likheter både i teorisk og praktisk henseende.

Kūkai var godt kjent for sine kunstneriske anlegg, ikke minst i kalligrafi. Vinteren 809 fikk han i oppdrag av keiser Saga 嵯峨 å levere en skriftlig tekst til keiseren, og med det begynte en korrespondanse mellom de to. Kūkai ga keiseren flere av sine arbeider og det utviklet seg et regelrett vennskap mellom de to. Keiseren selv skrev et dikt til Kûkai da denne i 823 trakk seg tilbake fra sine kulturelle sysler og fikk tillatelse til å bruke templet Tōji like sør for Kyoto som et opplæringssenter for esoterisk praksis i Shingon-tradisjonen slik som Ching-lung-templet hadde vært det i Chang-an.

Noen år tidligere, i 816, hadde Kūkai grunnlagt et tempel på fjellet Kōya 高野山 som skulle være dedikert til esoterisk praksis. Også dette templet var blitt bygget på forbilder han hadde sett i Kina. Han maktet ikke å fullføre dette byggverket mens han selv levde, men i ettertid er det dette templet som har blitt Shingon-buddhismens sentrale helligdom i Japan og det besøkes fortsatt hvert år av mennesker i tusentall.

Sommeren 823 abdiserte keiser Saga til fordell for keiser Junna 浩和, og under hans styre nådde Kūkais virke sitt høydepunkt. Den samme sommer ga keiseren tillatelse til at 50 shingon-prester kunne bo permanent i Tōji, og to år senere fikk han lov til å bygge en forelesningshall der. Flere ærestitler og viktige funksjoner ble tildelt Kūkai, og et Shingon-tempel ble også bygd innenfor murene av det keiserlige palass med et mandala-alter. Shingons lære fikk en sentral stilling innen hoffet til forskjell fra i Tendai, der Saichō så med skepsis på den nære alliansen mellom myndigheter og tempel, og i stedet ønsket å bevare sin uavhengighet ved å etablere sitt hovedkvarter i trygg avstand fra Kyotos myndigheter på fjellet Hiei nordøst for byen.

Overfor andre buddhistiske retninger inntok Kūkai en pragmatisk holdning. Han foretrakk å vente til den beleilige tid da andre naturlig ville akseptere hans syn og praksis. I 822 ble det bygget et Shingon-tempel i Nara i tilknytning til Tōdai-ji 東大寺, og på den måten fikk Shingon også innpass i den gamle hovedstaden og aristokratiet der. Det tok ikke lang tid før innflytelsen fra Shingon ble vidt spredt i Nara og ble til dels en dominerende retning. Kūkai arbeidet også på en skriftlig utforming av sin forståelse av relasjonen mellom Shingon-budhismen og de øvrige retningene. I 830 fullførte han sitt arbeid, «Ti stadier i sinnets utvikling», basert på et kapittel i Māhāvairochana-sutra. Han delte sinnet inn i ti nivåer og relaterte hvert nivå til ulike ikke-buddhistiske og buddhistiske filosofier og retninger for å vise hvordan Shingon er fullendelsen av dem alle. Dette forhindret at de ulike retningene i Nara kom i konflikt med Shingon samtidig som de ble så og si absorbert av Shingon som ulike aspekter av en universell Shingon-religion. I det utdanningssenteret Kūkai hadde etablert i tilknytning til Tōji ble dette systemet formidlet til studentene, og selv konfusiansk og taoistisk lære inngikk som elementer i Shingons totale perspektiv på religion og kultur. Endog kunsten å lage te og skrive dikt i kalligrafisk form ble ansett som aspekter av det å praktisere Shingons form for buddhisme.

Kūkai døde på fjellet Kôya den 23.april 835 og ble gravlagt der. En tradisjon vil ha det til at han etter eget ønske endog ble levende begravd sittende i meditasjonens lotus-stilling. Dette reflekterer den folkelige troen om at Kūkai egentlig ikke er død, men i dyp meditasjon og vil en dag vende tilbake.


Siste oppdatering: 31//01/2014