Japansk buddhisme

Landskapsmaleri: Nihonga

Landskapsmaleri

Hagelandskap

Teseremoni

Ikebana

Jizo-kult

Honji-suijaku

Omamori


"Landskap i fire årstider" av Sesshu (fra "Japanese Gods and Myths", Grange Books 1998:14)
Japansk landskapsmaleri - nihonga - refererer i snever forstand til noen få malere i Meiji-perioden, anført av Okakura Tenshin, som søkte å skape en moderne form for japansk kunst. Mer alminnelig er det imidlertid å definere nihonga til såkalt yamato-e, malerier fra middelalderen. Utgangspunktet finner man i det 10. århundret hvor der skjedde et vendepunkt innen japansk malerkunst. Vendepunktet besto i at man lot seg inspirere av den kinesiske innflytelsen og blandet det med elementer fra den nasjonale tradisjon. Resultatet ble en malertradisjon som alternerte mellom filosofisk tilbakeholdenhet og innfødt impulsivitet. Uttrykksformen var imidlertid i stor grad i overensstemmelse med de kinesiske kunstidealene.

I løpet av Heian-perioden (794-1185) produserte kunstnerne såkalte shiki-e, en måned-for-måned avbildning av årstidenes veksling. Disse ble utfort på sammenlenkede paneler der hver årstid fikk sin avbildning. Såkalte meisho-e var en annen populær form der man avbildet berømte steder i samtiden. Maleriene fra middelalderen tilhørte stort sett overklassen. Der ble deres liv skildret på paneler og hengende bilder (scrolls). Deres tradisjoner og skikker ble også skildret i litterær form, f.eks. i romanen Genji Monogatari. Gjennom yamato-e skildret artistene deres hverdagsliv.

Fusuma-e i Ginkaku-ji: Ike no Taiga (1723-76) på fisketurEttersom innflytelsen fra yamato-e gradvis svant hen, dukket der opp en ny bølge inspirert av kinesisk kunst - denne gangen kombinert med religiøse innflytelser, særskilt fra Zen-buddhismen. Suibokuga er malerier malt med pensel og svart farge (blekk). Zen-presten Tōyō Sesshû (1420-1506) regnes som en ledende representant for denne kunstformen (se bildet øverst på siden). I hans bilder får en inntrykket av dybde i landskapet, og den form han gir til steiner og trær åpenbarer en enkel og rolig, men kraftfull naturlighet. Etter hvert ble blekk-maleriene adskilt fra sin religiøse kontekst, og en ny japansk skoleretning for profesjonelle malere vokste frem, den såkalte Kano-skolen. Maleren Taikan regnes som den ledende representant for denne tradisjonen.

I løpet av Edo-perioden dukket yamato-e opp på nytt igjen i Rinpa- eller Korin-skolen. Dette var en kunstform som arbeidet med svært dekorative former. Sentrale kunstnere innen denne skolen var Koetsu, Sotatsu, Kenzan og Korin. De produserte såkalte hekiga (veggmalerier), fusuma-e (malerier på skyvedører) og byobu-e (sammenleggbare panelmalerier). Farger, ikke blekk, dominerte deres arbeider. Den neste perioden med innflytelser fra yamato-e kunsten kom mot slutten av det 18. århundret da ukiyo-e produserte sine fargerike skildringer fra hverdagslivet i Edo-perioden.

I dag reflekterer nihonga kinesisk og japansk såvel som europerisk innflytelse, men opprettholder likevel tradisjonelle følelser og motiver. I stor grad er det yamato-e sin innflytelse som gjør denne kunstformen unik og det er denne kunstformen som gjør nihonga til en spesifikk japansk kunstform.

Fusuma-e  av Tomioka Tessai (1836-1924)Tomioka Tessai (1836-1924) kom fra Kyoto og studerte japansk klassisk litteratur, konfusianisme og buddhisme. Han ble senere shinto-prest i h.h.vis Isonokami jinja i Nara, Oshima jinja i Sakai og Kurumazaki jinja i Saga. Han studerte også Yamato-malerkunst (shijo-stil) og fremsto som en ledende representant for den stilretningen Nanso-ga. Dette fusuma-e er fra Ginkaku-ji i Kyoto.


Hekiga- og Fusuma-e malerier (h.h.vis på vegg og på skyvedører), eksempel på bilder fra Kano-skolen. Fra Chion-in-templet (bildene er fra templets presentasjonshefte).
 
Litteratur: Sosnoski, Daniel (red.): Introduction to Japanese Culture. Tokyo: Tuttle Publ., 1996.
Hisamatsu, Shinichi: Zen and the Fine Arts. Tokyo & New York: Kodansha Int., 1971 / 1982.
Sist oppdatert: 06/10/2005