Japansk buddhisme

Forholdet mellom shinto og buddhisme: honji - suijaku

Landskapsmaleri

Hagelandskap

Teseremoni

Ikebana

Jizo-kult

Honji-suijaku

Omamori


Shintoalter i Enryaku-ji på Hiei (foto: Roald E. Kristiansen)Da Saichô etablerte klosteret Enryaku-ji på fjellet Hiei ved slutten av 700-tallet, hevdet han at shintos guddommer egentlig var en del av buddhismens religiøse kosmos (bildet til høyre viser et shinto-alter i Enryaku-ji på fjellet Hiei). Denne blandingen av shinto og buddhisme der de ikke blir sett på som to gjensidig utelukkende religiøse systemer, preger fortsatt det meste av japansk religiøsitet, og det er vanlig at på et buddhistisk tempelområde, vil man også kunne finne et shinto-alter. Betydningen av shinto-alteret for "verts-templet" varierer imidlertid - noe man lett kan se av alterets utseende. (En del steder er shinto-alteret i svært dårlig forfatning selv om templet selv har høy status.) 

Den synkretistiske sameksistens mellom shinto og buddhisme forstås innen buddhismen i lys av termen honji suijaku (opprinnelig form og lokal manifestasjon) slik at hver enkelt av shintos guddommer fortolkes som lokale manifestasjoner av særskilte buddhaer eller bodhisattvaer. I buddhismens første tid i Japan, ble Buddha oppfattet av den jevne mann og kvinne som én guddom blant mange andre - en "nykommer" i det japanske pantheon. Det var derfor ikke uten videre naturlig å inkludere Buddha i dagliglivets religionsutøvelse. Likevel - som en nykommer - kunne også Buddha synes å tilby en ny form for åndelig kraft. Ideen om honji suijaku ga legitimitet til å kunne inkludere tilbedelsen av Buddha vid siden av tilbedelsen av landets egne guder, kamiene, og denne synkretistiske holdningen ble dominerende i den folkelige religiøsitet gjennom hele middelalderen og frem til i dag. I den tidlige offisielle tolkningen av honji suijaku-teorien (Nara-perioden), er der likevel et klart asymmetrisk maktforhold mellom de to tradisjonene. Den buddhistiske tradisjon forstå som regel en kami som et lavere vesen i forhold til en buddha. En kami er derfor et vesen som trenger hjelp fra en bodhisattvas til å bli frigjort fra sin lokale manifestasjon som shinto-guddom. I skriftet Nihon Ryôiki fra ca. 820, fortelles det f.eks. om hvordan lokale kami-skikkelser viser seg for mennesker og ber om hjelp for å bli frigjort fra sin lidelsesfylte eksistens. Dette kunne gjøres ved å bygge et buddhistisk tempel, samtidig som man satte opp et shinto-alter i forbindelse med tempelet for derved å gi den lokale kami en bedre fremtidig skjebne.

En ung jente ("miko") gjør tjeneste i shinto-helligdommen (foto: Roald E. Kristiansen)I løpet av Heian-perioden (794-1185) ble det mer vanlig å oppfatte en shinto kami som en buddhistisk bodhisattva, og i økende grad ble buddhistiske ritualer utført ved shinto-helligdommer. Kamiene fikk derved en mer opphøyet status enn tidligere. Etter at grunnleggerne av henholdsvis Tendai- og Shingon-buddhismen døde (Saichô og Kûkai), ble deres offisielle biografier skrevet slik at de også inkluderte elementer fra shinto-tradisjonen. Dette tolkes vanligvis som et ønske om å forsterke koblingen mellom den lokale religiøse tradisjon og deres buddhistiske identitet for å gi større legitimitet til den buddhistiske religionen. Honji suijaku-teorien kom derved til å bli tolket i et mer symmetrisk maktforhold mellom de to religionene: slik den historiske Shakyamuni var den lokale manifestasjon i India av den "absolutte Buddha", var Japans kamier også lokale manifestasjoner av den samme "evige" Buddha. På denne måten ble den fredelige sameksistens mellom den lokale religionen og den "fremmede" buddhismen ytterligere forsterket.

Renselsbad ved inngangen til en shinto-helligdom (foto: Roald E. Kristiansen)En shinto-helligdom kalles på japansk for jinja. Ordet betyr "kami-sted" og betegner dermed et sted der en kan komme i kontakt med en kami (guddom). En jinja består i hovedsak av følgende elementer: (1) en tori (port; der kan være flere tori'er i en jinja), (2) et vannbasseng for rituell rensing (temi-zuya) av hender og munn før en går inn i helligdommen (bildet til venstre), (3) opptil tre bygninger: (a) en honden, det indre hellige rom der man oppbevarer det hellige symbolet (shintai) for guddommen som jinja'en er innviet til, (b) en heiden der religiøse seremonier finner sted, og (c) haiden der man kommer for å be sine bønner. En shintai kan være nesten hva som helst: en person, et dyr, et tre, en stein - eller simpelthen et speil. Gudene, kamiene, er "uendelig" mange i shinto. Man har beskrevet denne religionen som en form for polyteistisk animisme. En jinja er ofte plassert et sted der naturen fremviser et særskilt uttrykk: en kilde som bryter frem, et tett skogholt, der en elv deler seg, på toppen av et fjell, eller ved en særegen steinformasjon. Ikke alle jinja'er har de tre bygningene som er nevnt ovenfor. En liten jinja har kanskje bare en haiden der en kan forrette sine bønner med en shintai plassert på alteret.

Ritualet for bønn er det samme overalt: foran haiden er der en offerboks der en kaster noen mynter, et stort tau festet til en metallboks under taket. Den som kommer til dette stedet, trekker i tauet som gjør at metallboksen gir fra seg en skranglende lyd (det sies at gudene må bli gjort oppmerksom på at man ønsker å henvende seg til dem). Deretter klapper man to ganger i hendene, ber en kort bønn med bøyet hode, og avslutter med et enkelt klapp (ikke alle følger denne prosedyren, men gjør slik det passer seg). Etter bønnen kjøper mange en talisman (omamori) for beskyttelse mot sykdom eller ulykker, eller for god lykke til det en skal foreta seg (reise, eksamen, osv.). Større jinja'er har prester som arbeider på heltid (ca. 22.000 i hele landet), men ved mindre jinja'er har en bare deltidsprester som forretter ved særskilte anledninger.

Forberedelse til Jidai-matsuri (foto: Roald E. Kristiansen)Ved tider for de store festivaler, trekker ofte unge menn rundt på bærbare altere, såkalte mikoshi. Ved slike anledninger fungerer jinja som fokuspunkt for det sosiale liv. Festivaler er ofte forbundet med det tradisjonelle jordbruket (fruktbarhetsriter) eller for å minnes mytiske eller historiske hendelser. Rundt en jinja settes det ved tiden for festivaler opp en mengde "kiosker" der en kan kjøpe mat eller småsaker.

Enkelte shinto-helligdommer er knyttet til keiserdømmet. Disse kalles jingu (suffikset -gu betyr slott/palass). Ifølge shinto-mytologien, er keiseren direkte etterkommer av solgudinnen, Amaterasu Omikami. Keiserfamiliens døtre gjør vanligvis tjeneste som prestinne ved særskilte anledninger, særlig ved den keiserlige Ise jingu.

Mer om shinto kan leses her.

Sist oppdatert: 06/10/2005