Japansk buddhisme

Tidlige buddhistiske retninger: Kusha 倶舎宗

Jôjitsu

Sanron

Hossô

Kusha

Kegon

Ritsu

Tendai

Shingon

Zen

Amida

(Jôdô shu)

(Jôdô Shin shu)

Nichiren


Til 'retninger':

tilbake


 

Kusha-skolen baserer seg på et arbeid av den indiske filosofen Vasubandhu (5.årh.fvt) som kalles Abhidharmakosha.  Skriftet er en analyse av dharma i betydningen "lov". Ordet betegner "det som holder", dvs. det som er bærer av eksistensen i alt sitt mangfold. Abhidharmaskolen har sin opprinnelse i den tidlige buddhistiske historien i India og var særlig viktig i nordvest (Kashmir og Gandhâra).

Vasubandhu hadde fått sin opplæring innenfor innenfor Sarvâstivâdaskolen som betonte elementenes reelle eksistens, og i Kashmir hadde han studert den filosofiske Abhidarma-litteraturen. I den kinesiske tradisjonen vektlegger man analysen av de værenselementer som konstituerer den faktiske verden, de organer som erfarer dem, og avsluttes med avsnitt om kunnskap, meditasjon og til slutt gjendrivelsen av ideen om Selvet, atman.

Til Kina kom denne litteraturen i det 4.århundret fvt., men det var først etter at den ble oversatt av Paramârtha ca. 656 fvt at Kusha-skolen ble grunnlagt og spredt. Skolen skal ha blitt introdusert til Japan i 658 av to kinesiske lærde, men eksisterte der i stor grad kun som en underavdeling av Hôsso-skolen 法相宗 da der var relativt få som knyttet seg eksklusivt til Kusha-retningen.

Kusha-skolens idé om at "alt eksisterer" var i og for seg ikke ny i buddhismen; også Sânkya-filosofien hadde på grunnlag av sin forståelse om at ettersom intet nytt oppstår i universet og intet blir borte, hevdet at fenomenene i virkeligheten er kun en stadig reorganisering av evig eksisterende materie. Virkeligheten anså man var oppsplittet i distinkte elementer. Mennesket er sammensatt av separate elementer slik at selvet er illusorisk og ikke-eksisterende, men de elementer som til sammen utgjør mennesket, er realiteter i og for seg. Foreningen av disse elementene skaper ikke noen ny virkelighet, men bare mer eller mindre midlertidige enheter av sammensatte enkeltdeler. En vogn består av hjul, aksling, eiker og en åpen kasse av sidestykker og bunnplate. Uten disse elementer er der ingen vogn. Likevel er ikke vognen i noen av de enkelte delene; det er bare sammensestningen av disse delene.

Kusha-skolen brukte denne grunnfilosofien til å utvikle en slags atomistisk teori der det var tre slags "byggesteiner": et kjerneatom av sublim karakter, så lite at det bare kan erkjennes gjennom meditasjon og som derfor kun eksisterer i den mediterendes sinn, et form-atom som består av syv kjerneatomer og som er det minste målet som materien kan opptre i, et støv-atom som består av syv form-atomer som er så lite at det bare kan bli sett av en buddha eller en bodhisattva. Denne atomteorien bygger dermed på ideen om at essens uttrykker seg gjennom form til materialitet, og på denne måten forklarer den virkeligheten som reelt eksisterende. Deretter utbygges teorien videre ved å regne opp alle elementer (dharma) som konstituerer de fortløpende sanse-data som forklarer muligheten for menneskelig erfaring uten bruk av begreper som "jeg" og "mitt", men som forstår alle aktører ved hjelp av det upersonlige dharma-begrepet.

Siste oppdatering: 06/10/2005