Nichiren 日蓮 (1222-1282)

Saichō

Kūkai

Hōnen

Shinran

Eisai

Dōgen

Nichiren

 

Nichiren ble født i en liten landsby ved kysten i den østlige Awa-provinsen, "en sønn av en fattig fiskermann," som han selv uttrykte seg om sin bakgrunn. I så måte skiller Nichirens bakgrunn seg radikalt fra de andre religiøse lederne som her er behandlet, men denne nærheten til allmuen ble samtidig Nichirens styrke. Han beholdt en nær kontakt til folket og henvendte seg først og fremst til dem, ikke til den lærde eliten. Da han valgte seg ut et hovedkvarter for sin gruppe, var det et lite og uanselig landsens tempel i hans hjemlige provins, og han ble støttet økonomisk av allmuen, snarere enn mektige politiske ledere. Gjennom hele sitt liv bevarte han minnet om sin fødeplass og kjente seg mest hjemme blant landsens småkårsfolk.

Nichirens tid var de dominerende buddhistiske retningene Tendai og Shingon, og deres hovedtempler lå i landets sentrale provinser. De hadde imidlertid også betydelig innflytelse utover i provinsene fordi de var en viktig del av den statlige administrasjon som samlet inn skatter og avgifter fra befolkningen. Det var en sterk tendens i datidens japanske kultur til å dele menneskene inn i to grupper: gode og onde. De gode handlet slik at de forbedret sin karma ved å bygge templer og pagoder, lage Buddha-bilder og -statuer, betale for seremonier og ritualer, osv. Slik kunne de håpe på å bli gjenfødt i Det Rene Land. De øvrige, f.eks. krigere, handelsfolk, bønder og kvinner i sin alminnelighet, ble betraktet som onde og hadde lite håp om en en slik lykkelig gjenfødsel. Fiskere og jegere hadde særskilt lav rang ettersom de hørte til den gruppe mennesker som levde av å ta liv. For dem var der lite eller intet håp om noen fremtid verken her eller i det neste liv.

Da Nichiren var 12 år gammel ble han tatt opp som novise i templet Kiyosumi-dera som hørte til Tendai. Hans læremester, Dôzen, la særlig vekt på nembutsu-praksis i sitt tempel. Nichiren ble formelt ordinert 16 år gammel og gitt navnet Zeshōbō Renchō. I 1239 tok Nichiren ut på en studietur til de sentrale provinsene og besøkte templer i bl.a. Kamakura, Kyoto (Tendai) og Kōya-san (Shingon). Viktig for ham var å studere de hellige tekstene, og det ble én spesiell sutra som tiltrakk seg hans oppmerksomhet: Lotus-sutraen. Gjennom studiet av Lotus-sutraen ble Nichiren overbevist om at den var den høyeste form for lærdom Buddha hadde etterlatt seg. Han oppga sin nembutsu-praksis og henga seg helt til sutra-studiet de neste 10 årene, og etter hvert kom han til klarhet om at hans virkelige misjon besto i å fremme kjennskapet til Lotus-sutraen i overensstemmelse med Saichōs undervisning.

I 1253 kom Nichiren tilbake til Kiyosumi-dera. Der kritiserte han Amida-buddhismens lære og la ut om Lotus-sutraen som den eneste sanne vei. Det var også på denne tid at han tok navnet Nichiren. Dōzen, hans gamle lærer, mislikte sterkt sin elevs nye standpunkter, og Nichiren måtte forlate templet. De neste årene bodde Nichiren i en liten hytte i utkanten av Kamakura og lærte sine tilhengere om Lotus-sutraens budskap mens han angrep Amida- og Zen-buddhismen. I årene 1257-60 fant der sted en rekke jordskjelv i det østlige Japan, og Nichiren tolket disse hendelsene som et budskap, en advarsel om at alt ikke var som det skulle i landet. Nichiren kontaktet de militære lederne, shogunatet, og viste ut fra skriftene at årsaken til ulykkene lå i at man hadde tillatt et økende antall onde sekter å virke i landet, f.eks. Hōnens tilhengere og Ritsu-sekten. Deres gjerninger hadde gjort at kamiene som beskyttet nasjonen hadde forlatt landet og vendt tilbake til himmelen. Nasjonen sto dermed uten beskyttelse mot ulykker og kunne endog ende med invasjon av fremmede folk. Løsningen besto i å vende tilbake til den rette lære, sannheten slik den ble lært i Lotus-sutraen.

Shogunen i Kamakura ignorerte Nichirens oppfatning, men det gjorde ikke de nembutsu-praktiserende i byen. I 1261 angrep de Nichirens bosted og førte ham frem for shogunatet, med den følge at Nichiren ble sendt i eksil til Izu. To år senere ble han frigitt og kom tilbake til Kamakura. Motstanden mot Nichiren var fortsatt sterk, men det bevirket kun at han ble stadig sikrere i sin sak. Han hadde også lest i Lotus-sutraen at de som lærte dharma i den onde tid, ville ikke kunne unngå forfølgelser, og disse ordene fikk han nå konkret bekreftelse på. Han følte seg derfor trygg på at hans forståelse var rett.

1260-tallet ble en periode da Nichiren utviklet en økende eksklusivisme på vegne av sin egen gruppe. Til erstatning for det nembutsu som ble praktisert i Amida-buddhismen, utviklet Nichren et alternativt mantra: de stavelsene som utgjorde Lotus-sutraens tittel, namu myōhō renge-kyō (jeg tar tilflukt i Lotus-sutraen) Disse ordene skulle hans tilhengere resitere med ekte hengivelse for i dem fant man selve essensen av sutraen.

I 1268 kom den et brev til Kamakura fra den mongolske hærføreren Kublai Khan. Han forlangte at shogunatet skulle betale ham tributt og underordne seg ham. Nichiren tok dette som en bekreftelse på han tidligere advarsler om at gudene hadde forlatt nasjonen og at nå sto invasjonen for døren. Dermed økte de styrken i angrepet på andre religiøse grupper. Shogunatet mislikte imidlertid den sosiale uro som det religiøse engasjementet skapte i byen og i 1271 ble Nichiren arrestert og dømt til døden. Han ble senere benådet og sendt i eksil for tre år til øya Sado mens hans tilhengere, 260 i tallet, ble sterkt forfulgt. Noen valgte å følge sin læremester i eksilet og slo seg ned på øya sammen med ham. Noe støtte og hjelp fikk han fra de fastboende på øya; noen ble også hans tilhengere. I de skriftene Nichiren har etterlatt seg, er der noen som er forfattet mens han levde i dette eksilet. Her skildrer han den onde tidsalder som en forfølgelsestid for alle sanne tilhengere av Lotus-sutraen, og om seg selv skrev han at han selv var kroppsliggjøringen av den bodhisattva som ble kalt Jōgyō (sanskrit: Vishishtachārita), lederen for skaren av alle bodhisattvaer slik denne er skildret i Lotus-sutraen. Ettersom han forsto seg selv som en bodhisattva, hadde han også egne bodhisattva-løfter: "Jeg vil være Japans grunnpillar, jeg vil være Japans øyne, jeg vil være Japans skip!"

Tiden på Sado medførte at Nichiren tok radikalt avstand fra sin tidligere identitet som Tendai-prest; han ville være "Nichiren, en prest for Japan", som han uttrykte det. I 1274 fikk Nichiren lov til å vende tilbake til Kamakura. Kanskje mente de militære lederne at det kunne være noe i Nichirens budskap likevel. Han slo seg ned i en liten hytte på fjellet Minobu (bilde) som etter hvert vokste fordi han mottok fler og fler gjester som ønsket å høre på ham og ga ham gaver som takk. Han ga etter hvert avkall på sine nasjonal-religiøse ideer og fokuserte i stedet på det å bringe enkeltpersoner til forståelsen av Lotus-sutraens budskap idet de i hengivenhet resiterte sutraens navn. Slik resitasjon var tilstrekkelig for frelse, selv for onde mennesker og kvinner. Tro på Lotus-sutraen alene og hengiven resitasjon av dens navn for den eneste rette praksis. Dermed kunne Nichiren love frelse til alle mennesker som ville praktisere hans budskap, uavhengig av rang, yrke, kunnskap og kjønn. Det eneste han krevde av sine tilhengere, var at de skulle holde seg til Shakyamuni alene som den eneste, sanne og evige Buddha, og at de skulle tro med inderlig hengivenhet på Lotus-sutraen som Buddhas endelige fremtredelsesform her i denne verden.

Etter hvert ble forfølgelsen av Nichiren og hans tilhengere lettere, men motstanden og et hardt klima gjorde at han ble syk. Helst ønsket han å få dø i den landsbyen han var født, og sammen med noen av sine tilhengere begynte han på sin reise dit. Han rakk imidlertid ikke frem, og døde omgitt av sine venner i Musashi-provinsen, den 30.oktober 1282, seksti år gammel.


Siste oppdatering: 31/01/2014