|
(Jôdô shu) Nichiren Til 'retninger':
|
Nichiren
(1222-1282), også kalt Risshô daishi 立正大師, ble grunnleggeren
av en retning som forsto seg selv som den «sanne» buddhisme.
Han tvilte sterkt på Amida-buddhismen virkningskraft til frelse og
henga seg til studier i Tendais lære slik den var blitt tolket av
Saichô 最澄. Selv mente han at Tendai-buddhismen
天台宗 hadde avveket fra Saichôs opprinnelige lære, og han
ønsket derfor å vende tilbake til en «ren» form
for Tendai-buddhisme. Avviket hevdet han skyldtes den vanskelige tid man
befant seg i (mappô 末法), og denne kunne kun overvinnes gjennom innsikt
i Lotus-sutraens budskap. Ifølge Nichiren lærte denne
sutra enheten mellom Buddhas tre legemer, og de øvrige buddhistiske
retninger hadde avveket fra denne læren ved å fremheve det ene
eller det andre aspektet av denne læren. Sannheten lå derfor
i å vende tilbake til den fulle forståelsen av Buddhas trefoldige
legeme slik det ble forkynt i Lotus-sutraen (se tekstboks). Han anbefalte derfor et alternativt
nembutsu 念仏 i form av ordene som
betegner Lotus-sutraen: namu myôhô renge-kyô 妙法蓮華経 («ære til den vidunderlige Lotus-lov»). Videre fremhevet
han den enkeltes religiøse streben i henhold til bodhisattva-idealet
om utholdenhet og selvfornektelse.
Nichiren fremsto offentlig som en sterk kritiker av alle andre buddhistiske retninger som ikke godtok hans budskap og, om nødvendig, også av myndighetene. Det resulterte i forfølgelse og eksil. Under eksiltiden studerte han flittig Lotus-sutraen og fant der mange avsnitt som han tolket som bekreftelse på det han selv opplevde. Han kom etter hvert til å se på seg selv som en bodhisattva kalt Jôgyô 上行 (sanskrit: Vishishtachârita ) som var lederen for skaren av bodhisattvaer skildret i Lotus-sutraen. Hans misjon var å utbre kunnskapen om denne sutra. Sin lære nedfelte han i skriftet Kaimokushô 開目鈔 («Øye-åpneren») der han skildrer sine egne tre bodhisattva-løfter. Han skulle være (1) Japans grunnpillar, (2) Japans øyne, og (3) Japans store fornyer av religiøs innsikt. Man kan forstå Nichiren i lys av sin samtid. Han representerer føydalsamfunnets krigerkaste som skal forsvare landet og samfunnet fra trusler både innenfra og utenfra. Han så med forakt på «lettvinte» doktriner slik som i Amida-buddhismen, tendensen til individualisme i Zen 禅宗 og fokuseringen på esoteriske praksiser i Tendai 天台宗 og Shingon 真言宗. Selv ville han fremstå som den militante forsvarer av nasjonen der buddhismen i hans egen rensede utforming skulle være statens grunnpillar og garantere nasjonens sikkerhet og velstand. Nichirens etterfølgere fortsatte den militante linjen til tross for forfølgelser, og finnes fortsatt som en særegen form for «japanisert» buddhisme som legger sterk vekt på det nære forholdet mellom religion og nasjon, tro og politikk. |
Nichiren
gikk svært langt i å appellere til myndighetene om å se
verdien i hans form for buddhisme, og han forsvarte statens rett og plikt
til å ta livet av heretikere. Begrunnelsen lå i hans historiesyn.
Den første perioden av buddhismens historie var Den Sanne Lovens tid
og sammenfalt med Hinayanabuddhismens fremtredelsesform. Den neste perioden
var Bildet av Den Sanne Lov og var representert med Mahayanabuddhismen. Den
tredje perioden, Lovens Ende (mappô) hadde begynt ca. år
1000 og i denne tid er det kun gjennom Lotus-sutraens innsikt at den sanne
innsikt lar seg realisere. Ettersom de andre buddhistiske retninger har korrumpert
denne innsikten, representerer de dermed en fare ikke bare for religionen,
men også for staten, ettersom det er myndighetens plikt å beskytte
den sanne religion. Selv anså han Japan som den nasjon som hadde fått
i oppdrag å ta vare på den sanne form for buddhisme slik at den
kunne gjenoppstå der til beste for den nye og rensede tid som ville
følge etter den onde mappô-epoken