Saichō 最澄 (767-822)

Saichô

Kûkai

Hônen

Shinran

Eisai

Dôgen

Nichiren

 

Saichōô er uløselig forbundet med Hiei 比叡山, fjellet nordøst for Kyoto, og det tempel-kompleks som ble bygget der. Det var på Hiei at Saichō hadde sitt tilholdssted og tilbrakt det meste av sitt liv som grunnleggeren av Tendai-buddhismen 天台宗. I mange århundrer var Hiei hovedsenteret for buddhistisk lære og praksis, og på Saichōs tid var fjellet svært utilgjengelig og livet i klosteret på toppen av fjellet var hardt og klimamessig vanskelig. Og slik skulle det også være, ifølge Saichō. Han sa at livet på sitt beste var når man bar klær laget av filler som andre hadde forkastet, bodde i en hytte laget av bambus, og sov på et leie av strå. Munkene skulle vanligvis forplikte seg på et 12 år langt opphold med liten eller ingen kontakt med verden utenfor, og i konstant søken etter sin religiøse oppvåkning, ikke bare for sin egen del, men også for folket og nasjonens skyld. Det å være munk på Hiei var en nasjonal oppgave, ikke bare en personlig streben fordi den bar med seg fortjeneste langt utover det en fikk for sin egen del.

Saichō selv var født i Ōmi-provinsen, øst for Hiei, og hans fødenavn var Mitsu no Obito Hirono. Faren kom fra en kinesisk immigrantfamilie, mens morens opprinnelse er ukjent. Hjemmet var preget av farens intense religiøsitet. Han hadde bygget familiehuset som et tempel, og der finnes en legende knyttet til farens ønske om en sønn. Han gikk opp på Hiei for å be, og på den fjerde natten fikk han et syn om at han skulle bli gitt en sønn som ville være fylt av godhet og kraft. Det var Hieis egen kami, Hie Sannō, som hadde gitt ham løftet. Tradisjonen knytter dermed Saichō på en svært intim måte med hans senere liv på Hiei.

11 år gammel kom Saichō til provinstemplet og studerte der under Gyōhyō, en etterfølger av Dōsen, en vinaya-mester som kom til Japan i 736 og var assosiert med templet Daian-ji 大安寺 i Nara. Saichô ble ordinert i 780, 13 år gammel, etter at en tidligere prest, Saijaku, var død. "Sai" i Saichō, kan ha blitt gitt Saichō til minne om denne presten. 18 år gammel ble Saichō fullt ut ordinert ved Tōdaiji 東大寺 i Nara, ett av tre templer som på den tid hadde lov til å ordinere munker. Bare tre måneder senere opplevde imidlertid Saichō å komme i alvorlig tvil om sitt forhold til verdslige ting og tok tilflukt i det utilgjengelige fjellområdet Hiei. Kanskje var hans valg forbundet med de urolige tidene med opprør fra folkegrupper lenger nord og keiserens forsøk på å stabilisere situasjonen ved å flytte hovedstaden og slå ned opprørerne. Samme år som Saichō ble ordinert, ble også det store tempelet Tōdaiji 東大寺 brent ned til grunnen. Også for vanlige folk var livssituasjonen blitt svært vanskelig.

I en liten hytte på Hieis fjellside levde Saichō i 12 år mens han henga seg til meditasjon over livets forgjengelighet. Han var blitt utdannet i det filosofiske systemet til Hossō-retningen 法相宗. Der hevdet man at muligheten for oppvåkningen ikke var lik for alle, og for noen var det umulig. Fra Saichōs skrifter synes det som om dette strenge synet etter hvert ble utilfredsstillende, og at han derfor i større grad søkte til Kegon-buddhismen 華厳宗 for en mer åpen og universell forståelse. I hvert fall kan man av hans opptegnelser se en sterk interesse for den kinesiske Tien-tai-buddhismen (天台宗) som heller ikke var ukjent med disse tankene. Særlig synes Saichō å ha vært opptatt av Tien-tais oppfatning av at alle ting allerede besitter buddha-natur og at det er denne forståelse som skal modnes frem gjennom praksis og innsikt. Lesning av denne retningens skrifter fikk en dyp og varig innflytelse på Saichōs utvikling.

Etter at hovedstaden ble flyttet til Kyoto i 794, ble man i større grad oppmerksom på Saichō, og i 797 ble han utnevnt til prest ved det keiserlige hoff, og fem år senere ble han invitert som foreleser over Lotus-sutraen i et tempel i det nordlige Kyoto. Han ble også gitt muligheten til å reise til Kina for der å studere skriftene nærmere. Høsten 804 reise Saichō dit og kom til Chekiang der han søkte hovedtemplene til Tien-tai. Der hadde denne retningen nettopp gjennomgått en større revitalisering og han fikk anledning til å studere under to ledende mestere. Som resultat av sine studier, ble Saichō innviet og gitt retten til å lære og ordinere andre disipler. Etter sin ordinasjon tilbrakte Saichō resten av vinteren med å studere og kopiere sutraer og andre religiøse skrifter. Med seg tilbake til Japan hadde han med seg 230 forskjellige skrifter - mange av dem tidligere ikke kjent i Japan. Året etter at han vendte tilbake fra Kina (806), fikk han tillatelse til å etablere Tendai 天台 sekten på Hiei med vekt på studier i de kinesiske Tien-tai sine skrifter, så vel som i esoterisk buddhisme, monastiske forordninger og meditasjonspraksis. I Nara gikk dette ikke upåaktet hen. De protesterte sterkt og hevdet at Saichō ikke hadde tilstrekkelig læremessig autoritet til å kunne gå til et slikt skritt. Saichō forsvarte seg med en rekke skrifter i årene som fulgte.

Det monastiske systemet i Nara var basert på Theravada-buddhismens forskrifter for monastisk liv. Saichô ønsket derimot et mer Mahayana-preget system ut fra sitt syn om at Mahayana-buddhismen sto for et mer universelt og enhetlig system. I 806 fikk Saichō selv anledning til å ordinere to prester i Tendai-tradisjonen. Sannsynligvis var dette en belønning for hans arbeid i Kina, og med denne ordinasjonen, fremsto Tendai offisielt som egen buddhistisk retning i Japan. Selv om man kunne la seg innvie til munk ved Tendai-klosteret på Hiei, hadde han enda ikke anledning til selv å ordinere prester der, og Saichôs fremtidige arbeid gikk ut på å få en slik tillatelse slik at Tendai kunne etableres som en egen uavhengig organisasjon med rett til selv å ordinere både munker og prester.

Våren 810 foreleste Saichō over Lotus-sutraen og andre sutraer fra sitt hovedkvarter på Hiei, og gjennom disse fikk hans Hiei-samfunn en særlig status som et godt lærested. Senere ble slike forelesninger institusjonalisert i form av årlige diskusjoner om Lotus-sutraens innhold, også kalt "Diskusjoner på Fjellet". En meditasjonshall tilegnet Lotus-sutraen ble bygget på Hiei i 812. Der ble en særskilt form for meditasjon praktisert, kalt "halvt-sittende, halvt-gående". Dette var et ledd i Saichōs arbeid for å grunnfeste Tendai-praksisen og ble supplert med andre teknikker, slik som konsentrasjons- og innsiktsmeditasjon gjennom studier og diskusjon. Dermed fikk Hiei-samfunnet økt status som et velrenommert studiesenter for buddhistisk filosofi og kultur.

For en tid utviklet Saichō nære forbindelser til Kūkai 空海 som også hadde reist til Kina og var kommet hjem med en betydelig mengde skrifter som Saichō ikke kjente til. Det var særlig de esoteriske skriftene, de som kun var beregnet for "innvidde", han ønsket å lære mer om, og sammen med tre av sine disipler oppsøkte han Kūkai der denne lot sine besøkende initieres inn i den esoteriske buddhistiske kunnskapsform og praksis. Ikke lang tid etter ble forholdet brutt fordi Kūkai ikke ønsket å låne ut flere skrifter til Saichô, uvisst av hvilken grunn. Kanskje hadde det å gjøre med Saichōs interesser for intellektuelle studier av hellige skrifter, mens Kūkai var mer interessert i den direkte og intuitive innsikt som blir til i det personlige møtet mellom mennesker.

I 816 reiste Saichō østover og bygde to templer som ble ledet av disipler som tilhørte den kinesiske vinaya-mester, Ganjin 鑑真. Også pagoder ble bygd som inneholdt kopier av sutra-tekster som ble forelest over. Han hadde også god kontakt med vanlige ulærde mennesker som ga ham ny innsikt i folkets behov, og han innlot seg i en lengre debatt med meningsmotstandere om forholdet mellom Tendais lære og andre tolkninger av buddhismen. Flere slike tekster er bevart. Etter at Saichō kom tilbake til Hiei, utarbeidet han et lengre skrift der han ønsket å bytte ut ordinasjonsreglene han selv var blitt ordinert til, men et sett av forskrifter som skulle gjelde spesielt for legfolk, kalt "bodhisattva-forskriftene". Reglene skulle bl.a. gi tillatelse til de ordinerte om å kunne gifte seg og spise kjøtt. Med disse forskriftene ønsket Saichō å skape en bredere plattform for praktiseringen av buddhismen, og han ønsket en rett på vegne av sitt eget Tendai-samfunn til å praktisere dem som skulle gi større grad av frihet fra de nasjonale myndighetene og skape et grunnlag for selvstyre innenfor det religiøse systemet. Templet skulle informere staten om hvem som ble ordinert, men staten selv skulle ikke kontrollere og godkjenne ordinasjonene.

Saichô selv døde før denne tillatelsen endelig ble gitt. Han døde i templet Chūdō-inHiei den 27. juni 822, og tillatelsen kom først 7 dager etter hans død. Hans kamp for religiøst selvstyre fikk imidlertid varige følger ettersom etter at denne tillatelsen ble gitt, ble det umulig for myndigheten å kontrollere ordinasjonen av munker og nonner, og med denne nyordningen la Saichô grunnlaget for en videre utvikling av japansk buddhisme der templene selv kunne ta hånd om hvem som skulle ordineres og hvordan denne ordinasjonen skulle praktiseres.


Siste oppdatering: 31/01/2014