Japansk buddhisme

Tidlige buddhistiske retninger: Sanron 三論宗

Jjitsu

Sanron

Hoss

Kusha

Kegon

Ritsu

Tendai

Shingon

Zen

Amida

(Jd shu)

(Jd Shin shu)

Nichiren


Til 'retninger':

tilbake


 

Den koreanske munken Hyegwan (jap: Ekan) hadde med seg ikke bare skriftet om "Sannhetens Fullendelse" (som ble grunnskriftet til Jôjitsu-retningen 戍実宗) fra Kina da han kom til Japan i 625, men også andre viktige skrifter som la grunnlaget for den tradisjon som ble kjent under navnet Sanron 三論 ("Tre skrifter"). Senere kom ogs hans to japanske disipler, Chiz og Dji, til Kina for studier og brakte med seg lrdom derfra tilbake til Japan. Sanron-læren fikk stor innflytelse innenfor japansk buddhisme og førte til en filosofisk vektlegging av buddhismen som læresystem. Ved templet Hry-ji 法隆寺 utviklet man p 600-tallet stedet til et akademisk senter for Sanron-studier. I lpet av Nara-perioden, ble det samme templet et hovedsenter for Hoss-retningen 法相宗).

Det viktigste av de tre skriftene til Sanron er et arbeid av Nâgârjuna (indisk filosof i det 2.århundre evt). Skriftet kalles Mâdhyamikashâstra og lærer at alle fenomener er uten varig substans og vektlegger den relative karakter ved alle former for virkelighet. Skriftets navn betyr "Middelveien" og korrigerer det man oppfattet som Theravadabuddhismens feilaktige oppfatninger. Det andre skriftet i Sanron heter Dvâdashadvârashâstra ("De 12 porter") og retter opp visse feil som man mente hadde oppstått innenfor Mahayanabuddhismen. Det tredje skriftet, Shatashâstra ("100 vers"), argumenterer mot heretiske synspunkter man fant innen brahmanismen. Sanron-skolen brukte også et fjerde skrift, den såkalte Prajñâpâramitâshâstra ("Den store visdom"), skrevet av Nâgârjuna. I Kina ble Sanron kalt San-lun og forbindes særlig med Kumârajîva fordi han eller hans disipler sto sentralt i oversettelsen av skriftene til kinesisk. Under Sui- og T'ang-dynastinene (581-906) fikk disse skriftene stor betydning for utviklingen av kinesisk buddhisme.

Sanron-skolen har først og fremst som formål å avvise alle positivistiske synspunkter til andre skoler. Gjennom en dialektisk negasjon avviser man alle heretiske posisjoner innenfor både Theravada- og Mahayanabuddhismen. Man ønsker å unngå alle ekstreme synspunkter, enten de er av idealistisk eller negativistisk karakter. Argumentasjonen er basert på de fire mulige svar man kan gi på ethvert spørsmål: (1) ja, (2) nei, (3) enten ja eller nei avhengig av omstendigheter, eller (4) verken ja eller nei avhengig av omstendigheter. Målet for argumentasjonen er å nå det punkt der det ikke lenger finnes noen dualitet, verken positiv eller negativ. Dette punktet relateres så til tomheten. Gjendrivelsen av ethvert mulig standpunkt, enten i positiv forstand (som i Kusha-skolen 倶舎宗) eller i negativ forstand (som i Jôjitsu-skolen 戍実宗), fører en inn på "den midtre vei", mellomveien mellom alle ytterligheter. På denne veien erkjenner man den dialektiske sammenhørighet av eksistens og ikke-eksistens, og det er denne erkjennelsen som fører til nirvana.

Sanron-skolen var av den oppfatning at da Buddha oppdaget hemmeligheten bak alle former for lidelse og lærte den til sine disipler, så var der mange som søkte en enklere forståelse. To motsatte tendenser skilte seg ut: den ene forsøkte å forstå den menneskelige eksistens i materiell forstand, mens den andre ville forstå den i idealistisk forstand som en form for refleksjon av en ideell tilværelse. Det var disse to synsvinkler Sanron-skolen ønsket å unngå gjennom en dialektisk argumentasjon som skulle sprenge fornuftens grenser. Selv om både posisjon og negasjon kan ha en form for relativ sannhet, var det til den absolutte sannhet man ønsket å lede den som søkte Sannheten som bare kan realiseres av den enkelte når alle feilaktige synspunkter er blitt eliminert slik at en kan bryte gjennom fornuftens skranker gjennom den intuitive erkjennelsen bortenfor alle begreper, synspunkter og alle former for eksistens og ikke-eksistens.

Siste oppdatering: 06/10.2005