Japansk buddhisme

Buddhistiske retninger i Heian-perioden: Shingon 真言

Jôjitsu

Sanron

Hossô

Kusha

Kegon

Ritsu

Tendai

Shingon

Zen

Amida

(Jôdô shu)

(Jôdô Shin shu)

Nichiren


Til 'retninger':


En annen buddhistisk retning som vokste frem parallelt med Tendai-buddhismen, var Shingon, en esoterisk tilbedelse av en bodhisattva ved navn Mahâvairochana som oppfattes som en emanasjon av solguden (japansk: Dainichi 大日, «Den Store Sol»), som oftest referert til som Dainichi Nyorai 大日如来. Vairochana ble oppfattet som Buddha manifestert i sin Dharma-kropp (dharmakaya, jap: hosshin 法身). Han representerer den uforanderlige sannhet i alle ting og er den kilde fra hvilken alle andre buddhaer og bodhisattvaer utgår fra. Den esoteriske læren hevder at Dainichi alltid forkynner Loven (dharma) i sin verden, og at et vanlig dødelig menneske kan bli ett med denne Buddha gjennom den trefoldige mystiske kunnskap (sanmitsu). Tilbedelsen av denne manifestasjonen av Buddha fant i stor grad sted gjennom estetiske representasjoner i form av malerier, skulpturer, musikk, litteratur, men handlet for de innvidde primært om ulike former for ritualiserte bevegelser, lyder og bilder. Bevegelser er den første form for mystisk kunnskap og uttrykkes først og fremst i form av håndbevegelser (mudrâ), mens den andre formen er mantra-resitasjon.

mandalaDen tredje formen for skjult kunnskap finnes i visualiseringen av læren i form av mandalaer. Disse spiller en viktig rolle som bilder på den grunnleggende enhet mellom alle ting i tilværelsen. Bruken av mandalaer består i en progressiv inntreden i mandalens symbolverden ved hjelp av meditasjon over de guddommelige manifestasjoner i rituell orden. Meditasjonen medfører en absorpsjon av de krefter som assosieres med de ulike guddommene, noe som er underliggende idé i all tantrisk religion: kvaliteten fra det objekt man mediterer over, overføres til den som mediterer og gjør en delaktig i meditasjonsobjektets realitet. Etter hvert som en nærmer seg sentrum der Vairochana befinner seg, finner den mediterende seg i stadig større grad opplyst av sannhetens vesen inntil en når den mystiske enheten med guddommen selv.

Med ordet «esoterisk» menes en form for kunnskap som var skjult for vanlige mennesker og tilgjengelig kun for innvidde gjennom innvielse i mysteriet. Esoterisk praksis står i motsetning til «eksoterisk» der kunnskapen er åpent tilgjengelig, f.eks. gjennom studier av hellige skrifter. Selv om man også studerer skriftene i Shingon-tradisjonen, mener man likevel at den dypeste form for innsikt er avhengig av den direkte overføringen av kunnskap fra lærer til disippel.

Shingons grunnlegger var Kûkai 空海 (774-835), også kjent som Kobo Daishi 弘法大師 (bilde nederst til høyre). Shingon-buddhismens lære er en form for tantrisk buddhisme der ritualer og seremonier står sentralt. I motsetning til Tendai-retningen 天台宗 som etablerte seg i nærheten av den nye hovedstaden, valgte Shingon-tilhengerne å forlate Kyôto-området og heller etablere et nytt senter godt tilbaketrukket både fra den gamle og den nye hovedstaden. Kultstedet ble anlagt på toppen av fjellet Kôya 高野山, ikke langt fra dagens Ôsaka, der en i stor grad hadde frihet til å utvikle sin særegne form for teori og praksis uten innblanding fra andre religiøse grupperinger, såvel som fra verdslige myndigheter. Kûkai opprettholdt imidlertid en viss form for nærvær i nærheten av hovedstaden, og overtok templet Tô-ji 東寺 som et senter for studier og som et sted der gruppens viktigste hellige gjenstander (f.eks. statuer og sutraer) skulle oppbevares.

Ifølge Shingons egen lære, har denne tradisjonen ikke sitt utgangspunkt i forkynnelsen til den historiske Buddha, Nirmânakâya Buddha, en buddha som manifesterte seg selv som et menneskelig vesen. Shingons lære føres derimot tilbake til Den Store Solbuddha, Mahâvairocana, også benevnt Dharmakâya Buddha. Ifølge Shingon-tradisjonen mottok munken Vajrasattva[1] den skjulte læren, hvoretter læren ble samlet i skrifter og forseglet i et jerntårn i sør-India. Dette tårnet skal så ha blitt åpnet 800 år etter den historiske Buddhas død av Nâgârjuna[2], og på denne måten åpenbart. Skriftene ble så brakt til Kina av Vajrabodhi[3], Shubhâkarasimha[4] og Amoghavajra[5]. Den sistenevnte hadde en kinesisk disippel som het Hui-kuo (jap: Keika), og det var fra ham at Kûkai mottok den hemmelige læren. Ifølge Shingon-tradisjonen var det bare i Japan at læren ble tilstrekkelig systematisert slik at den kunne ordnes til bruk i en selvstendig religiøs organisasjon.

De to viktigste skriftene for Shingon, er Dainichi-kyô 大日経 (Mahâvairocana-sutra) og Kongô-kyô 金剛経, men der er også andre tekster med kinesisk bakgrunn i bruk. Mens den esoteriske buddhismen i Kina gradvis gikk i oppløsning, vokste denne tradisjonen sterkt i Japan, særlig i Heian 平安-perioden, og er fortsatt en av hovedstrømmene i japansk buddhisme. Ut fra ulikheter i synet på ritualene, er Shingon i tidens løp blitt delt i to hovedgrener, Onoryû 小野流 og Hirosawa-ryû 広沢流, hver med en rekke forgreninger.

KukaiMan karakteriserer ofte Shingon som en form for «tantrisk» buddhisme. Med det menes at man legger vekt på ritualer og seremonier som sikter mot å tilegne seg særskilte krefter av supranormal karakter. Buddhister har aldri avvist slike forestillinger om supranormale krefter, og munker som hadde praktisert meditasjon gjennom lang tid mente man hadde utviklet en form for konsentrasjon som lot dem utføre handlinger som «vanlige» mennesker fant uforståelige. Buddha selv skal ha advart mot å fokusere for sterkt på slike «overnaturlige» krefter som uvilkårlig ville komme til den som trengte seg dypt nok inn i meditasjonens praktiske sider. Likevel ble mange fascinert av slike krefter, og med dem vokste også bruken av magiske riter. Det er denne bruk av magiske riter i buddhistisk praksis som kalle tantrisme. Gjennom den tantriske praksis søkte man å kontrollere sinn og kropp for å realisere den absolutte sannhet.

Shingon la sterk vekt på ritualer, anskueliggjøring og storslåtte seremonier. Man brukte også magi og okkulte elementer, ikke minst  formularer (mantraer) sammensatt av magiske lyder for å vinne økt innsikt og erkjennelse. Deler av den praksis som ble etablert på Kôya, var ting Kûkai selv hadde lært i Kina under sine studier der, og som hadde indisk opprinnelse. I videreføringen av Shingon-tradisjonen, kan en merke en viss todeling mellom de som la vekt på rett lære og forståelse, og de som formidlet kunnskaper om hemmelige riter. Den esoteriske praksis i Shingon sentrerer seg om dyrkelsen av maskuline makter («høyre-hånds tantrisme» i motsetning til «venstre-hånds tantrisme som dyrker femininer makter). Shingon-buddhismen tiltrakk seg adskillig oppmerksomhet ved sin forkjærlighet for lyder, farger og form i kulten. Den er rik på symbolbruk og appellerer til metafysisk spekulasjon, fantasi og kreativitet. Shingon-tradisjonen har derfor spilt en viktig rolle for utfoldelsen av en mer folkelig buddhistisk praksis som setter vide grenser for sin utfoldelse.

Ordet «Shingon» er sammensatt av to ord, shin som betyr «sann», og gon som betyr «ord». Det henspeiler på sanskrit-termen mantra, «den hellige lyd» som skal lyde korrekt enten den fremkommer som en enkel stavelse eller som en formel (setning). Denne formen for buddhisme som i India ble kalt Mantrayâna, kom til Kina ved Vajrabodhi i 719 og ble popularisert der, og det var i Kina at Kûkai ble kjent med denne formen for buddhisme. Shingon baserer sin lære først og fremst på sutraene Mahâvairochana, Vajrashekhara sutra ,samt Susiddhikara-mahâtantrasâdhanopâyikapatala . De er alle relativt sene tantriske arbeider, og inkluderer et pantheon som er sterkt influert også av hinduistisk tradisjon.

Både Tendai og Shingon anerkjente verdien av å vise respekt for landets tradisjonelle guder, kamiene, og de inkluderte også aspekter av Shintô i sin egen lære. Bodhisattva Vairochana var knyttet til en form for soltilbedelse, og slik tilbedelse var velkjent også innen Shintô. Både Saichô 最澄 og Kûkai 空海 aksepterte som normal praksis at både buddhistisk og shintoistisk praksis ble utført på de samme steder og endog i felles bygninger. Denne fredelige sameksistens av ulike religiøse tradisjoner som til dels inngikk i en slags synkretistisk enhet, er et typisk trekk ved japansk religiøsitet og kjennetegner fortsatt dagens religiøse situasjon i Japan.


NOTER:
1. Vajrasattva, "Hemmelighetenes Herre", Mahâvairocanas viktigste samtalepartner om den altomfattende visdom, en samtale som utspiller seg i Shingons to grunnleggende sutraer: Kongô-kyô (sanskrit: Vajrashekara sutra) og Dainichi-kyô (Mahâvairocana sutra). Vajrasattva kalles på japansk Kongô satta.
2. Nâgârjuna (ca. 150-250), en Mahayana-skolastiker i det sørlige India. Han studerte først Theravada buddhisme, men vendte seg senere til Mahayana. Ifølge en tradisjon, studerte han Mahayana-tradisjonen fra en gammel munk i Himalaya. Deretter reiste han rundt i India for å lære alle tradisjonens hellige skrifter. Kjent som kommentaror av en rekke sutraer, og er den som formulerte det teoretiske grunnlaget for Mahayana-buddhismens filosofi. Hans etterfølger skal ha vært Âryadeva. Shingon regner Nâgârjuna som den esoteriske buddhismens 3. patriark og hevder at Nâgârjuna overførte den esoteriske læren til Nâgabodhi, den 4. patriark, mens den eksoteriske læren ble overført til Âryadeva.
3. Vajrabodhi (671-741), den esoteriske buddhismens 5. patriark. Lærer og oversetter av esoteriske skrifter. Han ble født i sør-India og ble tatt inn i Nâlandâ-klosteret. Han studerte de monastiske disiplinene innen Theravada og Mahayana, samt diverse skrifter. Da han var 31 år, ble han disippel av Nagabodhi som innviet ham i studiet av esoteriske skrifter. I 720 dra han til Ch'ang-an i Kina og oversatte flere esoteriske skrifter til kinesisk, inkludert Kongô-kyô.
4. Shubhakarasimha (637-735), en prest som først introduserte den esoteriske læren fra India til Kina. Han var født som prins i Udyâna i India og ble konge i en alder av 13 år, men abdiserte til fordel for en eldre bror og ble buddhistmunk. Han studerte esoterisk buddhisme under Dharmagupta i Nâlandâ-klosteret. I 716 kom han til Kina og ble mottatt av keiser Hsüan-tsung som utnevnte ham offisielt til lærer. Han skal ha oversatt et antall esoteriske skrifter, inkludert Dainichi-kyô og Soshitsuji sutraene.
5. Amoghavajra (705-774), den esoteriske buddhismens 6. patriark. Født i nord-India. Reiste i 720 til Lo-yang i Kina og ble disippel under Vajrabodhi. Etter dennes lærers død, reiste han i 741 til Sri Lanka på leting etter esoteriske skrifter, og vendte tilbake til Kina i 746. Han ble tatt imot av keiser Hsüan-tsung og utførte form ham esoteriske ritualer for beskyttelse av nasjonen. Amoghavajra skal ha arbeidet for å fremme esoteriske doktriner og oversatt mange slike skrifter, inkludert Kongôchô-sutraen. Han hadde seks sentrale disipler, blant dem Hui-kuo som overførte den esoteriske lære til Kûkai.
Siste oppdatering: 06/10/2005