Japansk buddhisme

Jôjitsu

Sanron

Hossô

Kusha

Kegon

Ritsu

Tendai

Shingon

Zen

Amida

(Jôdô shu)

(Jôdô Shin shu)

Nichiren

Til 'retninger':

Et annet viktig skrift, Tannisho, inneholder sitater av Shinran som ble samlet flere ti-år etter hans død av en disippel ved navn Yui-en. Skriftet består av 18 kapitler. De første ti kapitlene er Shinrans ord slik de ble husket av Yui-en, og de siste åtte kapitlene som innledes med et forord, inneholder lærepunkter det sto strid om blant Shinrans etterfølgere. Skriftet avsluttes med en epilog. Både denne og forordet er skrevet av Yui-en som vi kjenner svært lite til fra historiske kilder. Tannisho er et av de mest leste skriftene i japansk buddhisme. Taitetsu Unno har oversatt verket til engelsk og finnes på internett.

Shin-buddhismen vektlegger en dobbel forståelse av sannhet, uttrykt gjennom tro og moral (shintai zokutai). Den absolutte sannhet, shintai, tilegnes gjennom troen, men har først og fremst å gjøre med livet i den neste verden slik det tilbys og realiseres i kraft av Amidas løfte om å la mennesket gjenføde i Det Rene Land. Zokutai, derimot er den relative sannhet som uttrykkes gjennom det moralsk høyverdige liv der mennesket utfører sine plikter i henhold til den sosial orden, og som derfor gjelder dette liv. En av Shinrans disipler, Rennyo 蓮如(1415-1499) understreket særlig sterkt betydningen av de moralske forskriftene, og mente at ekte tro nødvendigvis ytrer seg ved at en avlegger alle former for selvisk begjær. I praksis skjer dette ved at en holder seg til de tradisjonelle konfusianske dyder og adlyder de borgerlige lover. Konfusianismen ble på Rennyos tid en stadig viktigere ideologi i det japanske statsbærende samfunn.

Det var Shinrans ønske at buddhismen skulle bli en religion for folket slik at den skulle kunne praktiseres av enhver uten hensyn til rang og intellektuell kapasitet. Dette var årsaken til at han reorganiserte presteskapet og tillot ekteskap også for geistlige, samt institusjonaliserte en mer eksklusiv tilbedelse av Amida. Han gikk også bort fra Hônens praksis av gjentatt nembutsu 念仏 og mente at en eneste påkallelse var tilstrekkelig for frelse, selv om det i og for seg ikke var noe galt i den gjentatte påkallelsen ut fra følelsen av takknemlighet overfor Amidas vilje til å hjelpe den troende.

Den viktigste karakteristikk av Amida-buddhismen er praktiseringen av nembutsu gjennom resitasjonen av den enkle formelen: namu Amida butsu («ære til Amida Buddha»). Resitasjonen er en form for meditasjon, ikke minst for Jôdô shû 浄土宗, Hônens retning, som vektla den gjentatte repetisjonen av nembutsu. Metoden var tilgjenglig for enhver som med et åpent hjerte og en ekte tro ønsket gjenfødelse i Det Rene Land. Resitasjonen ville for slike personer bevirke en renselse av alle ens urenheter og fjerne all tvil. Jôdô shû og Jôdô shin shû ble raskt kjent og vidt praktisert blant folk av alle klasser, og utviklet seg til å bli noe av en buddhistisk folkereligion i Japan. Den utfoldet seg etter hvert i en rekke ulike retninger som vektla forskjellige perspektiver på praktiseringen av nembutsu og den troendes forhold til Amida. Disse retningene forsto sin rolle som regel ikke i eksklusiv forstand og i dag tilhører de fleste japanske buddhister en eller annen av variant av Amida-buddhismen.