Japansk buddhisme

Buddhistiske retninger: Tendai 天台宗

Jôjitsu

Sanron

Hossô

Kusha

Kegon

Ritsu

Tendai

Shingon

Zen

Amida

(Jôdô shu)

(Jôdô Shin shu)

Nichiren


Til 'retninger':


Denne retningen ble introdusert til Japan i 807 av munken Saichô (最澄, 767-822), også kjent som Dengyo Daishi 伝教大師 - "daishi" er en tittel som betyr "stor lærer". Hovedsenteret for Tendai ble grunnlagt på et fjell nord-øst for Kyoto, kalt Hiei 比叡山. Etableringen skapte store konflikter med Nara, men myndighetene vedtok å støtte den nye etableringen. Dels hadde dette politiske årsaker. Hiei lå et godt stykke unna selve byen slik at man regnet med at munkene der ikke ville blande seg direkte inn i styre og stell slik som i Nara, der templene lå innenfor byen selv. Dels var også lokaliseringen i nordøst gunstig. I henhold til gammel tradisjon var det fra denne retningen at de onde ånder kom, og templet ville dermed beskytte byen mot skadelige innflytelser. Tendai-buddhismen såvel som en del andre sekter kom dermed til å vokse på bekostning av Nara-buddhismen, og i Tendais eklektiske bruki av doktriner, ritualer og praksiser, finner man mange av de tanker som senre utfoldet seg i det mangfoldige landskap som utgjør japansk buddhisme. Man tillot en stor grad av individuell frihet i religiøs praksis. Tendai-buddhismen inkluderer bruk av esoteriske elementer, abstrakt kontemplasjon og tro på Amidas barmhjergihet som hjelper mennesket i sin religiøse søken.

Munk på fjellet Hiei Tendai-buddhismen har sin opprinnelse i Kina der den ble kalt T'ien-t'ai. Et annet navn som også er brukt i Japan, er Hokke-shû 法華宗, som henviser til det skriftet som sto sentralt for retningens læreforståelse, den såkalte Lotus-sutraen (sanskrit: Saddharmapundarîka-sutra). Skriftet var blitt oversatt av Kumarajîva først på 400-tallet og er blitt et av de mest sentrale skriftene for en lang rekke buddhistiske grupper. I Tendai leste man også andre skrifter, slik som Nirvana-sutraen og Parinirvana-sutraen, og man kunne også inkludere andre skrifter i kraft av tanken om en progressiv utfoldelse av buddhismens sentrale budskap - ikke ulikt slik også Kegon-buddhismen 華厳宗 lærte i sin tanke om at buddhismens budskap var utformet i ulike utgaver til ulike tider og for forskjellige grupper av mennesker. Det var denne eklektiske bruk av ideer, skrifter og tradisjoner som gjorde at Tendai-buddhismen ble en viktig faktor i den videre utviklingen av japansk buddhisme, ikke minst gjennom Amida- 阿弥陀, Zen- og Nichiren-buddhismen 日蓮. Tendai-buddhismen etablerte også et nært forhold til shinto-religionen. Shintos mange guddommer (kami ) ble identifisert med det buddhistiske pantheon av bodhisattvaer slik at man kunne praktisere shinto-riter også i tilknytning til buddhismen uten at det ble følt som en utilbørlig sammenblanding av religiøse tradisjoner. Mange buddhistiske templer i Japan har derfor et shintoaltere på sine områder. Statuer av fryktinngytende vesener ved inngangsporten til buddhistiske templer kan en også finne mange steder. Disse har til dels opprinnelse i Tendais inkludering av en shinto-kami ved navn Myojin som har som funksjon å vokte tempelområdet.

Viktig for Tendai-læren er den indiske filosofen Nâgârjunas arbeid, Mâdhyamikashâstra som omhandler tanken om alle tings ultimate tomhet. Tolkningen av tomhetslæren munner ut i den trefoldige forståelse av Sannhet: sannheten som tom, som midlertidig eller relativ, og som middelvei. Man illustrerer forholdet mellom disse tre former for sannhet ved hjelp av betraktningen av speilet og dets funksjon. Bare når speilflaten i seg selv er tom, kan det avspeile det som befinner seg foran det. Avspeilingene er tomme fordi de i virkeligheten er ikke-eksisterende som gjenstander. Objektene som avspeiles er der imidlertid for den som ser i speilet, og i den forstand har de en midlertidig realitet ettersom de ikke varer lenger enn den tid som skal til for å avspeile dem. Speilet selv er Middelveien og står for den sanne status som alle ting i realiteten har: de er der som fenomener, men uten egensubstans, kun som avspeilinger. Middelvei-aspektet er derfor det å kunne fastholde både virkeligheten som tom og som manifestert fenomen. Denne læren kalles i Tendai for isshin sankan 一心三観, "ett hjerte, tre meditasjoner", og sikter mot den trefoldige meditasjon over de tre sannhetsaspektene.

En annen "trefoldighetslære" i Tendai, var læren om Buddhas tre legemer [三身説]: hosshin, hôshin og ôjin. Hosshin-legemet (法身 sanskrit: dharmakâya) er Buddha som et oppvåkningens ideal eller prinsipp, dvs. uten personlig og historisk betinget eksistens. Denne form for eksistens er identisk med Middelveien. Hôshin (報身 sanskrit: sambhogakâya) er det "lykkelegemet" som Buddha fikk etter langvarig meditasjon slik at han ble utrustet med paranormale krefter. Denne ble igjen forstått på to måter, dels som en kropp som lar en nyte egen glede ved å være en oppvåknet, og dels som en kropp som manifesterer seg til glede for andre, slik som en bodhisattva gjør. Ôjin 応身 (sanskrit: nirmanakâya) er transformasjons-legemet som har mulighet for å anta ulike former for å kunne hjelpe andre levende vesener. Denne har også to aspekter: dels er den en kropp eksklusivt for bodhisattvaer, og dels er den en kropp for de som kommer ti å bli bodhisattvaer. Enhver som er fullt ut oppvåknet, dvs. enhver Buddha, innehar alle tre legemer samtidig.

Tendai la vekt på at muligheten for oppvåkning er tilgjengelig for alle, ikke bare for ordinerte prester og munker. Man la også vekt på den grunnleggende enhet mellom Buddha og alle levende vesener. Alt har Buddha-natur, endog gress, trær, elver og fjell, og denne Buddha-natur er for mennesket erkjennbar i kraft av et liv preget av moralsk renhet og meditativ disiplin. Tendai var derfor kritisk til Nara-buddhismen (med unntak av Kegon 華厳) fordi man mente at disse baserte seg mer på kommentarer (sekundærkilder), enn på sutraene selv (primærkildene). Lotus-sutraen var for Tendai-budhistene den viktigste og høyeste kilde til innsikt. Denne måtte en derfor studere nøye samtidig som en aksepterte en langvarig periode med streng disiplin og innsiktsmeditasjon (japansk: shikan 只管).

Siste oppdatering: oktober /2005