Japansk buddhisme

Buddhistiske retninger: Zen 禅宗

 

Jōjitsu

Sanron

Hossō

Kusha

Kegon

Ritsu

Tendai

Shingon

Zen

Amida

Jōdō shu

Jōdō Shinshu

Nichiren

 

Til 'retninger':

 

 

 

 

 

Zen-buddhismens læregrunnlag er blitt sterkt influert av taoistiske ideer. Selve ordet zen tilsvarer det kinesiske Chan som igjen tilsvarer det indiske ordet dhyāna (sanskrit) som simpelthen betyr meditasjon. Fra den første tid var meditasjon den selvsagte måte buddhismen skulle praktiseres på; den var i seg selv veien til oppvåkning og nirvana. Filosofisk refleksjon, rituell praksis og moralsk adferd er kun utfyllende metoder til det meditative liv, selv om disse ting i enkelte retninger tillegges særskilt vekt, som regel som en reaksjon på at noen elementer står i fare for å bli nedtonet av andre grupperinger eller «sekter».

Fremveksten av Zen er da også selv en reaksjon på en tendens til underbetoning av meditasjonen til fordel for filosofisk spekulasjon og intellektualiserte sutra-studier. I stedet for intellektualisme, fremstår zen-buddhismen som veien til dyp og personlig innsikt gjennom meditasjon alene. Ved hjelp av ideene om den Opprinnelige Tomhet (kinesisk: pen-wu 本無), ikke-handling (wu-wei) og det Store Unevnelige (太乙 tai yi), tolket man den buddhistiske læren innenfor et taoistisk system som gjorde den indiske abstrakte tenkningen mer konkret og tilpasset kinesiske religiøse idealer. Også det taoistiske ideal om eneboer-munker ble overtatt og satt inn i en buddhistisk kontekst. En disippel av Kumārajîva, Dao sheng 道生 (c.360-434), regnes av noen som Chan-buddhismens grunnlegger i Kina. Han vektla tanken om «den plutselige oppvåkning»: når frukten er moden, faller den ned av seg selv på et øyeblikk. Han sammenlignet Buddha direkte med den taoistiske idé om Tao og den kosmiske lov om årsak og virkning med det taoistiske begrepet li. Mistilliten til skriftstudier og filosofisk spekulasjon hentet man også fra taoismen der det f.eks. heter i skriftet Zhuangzi (Chuang-tzu) at man skal kaste bort garnet når fisken er fanget.

Til tross for den inngrodde skepsis til skriftlige tekster, har også zen-buddhismen et utvalg sutraer som i særlig grad har bidratt til å utforme retningens læregrunnlag. Blant disse skriftene finner man de såkalte «visdoms-sutraer» (Prajñāpāramitā) som omhandler den dialektiske identitet mellom tomhet og form. Av andre viktige sutraer i zen-tradisjonen bør nevnes Kegon-retningens 華厳宗 hovedskrift, Avatamsaka sutra som betoner alle tings gjensidige avhengighet, Vimalakīrtinirdesha sutra som fremhever legfolkets muligheter til sannhetserkjennelse, og Lankāvatāra sutra som forstår oppvåkningen som et resultat av en intuitiv innsikt som ikke kan uttrykkes i begreper og språk.

Zen-buddhismens fremvekst i Kina er vanligvis koblet til en suksesjon av autoriserte lærere, såkalte patriarker. Som den første av disse regnes Bodhidharma (ca.470-534). I henhold til zen-buddhismens selvforståelse fornyet han den første overføringen av den intuitive kunnskap fra Buddha selv til disippelen Kāshyapa da førstnevnte viste frem en blomst uten å si et ord. Kâshyapa forsto umiddelbart hva Buddha mente og viste det med et smil. Det er denne «ordløse transmisjon» som Zen søker å videreføre som:

en særskilt tradisjon utenfor sutraene
uavhengig av ord og skrift
som peker direkte til menneskets hjerte
idet en ser ens sanne natur og blir Buddha.

I Kina ble zen-buddhismen delt i to retninger på 600-tallet, en nordlig og en sydlig retning. Kjennskap om dem har vi imidlertid stort sett bare gjennom bevarte skrifter fra den sydlige retningen. En viktig kilde til splittelsen lå i synet på veien frem til oppvåkningen. I nord forsto man oppvåkningen som et resultat av langvarig meditasjon der en gradvis skulle la sin forståelse renses og modnes inntil oppvåkningen fant sted. I sør la man mindre vekt på prosessen frem til oppvåkning og fokuserte på selve oppvåkningsøyeblikket. Lederen for den sørlige gruppen, Hui-neng 慧能 (638-713), også kalt den 6. patriark, regnes som zen-buddhismens andre grunnlegger. Han la særlig vekt på erfaringen som kilde til innsikt, dvs. den erfaring som tilegnes gjennom en umiddelbar, intuitiv og personlig erkjennelse. For denne type erfaring er skrifter, bilder og statuer uvesentligheter. Det fortelles om en munk som kom til tempel på et øde sted om natten, at han brente statuen av Buddha for å holde seg varm. I zen-buddhistisk tradisjon blir hans handling et forbilde fordi han forsto at veien til sannhetserkjennelse ikke var knyttet til det ytre bildet av Buddha.

En annen mester som også fikk stor betydning for zen-buddhismens utvikling, er Ma-tsu (707-786). Det var han som tok i bruk den såkalte kōan-metoden i meditasjonspraksisen der en skulle bruke ufullendte fortellinger av paradoksal karakter som hjelpemiddel. Gjennom meditasjon over slike fortellinger skulle den intuitive innsikt fremkalles uten bruk av forklarende ord og uten intellektuell aktivitet. Bruken av kōan ble særlig fremhevet av Lin-chi (d.867). I Japan kalles den retning som fulgte hans eksempel i meditasjonspraksis for Rinzai Zen 臨淯. Opptegnelser av mange av de kōan-fortellinger som er blitt brukt, finnes i de to skriftene som på japansk kalles Mumonkan og Hekiganroku. Der er tre hovedretninger innenfor Zen-buddhismen:

Rinzai-zen ble introdusert til Japan av munken Eisai da han kom tilbake fra Kina i 1191. Denne retningen kjennetegnes ved bruk av kōan som består av ulogiske spørsmål som må besvares tilfredsstillende. Dette er den metode som brukes for å rettlede personer frem mot opplysningen (satori). Retningen ble fornyet av munken Hakuin (1685-1768).

Det var Rinzai-formen for Zen som munken Eisai 栄西 (1141-1215) gjorde kjent i Japan mot slutten av det 12.århundret. Zen-buddhismens ideer var imidlertid godt kjent også tidligere og elementer fra denne tradisjonen var allerede inkorporert i Hossō-buddhismen 法相宗. Kinesiske Ch'an-munker hadde besøkt Japan allerede tidlig på 700-tallet der de fikk gode kontakter innenfor Kegon 華厳宗 og Ritsu 律宗. Det var imidlertid med Eisai at Zen ble etablert som selvstendig retning i Japan. Han hadde studert zen-tradisjonen i Kina der han ble autorisert til å fungere som zen-lærer i sitt hjemland. Det første Rinzai-tempel bygde han i det sørlige Japan på øya Kyūshū og ga det navnet Shōfukuji 聖福時.

Tendai-buddhistene ved Enryaku-templet 延暦寺 i klosteret på Hiei-fjellet så ikke med blide øyne på zen-buddhismen og forsøkte å få den forbudt, men Eisai ble beskyttet av shogunatet og fikk i 1202 overdratt ansvaret for templet Kenninji 建仁時 i Kyoto. Eisai fremhevet praktiseringen av zen som middel til å beskyttet nasjonen, noe som ganske sikkert medvirket til at han ble akseptert av de militære lederne. Samtidig aksepterte han også andre buddhistiske retninger og deltok selv i rituelle handlinger innenfor både Shingon og Tendai. Eisai fikk også i oppdrag å etablere et Zen-tempel i shogunatets hovedstad, Kamakura, Jūfuku-ji 寿福時, og fra da oppsto det et nært forhold mellom Zen-buddhismen og den militære ledelsen av landet. Fra midten av 1200-tallet aksepterte også Tendai-munkene Zen og inkorporerte dens ideer i sitt eget læresystem - med det resultat at Zen-buddhismens prestisje økte sterkt.

Sōtō-zen ble etablert kort etter Rinzai-retningen av munken Dōgen etter at han kom tilbake til Japan fra Kina i 1227. Denne retningen praktiserer sittende meditasjon alene som middel for å oppnå opplysning (satori), dvs. uten bruk av kōan-spørsmålene som hjelpemiddel.

En annen svært viktig person i japansk zen-buddhisme, var munken Dōgen 道元 (1200-1253) som introduserte den såkalte Sōtō-grenen 曹洞宗 av Zen-buddhismen til sitt hjemland. Dōgen ble kjent som en nidkjær forsvarer av Zen og mislikte sterkt den tendens til synkretisme han fant i Eisais praksis. Under en studiereise til Kina ble han slått av den vekt man der la på munkenes praktiske arbeid og hvordan dette ble integrert i det spesifikt religiøse liv med meditasjon (zazen 座禅) og lesning av skriftene. Etter å ha besøkt mange klostre og lært om ulike måter å praktisere Zen, mottok han til slutt autorisasjon som lærer og vendte tilbake til Japan og etablerte seg i templet Kenninji 建仁時 i Kyoto. Der skrev han et kort arbeid han kalte Fukanzazengi (Allmen meditasjonslære). Senere kom han til andre templer og fullførte etter hvert det som skulle bli hans hovedverk, Shōbōgenzō 正法眼蔵 (Den samlede kunnskap om den sanne lov), som omhandlet hans forståelse av den rette lære og praksis. I 1245 grunnla han templet Eihei-ji 永平寺 som i dag er hovedkvarter for Sōtō-retningen.

Ōbaku-zen ble grunnlagt av den kinesiske presten Ingen (1592-1673) etter at han slo seg ned i Uji sør for Kyoto. Ōbaku inkluderer resitasjon av Nembutsu for å bli gjenfødt i Amida Buddhas "Rene Land" - en praksis som også står sentralt i Jōdō-tradisjonen. Ingen etablerte sitt senter i Manpuku-ji i Uji.

Dōgen innså gyldigheten av både den muntlige og skriftmessige tradisjon, men advarte også mot ensidig intellektualisme slik man bl.a. så det i Tendai-buddhismen. Han var også svært interessert i den tidlige buddhismen og anså Buddhas meditative praksis som modell for enhver søkende buddhist. Det var zazen 座禅 han ønsket å lære sine disipler, «meditasjon alene». Han var skeptisk til bruken av kōan i Rinzai-buddhismen fordi han mente den førte til en for sterk fokusering på oppvåkningsøyeblikket. I stedet fremhevet at mennesket skulle være hengitt til et liv med meditasjon uten tanke på å oppnå noe som helst - endog lengselen etter oppvåkningen skulle utslokkes gjennom zazen. Gjennom zazen skulle en leve i en gradvis oppvåkningsprosess uten tanke for å nå frem til et spesifisert mål.

Typisk for Zen-buddhismens templer er at de vanligvis består av en hovedhall, meditasjonshall, grunnleggerens hall, boliger for munkene/prestene, en hovedport og som oftest en steinhage. Sammenlignet med andre buddhistiske retninger, er alteret i zenbuddhismens templer svært enkle. De er som oftest ikke dekorert med ofringer av blomster, frukter eller sake. Zen fokuserer på den enkeltes meditasjonspraksis, ikke på tilbedelsen av bodhisattvaer som f.eks. Kannon.

Nettlinker:
Schools of Zen Buddhism: http://www.ciolek.com/WWWVLPages/ZenPages/ZenSchools.html
A Brief History of Buddhism and Zen:
http://www.hekkai.net/Buddhism/japanese_zen.htm


Siste oppdatering: 31/01/2014