|
|
Zen (Jôdô shu) Til 'retninger':
|
Zen-buddhismens læregrunnlag er blitt sterkt influert av taoistiske ideer. Selve ordet zen 禅 tilsvarer det kinesiske ch’an som igjen tilsvarer det indiske ordet dhyâna (sanskrit) som simpelthen betyr meditasjon. Fra den første tid var meditasjon den selvsagte måte buddhismen skulle praktiseres på; den var i seg selv veien til oppvåkning og nirvana. Filosofisk refleksjon, rituell praksis og moralsk adferd er kun utfyllende metoder til det meditative liv, selv om disse ting i enkelte retninger tillegges særskilt vekt, som regel som en reaksjon på at noen elementer står i fare for å bli nedtonet av andre grupperinger eller «sekter». Fremveksten av Zen er da også selv en reaksjon på en tendens til underbetoning av meditasjonen til fordel for filosofisk spekulasjon og intellektualiserte sutra-studier. I stedet for intellektualisme, fremstår zen-buddhismen som veien til dyp og personlig innsikt gjennom meditasjon alene. Ved hjelp av ideene om den Opprinnelige Tomhet (kinesisk: pen-wu 本無), ikke-handling (wu-wei) og det Store Unevnelige (T’ai-yi), tolket man den buddhistiske læren innenfor et taoistisk system som gjorde den indiske abstrakte tenkningen mer konkret og tilpasset kinesiske religiøse idealer. Også det taoistiske ideal om eneboer-munker ble overtatt og satt inn i en buddhistisk kontekst. En disippel av Kumârajîva, Tao-sheng 道生 (c.360-434), regnes av noen som Ch’an-buddhismens grunnlegger i Kina. Han vektla tanken om «den plutselige oppvåkning»: når frukten er moden, faller den ned av seg selv på et øyeblikk. Han sammenlignet Buddha direkte med den taoistiske idé om Tao og den kosmiske lov om årsak og virkning med det taoistiske begrepet li. Mistilliten til skriftstudier og filosofisk spekulasjon hentet man også fra taoismen der det f.eks. heter i skriftet Chuang-tzu at man skal kaste bort garnet når fisken er fanget. Til tross for den inngrodde skepsis til skriftlige tekster, har også zen-buddhismen et utvalg sutraer som i særlig grad har bidratt til å utforme retningens læregrunnlag. Blant disse skriftene finner man de såkalte «visdoms-sutraer» (Prajñâpâramitâ ) som omhandler den dialektiske identitet mellom tomhet og form. Av andre viktige sutraer i zen-tradisjonen bør nevnes Kegon-retningens 華厳宗 hovedskrift, Avatamsaka sutra som betoner alle tings gjensidige avhengighet, Vimalakîrtinirdesha sutra som fremhever legfolkets muligheter til sannhetserkjennelse, og Lankâvatâra sutra som forstår oppvåkningen som et resultat av en intuitiv innsikt som ikke kan uttrykkes i begreper og språk. Zen-buddhismens fremvekst i Kina er vanligvis koblet til en suksesjon av autoriserte lærere, såkalte patriarker. Som den første av disse regnes Bodhidharma (ca.470-534). I henhold til zen-buddhismens selvforståelse fornyet han den første overføringen av den intuitive kunnskap fra Buddha selv til disippelen Kâshyapa da førstnevnte viste frem en blomst uten å si et ord. Kâshyapa forsto umiddelbart hva Buddha mente og viste det med et smil. Det er denne «ordløse transmisjon» som Zen søker å videreføre som:
I Kina ble zen-buddhismen delt i to retninger på 600-tallet, en nordlig og en sydlig retning. Kjennskap om dem har vi imidlertid stort sett bare gjennom bevarte skrifter fra den sydlige retningen. En viktig kilde til splittelsen lå i synet på veien frem til oppvåkningen. I nord forsto man oppvåkningen som et resultat av langvarig meditasjon der en gradvis skulle la sin forståelse renses og modnes inntil oppvåkningen fant sted. I sør la man mindre vekt på prosessen frem til oppvåkning og fokuserte på selve oppvåkningsøyeblikket. Lederen for den sørlige gruppen, Hui-neng (638-713), også kalt den 6. patriark, regnes som zen-buddhismens andre grunnlegger. Han la særlig vekt på erfaringen som kilde til innsikt, dvs. den erfaring som tilegnes gjennom en umiddelbar, intuitiv og personlig erkjennelse. For denne type erfaring er skrifter, bilder og statuer uvesentligheter. Det fortelles om en munk som kom til tempel på et øde sted om natten, at han brente statuen av Buddha for å holde seg varm. I zen-buddhistisk tradisjon blir hans handling et forbilde fordi han forsto at veien til sannhetserkjennelse ikke var knyttet til det ytre bildet av Buddha. En annen mester som også fikk stor betydning for zen-buddhismens utvikling, er Ma-tsu (707-786). Det var han som tok i bruk den såkalte kôan-metoden i meditasjonspraksisen der en skulle bruke ufullendte fortellinger av paradoksal karakter som hjelpemiddel. Gjennom meditasjon over slike fortellinger skulle den intuitive innsikt fremkalles uten bruk av forklarende ord og uten intellektuell aktivitet. Bruken av kôan ble særlig fremhevet av Lin-chi (d.867). I Japan kalles den retning som fulgte hans eksempel i meditasjonspraksis for Rinzai Zen 臨淯禅. Opptegnelser av mange av de kôan-fortellinger som er blitt brukt, finnes i de to skriftene som på japansk kalles Mumonkan og Hekiganroku .
Tendai-buddhistene ved Enryaku-templet 延暦寺 på fjellet Hiei så ikke med blide øyne på zen-buddhismen og forsøkte å få den forbudt, men Eisai ble beskyttet av shogunatet og fikk i 1202 overdratt ansvaret for templet Kennin-ji 建仁時 i Kyoto. Eisai fremhevet praktiseringen av zen som middel til å beskyttet nasjonen, noe som ganske sikkert medvirket til at han ble akseptert av de militære lederne. Samtidig aksepterte han også andre buddhistiske retninger og deltok selv i rituelle handlinger innenfor både Shingon og Tendai. Eisai fikk også i oppdrag å etablere et Zen-tempel i shogunatets hovedstad, Kamakura, Jûfuku-ji 寿福時, og fra da oppsto det et nært forhold mellom Zen-buddhismen og den militære ledelsen av landet. Fra midten av 1200-tallet aksepterte også Tendai-munkene Zen og inkorporerte dens ideer i sitt eget læresystem - med det resultat at Zen-buddhismens prestisje økte sterkt.
Typisk for Zen-buddhismens templer er at de vanligvis består av en hovedhall, meditasjonshall, grunnleggerens hall, boliger for munkene/prestene, en hovedport og som oftest en stein-hage. Sammenlignet med andre buddhistiske retninger, er alteret i Zen-buddhismens templer svært enkle. De er som oftest ikke dekorert med blomster, frukter eller sake-ofringer. Zen fokuserer på den enkeltes meditasjonspraksis, ikke på tilbedelsen av bodhisattvaer som f.eks. Kannon. |
Der
er tre hovedretninger innenfor 
En
annen svært viktig person i japansk 
Andre
internettlinker:
Schools
of Zen Buddhism: http://www.ciolek.com/WWWVLPages/ZenPages/ZenSchools.html
A Brief History of Buddhism and Zen:
http://www.hekkai.net/Buddhism/japanese_zen.htm
Litt om Zen fra Microsofts Encarta: http://www.connect.net/ron/zen.html
Glossary of Zen and Buddhism: http://barbaria.com/god/philosophy/zen/glossary.htm
Siste oppdatering: 06/10/2005