Japanske Religioner

En kort introduksjon


Landet Japan forbinder en i vest oftest med høyteknologisk industri, kulturell konservatisme og irreligiøsitet. Det siste er i hvert fall en misoppfatning. Japanerne har sin egen form for religiøsitet, ganske ulik den vestlige formen som gjerne uttrykker seg etter dogmatiske retningslinjer og et forpliktende engasjement. Japanerne har et nærmest estetisk forhold til sin religion og en binder seg ikke gjerne til bestemte uttrykksformer men tilpasser formen på den religiøse respons til den konkrete situasjonen. Det er derfor ikke uventet at en totalt ny situasjon krever helt nye former for religiøs respons blant det japanske folk.

Nederlaget i den 2. verdenskrig innebar en helt ny situasjon for japanerne. Fra å ha vært et temmelig lukket samfunn (relativt åpent siden 1858), ble de etter 1945 påtvunget ikke bare åpenhet overfor Vesten, men endog lydighet overfor alliansemaktene. I årene etter krigen ble Japan regelrett styrt av USA. Det var slutt med det japanske hegemoni i Østen og keiseren frasa seg sin guddommelighet. Ifølge gammel tradisjon hadde gudene selv skapt Japan i tidenes morgen. Hadde de nå forlatt nasjonen? I hvert fall sto nasjonen tilbake med skammen etter alle lidelsene deres soldater hadde påført de fleste folk rundt Stillehavet. Det var en tid for innsyn i selv seg, i metanoia? omvendelse? som den buddhistiske filosofen Hajime Tanabe uttrykte det med begreper fra kristen tradisjon. I hvert fall resulterte situasjonen i en "religiøs vekstindustri", en voldsom oppblomstring av religiøse bevegelser som en aldri tidligere hadde sett i Japan.

Religionsforskeren Shinji Kanai ser denne oppblomstringen som en prosess i tre deler: de nye religionenes fødsel (1945-50), deres vekstperiode (1951-72) og deres institusjonalisering (1973-). Tiden like etter krigen var en periode da en skulle overvinne krigens redsler både fysisk, mentalt og åndelig. Et nytt samfunn skulle bygges på ruinene av det gamle. Japans gamle religioner kunne ikke lenger fylle behovet for å se et mål og mening med livet - behov som er nødvendig som drivkrefter for skapende handling. Shintô, Japans nasjonalreligion, hadde mistet all troverdighet ved å ha fungert som den sentrale ideologi-bærer for den japanske fascismen. Buddhismen hadde mistet mye av sin kraft for den jevne japaner og levde i stor grad kun blant en intellektuell elite. Kristendommen var en umulighet fordi det var religionen til de folk som hadde knust Japan. Bare nye religiøse uttrykksformer kunne gi japanerne svar på deres spørsmål om håp og mening.

Japans økonomi ekspanderte kollossalt i løpet av 1950- og 60-årene. Fremdeles levde den gamle samfunnsånden der arbeideren innordnet seg totalt det hierarkiske system og levde - om enn ikke alltid åndet! - for sin bedrift. Industrialiseringen førte til en flukt fra landsbygda og dermed fra det trygge og etablerte samfunnslivet og de tradisjonelle religiøse institusjoner. I det åndelige vakuum som oppsto i kjølvannet av krigens nederlag, fremmed innflytelse og etterkrigstidens industrialisering, vendte mange mennesker seg til budskapet fra de nye religioner for å finne tilfredsstillelse for sin åndelige lengsel og religiøse håp. Og de nye religionene svarte på deres behov. De framstilte seg selv svært aggressivt og med betraktelig suksess. Framfor alt lovet de praktiske og materielle goder for sine tilhengere dersom de ville slutte seg til dem: frihet fra fattigdom, sykdom og konflikter. Propaganderingen av deres budskap skjedde med uvant voldsomhet etter japansk målestokk. Det var som om krigens aggressivitet hadde fått en ny og religiøs form. Ordene erstattet våpnene, men aggressiviteten var den samme.

Det tredje stadiet kjennetegnes av en nedtoning av de aggressive elementene i de nyreligiøse bevegelsene. Nå er de selv blitt mektige institusjoner. De sluttet å vokse og etablerte seg selv med fast organisasjon, økonomi og medlemsskap? nærmest som en åndelig variant av japansk business. Deres viktigste behov var ikke lenger vekst, men sosial og religiøs aksept. Men i kjølvannet av denne prosessen oppsto der en ny trend: protesten mot å bli en etablert religion. De nyreligiøse bevegelsene fikk sine nye etterfølgere: en ny-nyreligiøsitet med sterke innslag av irrasjonale trekk og tro på magi og okkultisme for å oppnå rikdom, lykke og god helse. De ny-nyreligiøse sektene oppsto i stor grad fra og med 1973 og er i fortsatt vekst.

En kan skille mellom to hovedgrupper av ny-nyreligiøse grupperinger:

Der finnes dessuten grupper som forener begge disse to hovedtypene. For å forstå utviklingen av de nyreligiøse og de ny-nyreligiøse bevegelser i dagens Japan, må en vite litt mer om situasjonen for de etablerte religiøse samfunnene. Japans egen religiøse tradisjon er Shinto, en religion som i sine grunntrekk kan karakteriseres som naturmystikk. For de fleste japanere er Shinto i hverdagen representert ved den lokale helligdommen der en kommer for å be eller gi et offer til gudene. Der er ingen offisielle skrifter i Shinto-religionen, ingen grunnlegger og ingen organisert lære. Shinto, "gudenes vei", er simpelthen menneskets umiddelbare respons på den guddommelige sfære slik denne kommer til uttrykk i de naturlige og menneskelige omgivelser. Tilbedelsen av gudene (kami) skjer gjennom observasjon av seremonier og festivaler som er nært forbundet med lokalsamfunnets skikker og de nasjonale tradisjoner.

Grunntanken i Shinto er at alt levende er besjelet. Denne sjel møter en framfor alt i naturens egne former: fjell, sjøer, elver, trær, osv. Overfor disse krefter skal mennesket innta en ærbødig og respektfylt innstilling. Ærbødighet og respekt, mer enn direkte tilbedelse, kjennetegner japanernes religiøsitet. Kami er en makt som krever en form for underordning som ikke preges av følelser som frykt og uverdighet, men av følelser som vennlighet og takknemlighet. Begreper som synd og skyld spiller liten rolle i Shinto. I verste fall kan en bringe skam over seg selv fordi en ikke har gjort som en skulle.

Mange av Shintoismens ritualer er knyttet til festivaler omkring temaet fruktbarhet. Gjennom ritualene søker en å fremme vekst og motvirke skadelig innflytelse. Tilbedelsen skal hjelpe den enkelte til framgang, både materielt og åndelig. Utøvelse av spådomskunsten er et vanlig fenomen i shintoismen. Den som tilber i helligdommen ønsker å få vite noe om framtiden, om lykke og hell, og guddommene kan hjelpe en bare en henvender seg til dem og engasjerer dem i sin sak.

Etter Meiji-restaureringen ble Shinto delt i to av styresmaktene: en stats-shinto og en folkelig shinto. Stats-shinto var en nasjonal form for kult, sponset av myndighetene og framstilt som kulturell og ikke-religiøs. Keiserfamiliens funksjon som beskyttere og ledere av stats-shinto ble grunnleggende for den type shintoisme som vokste fram og leverte det ideologiske grunnlaget for det japanske krigsengasjementet.

Folkelig shinto består av flere mindre sekter som styrer seg selv i henhold til egne lover. Noen holder seg til det som oppfattes som "opprinnelig" shinto mens andre har tatt opp i seg nye ideer og har endog fraveket radikalt fra shintoismens grunnleggende idé. Disse to forhold, at shintoismen ble delt i to med en offisiell og en uoffisiell del, samt at selve kultusen i shintoismen er så sterkt orientert i retning av søken etter lykke, rikdom og helse, har utvilsomt bidratt sterkt til å fremme den form for nyreligiøsitet som vi har vært vitne til i etterkrigstidens Japan.

Buddhismen i Japan består av en lang rekke sekter eller samfunn som alle har sin bakgrunn i kinesisk tradisjon. De oppsto som resultat av den gradvise oversettelsen av hellige skrifter fra sanskrit til kinesisk, og ble overført til Japan i tiden mellom år 500 og 1000 e.Kr. Variasjonen og mangfoldet blant buddhistiske grupperinger i Japan har ganske sikkert legitimert og forsvart det religiøse mangfoldet vi har sett i de nyreligiøse sektene. I likhet med de gamle buddhistiske sektene, har også de nyreligiøse gruppene ofte fokusert på særskilte skrifter som grunnlag for sin ideologi, f.eks. Sokai Gakkai. Ved å søke tilbake til den gamle tradisjonen via nye veier, har sektene forsøkt å binde fortidens gullalder og ens egen nåtid sammen slik at etterkrigstidens mange problemer og tragedier kan overvinnes.

En av de mest kjente nyreligiøse gruppene er Shinnyo En. Den er typisk for japansk nyreligiøsitet og ny-nyreligiøsitet i den forstand at den er en organisasjon drevet av og for legfolk. En har et positivt forhold til den "prestelige" buddhismen, men en legger selv stor vekt på det "lavkirkelige" preget. Gruppen baserer seg vesentlig på en tolkning av Nirvana-sutraen, den siste sutraen til Buddha, samt på tanken om Buddhas mirakuløse krefter. Andre sekter holder seg til andre sutraer, Soka Gakkai f.eks. til Lotus-sutraen.
Det viktigste symbolet er den hvilende Buddha, dvs. Buddha idet han trår inn i det endelige Nirvana.

Gruppemedlemmenes lidelser forårsaket av dårlig karma og skjebne, vil bli båret av de to sønnene til grunnleggeren av Shinnyo En og Shinjo Ito. De to sønnene er nå døde og lever i den åndelige verden. Gruppen oppmuntres til å akseptere og lede alt folket i verden fram til den ideelle kjærlighet til Buddha, inkludert de som tilhører andre religioner. Det forventes ikke nødvendigvis omvendelser til buddhismen, men at mennesker fra andre religioner skal forstå og sympatisere med Buddha. Medlemmene praktiserer daglig åndelig disiplin kalt "hjerte-til-hjerte" trening der de forsøker å tilegne seg en fullkommen og fredelig sinnstilstand, identifisert som Nirvana.

Til: Shinto: Gudenes vei


Institutt for religionsvitenskap. Universitetet i Tromsø.

Førsteamanuensis Roald E. Kristiansen