Religion i Kina: Buddhismen

En kort introduksjon

Kinesisk religion danner et meget komplekst mønster. Der er fire store tradisjoner som møtes:

konfusianisme
taoisme
buddhisme
folkelig religiøsitet
Mens buddhismen opprinnelig var en "fremmed" religion i Kina, ble den raskt innlemmet i den kinesiske religiøse kultur og påvirket av de øvrige religiøse tradisjonene, ikke minst taoismen. Selv om buddhismen i utgangspunktet hadde et verdensfornektende budskap der kampen mot lidelsen sto sentralt, ble kinesisk buddhisme influert av den mer verdensbekreftende taoismen som så på naturen som inspirasjonskilde for det sanne menneskeliv og la vekt på menneskets søken etter et godt, velsignelsesrikt og langt liv - endog et liv som udødelig var mulig bare en visste å leve på den rette måten. Enda mer verdensbekreftende var kanskje konfusianismen - i så stor grad at mange har valgt å se på denne tradisjon mer som en samfunnsfilosofi enn som "religion". Konfusianismen var primært et system av sosiale og etiske relasjoner som skulle skape et fullkomment samfunn, men det inkluderte også andre religiøse elementer, ikke minst fra folkelig religiøsitet som f.eks.
troen på "Himmelen" eller en personlig gud som vokter menneskenes adferd fordi mennesket står i et særskilt forhold til himmelen slik at gode og onde handlinger belønnes eller straffes, og

troen på bruk av spådomskunster som et middel til å forutsi fremtidige hendelser og fortolke himmelens mening.

Fortellingen om hvordan buddhismen fant sin vei til Kina, inkluderer legenden om at Konfusius selv visste om Buddhas eksistens. Andre har villet se buddhismen introdusert før forfallet i de kinesiske dynastier begynte fordi en av kritikkene mot buddhismen ganske tidlig, var at så snart denne nye religionen hadde kommet, så ble de herskende dynastienes levetid stadig kortere. Historisk sett må vi nok plassere buddhismens ankomst til Kina til det første århundret e.Kr. En legende fra denne tiden forteller om hvordan keiser Ming (58-75 e.Kr) en natt så i en drøm hvordan en guddom av purt gull fløy foran palasset. Da han om morgenen spurte sine ministrer om en forklaring på drømmen, svarte en av dem, Fu Yi, at han hadde hørt om en vismann fra India som hadde oppnådd frelse og som ble kalt Buddha. Han skulle etter sigende kunne fly og hans kropp var av gull, og at det derfor måtte ha vært Buddha han hadde sett i drømmen. Keiseren aksepterte tolkningen og sendte ut folk for å få vite mer om denne vismannen og hans lære. Etter å ha besøkt India kom de tilbake med en sutra i 42 kapitler som ble deponert i et tempel utenfor hovedstaden Lo-yang.

Historisiteten i legenden er usikker. Der har nok vært en keiserlig delegasjon, men hvor og når den ble sendt, er usikkert. Omstendighetene omkring buddhismens komme til Kina var nok adskillig mer komplisert enn at en drøm var den direkte foranledningen. Mer historisk korrekt er nok teorien at under Han-dynastiet (206 f.Kr-220 e.Kr) var der flere buddhistiske sentre i Kina av ulik alder. Lo-yang - samfunnet kan ha skapt forestillingen om en keiserlig legitimert buddha-kult for derved å kreve primat og autoritet for sin tradisjon. Det som historisk er sikkert, er i hvert fall at buddhismen ble introdusert til Kina omkring vår tidsregnings begynnelse og at dens vekst og utbredelse er nøye knyttet til importen og oversettelsene av hellige skrifter der en fra først av søkte å kopiere den indiske tradisjon, men at en etterhvert skapte en særlig kinesisk buddhistisk tradisjon basert på egne ideer og elementer, delvis hentet fra taoismen. Historisk sikkert også er det at buddhismen kom til Kina i en tid da dynastiene var i en stor grad av oppløsning slik at fremmed innflytelse dermed kunne gjøre seg gjeldende på kinesisk mark.

Fram til det 6. århundret, var Kina delt i tre riker: et i nord, et i sørøst og et i sørvest. Han-dynastiet og dets etterfølgere befant seg i nord mens nye herskere tok over i de sørlige delene. I Lo-yang som lå i nord, var der flere utenlandske munker under ledelse av An Shih-kao. I løpet av 40 år ble det her besørget oversettelse av 30 buddhistiske sutraer av før-Mahayanistisk tradisjon. Disse la sterk vekt på meditasjon og moralske prinsipper. Ca. år 185 ble også tre Prajñâpâramitâ ("fullkommen visdom") sutraer oversatt. Disse ble særskilt viktige for utviklingen av kinesisk buddhisme. Allerede før år 200 ser det ut til at buddhismen og taoismen vær nært forbundet med felles ofringer til Lao-tzu og Buddha. Buddhistiske symboler ble brukt i taoismens ritualer selv om oversettelsene la vekt på slike elementer som var fremmed for taoismens tankegang (eliminere begjær, universell kjærlighet uten å ta hensyn til egen familie, og anse kroppen som forgjengelig).

Det har vært argumentert for at årsaken til at buddhismen såpass raskt ble assimilert inn i kinesisk tradisjon, henger sammen med at den tilbød flere religiøse og sosiale fordeler de eksisterende tradisjoner ikke maktet å formidle:

  • en religiøs identitet som kunne leves ut på fulltidsbasis (munker/nonner)
  • klostrene var relativt uavhengig av familietilhørighet og statsmakt
  • et klart løfte om et liv etter døden på flere mulige plan
  • velutviklede idéer om eksistensformer som var forbundet med praktisk handling.
  • For vanlige folk var buddhismen attraktiv på grunn av dens og for mer intellektueller mennesker, tiltrakk buddhismen oppmerksomhet gjennom Mellom nord- og sør-Kina utviklet det seg til dels sterke spenninger og ulike tradisjoner i buddhistisk praksis. I nord-riket ble landet styrt av leder som støttet buddhismen, ikke minst fordi den (i likhet med dem selv) var av utenlandsk opprinnelse. Den nordlige form for buddhisme la vekt på ritualer, ideologisk støtte til staten, magiske beskyttelsesriter og meditasjon. I sør bidro Han-dynastiets fall til at den konfusianske syntesen forfalt slik at en trengte et nytt filosofisk grunnlag. Det oppsto en tid med sterk akademisk debatt mellom de såkalte "100 skolene" der de to grunnleggende perspektivene dreide seg om en konservativ form for moralisme (ming-chiao) og de som hevdet en mer anarkistisk form for "spontan naturalisme" (tzu-jan). Buddhistiske munker hevdet en "gylden middelvei" i form av en filosofi der åndelig frihet var basert på etisk disiplin. Det spente forholdet mellom nord og syd utviklet seg også i form av en intern maktkamp i buddhistiske klostre om retten til å representere den "riktige" patriark i videreføringen av buddhistisk praksis (jfr. Platform-sutraen).

    Vekst og stedegengjøring

    Til og begynne med forsøkte kineserne å tolke buddhismen innenfor de eksisterende kategorier hentet fra taoisme og konfusianisme. Buddhaer og bodhisattvaer ble tolket i lys av den konfusianske "vismann" eller den taoistiske "udødelige". Meditasjonen ble satt i sammenheng med taoistisk alkemi-praksis og nirvana ble forstått som wu-wei, spontan og ikke-formålsrettet handling. Buddhismens syn på verden som uløselig forbundet med lidelsen og det sammenhørende syn på frelse som frigjøring fra samsara, sto i sterk kontrast til det kinesiske synet på verden og samfunnet som godt på bunnen og at menneskets oppgave består i å leve et liv i harmoni med naturens positive krefter (taoisme) og den sosiale orden (konfusianismen). Denne kontrasten ble i kinesisk tradisjon forsøkt harmonisert gjennom å omtolke buddhismens psykologiske kategorier i ontologiske (kosmologiske) kategorier. Mens shûnyatâ i den indiske buddhismen primært referer til en radikalt objektiv og nøytral måte å oppfatte virkeligheten på som aksepterer alle tings forgjengelighet uten å forsøke å kontrollere dem med menneskelige begreper og verdier, ble tomhetsbegrepet i kinesisk buddhisme diskutert som en måte å forstå tilværelsens opprinnelse og egentlige natur. Shûnyatâ ble dermed tolket i lys av det taoistiske begrepet "ikke-væren" (wu). Selv om det epistemologiske innholdet i tomhetsbegrepet etter hvert ble inkorporert i kinesisk buddhisme, fortsatte man i stor grad å se begrepet i lys av behovet for å fortolke verdens innerste vesen og dens ultimate opprinnelse.

    Utviklingen av den monastiske buddhismen i nært forbundet med statens holdning og politikk som dels aktivt støttet fremveksten av buddhismen og dels forsøkte å knuse den. I første halvdel av det 6. århundret var der en keiser ved navn Wu (502-549) som aktivt støttet buddhismen og gikk inn for å bekjempe taoismen ved destruksjon av dens templer og helligdommer. Selv gikk han i kloster tre ganger som legmann. Buddhismen var da blitt en velorganisert religion med store eiendommer gitt i gaver til templene og klostrene for derved å øke sin karmiske fortjeneste. Det er fra denne tiden vi har de store buddha-bildene som er hugget ut i stein på fjellvegger og i grotter. Parallelt med den keiserlige støtten til buddhismen, vokste det også frem en folkelig buddhisme basert på en eskatologisk tolkning av dharma der det het at noen hundre år etter Buddha, ville det komme en periode da læren ville forfalle, menneskene ville ha vanskelig for å forstå læren, og korrupte munker og nonner ville dominere. I denne vanskelige perioden ville frelsesveien derfor åpnes for vanlige folk gjennom moralsk høyverdig liv og fromhet. En ble også lovet ekstern hjelp til frelse ved bodhisattvaer (f.eks. Maitreya) som kunne bidra med sine krefter dersom folk fullt ut hadde tillit og tro til dem. Noen ganger førte den eskatologiske forventning til utopiske bevegelser der grupper av munker og legfolk gjorde væpnet opprør (jfr. artikler i Encyclopedia of Religion om "Chinese Millenarian Movements" og "Maitreya").

    En av de viktigste kinesiske skoleretningene, var T'ien-t'ai, grunnlagt av munken Chih-i (538-597). Denne skolen er kjennetegnet av en sterk søken etter å syntetisere kunnskapen fra alle tidligere buddhistiske tradisjoner inn i ett helhetlig system. Man deler den historiske utviklingen inn i fem perioder i henhold til ulike stadier i Buddhas lære. Det høyeste stadium er assosiert med Lotus-sutraen der alle tidligere læreformer finner sin endelige enhet, inkludert den meditative praksis. Mest kjent er Chih-i for den måten han forstår den oppvåknede Buddhas sinn (bodhicitta) som alle fenomeners absolutte opphav og substans. Her tolkes Madhyamika-tradisjonens logiske destruksjon av alle dualismer som et positivt grunnlag for erkjennelsen av alle dualismers felles grunnlag. Hans filosofi er et godt eksempel på omtolkningen av buddhismens epistemologi til en ontologi der tomheten tolkes absolutistisk som en ontologisk grunnkategori.

    Buddhistisk mangfold

    I 581 ble nord- og sør-Kina gjenforent av Sui-dynastiet (581-618) som støttet buddhismen aktivt, men under det påfølgende dynastiet (T'ang 618-907) ble den offisielle støtten hovedsakelig gitt til konfusianismen og taoismen. Buddhismen fortsatte likevel å vokse i det kinesiske samfunnet og nådde sitt høydepunkt under de neste to århundrene. Under den andre T'ang-keiseren ble en annen buddhistisk tradisjon fremhevet for å bryte T'ien-t'ai sin innflytelse i det politiske miljøet, nemlig Yogâcâra Da denne imidlertid viste seg å være uforenlig med det kinesiske synet på tilværelsen ved at man hevdet at visse vesener er dømt til alltid å være bundet til samsara, gikk den offisielle støtten over til en annen gruppering, den såkalte Hua-yen-buddhismen slik den var blitt formulert av munken Fa-tsang (643-712). Denne skolen baserte sin filosofi på en sutra ved navn Avatamsaka som lærte at tomheten trenger gjennom alle fenomener på en slik måte at en får et enhetlig perspektiv på alt som er til gjennom en dialektikk mellom tomhet og fylde. Enheten og integrasjonen mellom alle ting er symbolisert ved en Buddha som kalles Vairocana som regjerer over det Rene Land i midten av alle uendelige universer. Tanken på Vairocana ble til tider tolket som en buddhistisk Skaper-Gud selv om det ikke var i overensstemmelse med den offisielle buddhistiske filosofi.

    Hua-yen ble aktivt støttet av keiserinnen Wu Chao (690-705), ikke minst fordi konfusianismen ikke tillot at kvinner fungerte som herskere. Keiserinne Wu var en hengiven buddhist og ble av noen buddhistiske munker tolket som en manifestasjon av den fremtidige Buddha Maitreya. Under hennes tid og likeledes under hennes sønns regjeringstid, ble buddhismen aktivt fremmet og tusener av templer og klostre bygd rundt omkring i Kina. Titusener ble munker og nonner, og store landeiendommer ble donert til klostre og templer. Fra disse klostrene utviklet det seg regulære samfunn som sto for utlån av penger, medisinsk behandling, jordbruk, samt studiesentre for geistlige og legfolk. En viktig faktor i buddhismens utbredelse var også de to retningene Det rene land (Ching-t'u) og Ch'an-buddhisme (i Japan kalt Zen). Det rene land -buddhismen var en fromhetsbasert form for buddhisme som gjennom etisk høyverdig liv og konsentrasjon på Buddhas barmhjertighet overfor alle levende vesener, lovet gjenfødelse i paradiset ved hjelp av Amitâbhas inngripen. Etter hvert ble konsentrasjon omkring resitasjon av Amitâbha Buddhas navn selve frelsesveien, en vei som var tilgjengelig for alle. Ch'an på sin side lovet individuell frigjøring gjennom streng meditativ praksis basert på personlig veiledning av en erfaren mester. Begge tradisjonene var universalistiske og ikke-hierarkiske i prinsippet, men kom likevel til å utvikle en system av koherent lære og organisasjon som appellerte til store grupper av mennesker.

    I det 9. århundret nøt Ch'an offisiell støtte i den kinesiske samfunnet og under det nordlige Sung-dynastiet (960-1127) var Ch'an den viktigste formen for monastisk buddhisme. I denne perioden ble det også skapt en ny form for litteratur, de såkalte "nedskrevne diskusjoner" mellom patriarker (ledende mestere i meditasjon) og deres disipler mens de kjempet seg frem mot opplysning og frigjøring. Disse opptegnelsene som ble kodifisert som kung-an (japansk: kôan), ble så brukt i meditasjonstreningen som historier den mediterende skulle fokusere på for sitt gjennombrudd til opplysning og som redskap for en intuitiv selv-realisering gjennom direkte erfaring.

    Selv om buddhismen ble aktivt støttet, var der samtidig tendenser til å ville begrense buddhistenes makt ettersom de hadde stor økonomisk og politisk innflytelse i det kinesiske samfunnet. Der var også perioder med aktiv forfølgelse, som f.eks. under keiser Wu-tsung i årene 843-45, da det ble ødelagt 4.600 klostre, 40.000 templer og over 260.000 munker og nonner ble tatt ut av klostrene og tvunget over i sivilt liv.

    I 1215 ble Kina invadert av mongolene som særlig var opptatt av den tantriske buddhismen fra Tibet og på slutten av 1200-tallet ble buddhistiske munker utnevnt som ledere for den buddhistiske samgha over hele Kina og førte til stor vekst i tantrisk og folkelig buddhisme. På 1300-tallet fant det sted en stor vekst av folkelige sekter som dels hadde sin bakgrunn i buddhismen, dels i taoismen. Sektene var karakterisert av legfolk både som medlemmer og ledere, en hierarkisk organisasjon, aktiv medlemsskapsrekruttering, fellesskapsritualer, skriftmessig utvikling og etableringen av et gjensidig økonomisk grunnlag. Den viktigste bevegelsen var den Hvite Lotus - skolen, grunnlag av Mao Tzu-yüan (1086-1166). Han kombinerte en forenklet T'ien-t'ai lære med påkallelse av Amtiâbhas frelsende kraft fra Den rene land-skolen. Senere ble også taoistiske elementer inkludert som f.eks. metoder for å utvikle eliksirer for rensing av kroppen. Sekten møtte en god del motstand både fra politisk hold og fra ortodokse buddhister, men den utviklet seg videre med sterk vektlegging på den fremtidige Buddha Maitreyas komme. Under borgerkrigene midt i det 14. århundret, førte denne eskatologiske forventningen til regulære opptøyer der en ville bidra til å realisere det nye riket Maitreya skulle etablere. Forsøk på å begrense sektens utbredelse var lite vellykket og den fortsatte å vokse under et mangfold av betegnelser.

    Den videre utviklingen av buddhismen i Kina førte med seg et stadig mer synkretistisk forhold mellom buddhismen og taoismen. Utallige folkelige religiøse sekter oppsto med tilknytning til den ene eller den andre tradisjonen, eller til utvalgte aspekter knyttet til begge religionene. Ofte hadde man sterke frelserskikkelser (av begge kjønn) som grep til våpen for å beskytte seg mot myndighetens forfølgelser og for å skape seg frie rom der de kunne utfolde seg i fred. Mange sekter hadde sterke millenaristiske trekk med endetidsforventinger og idéer om utopier som skulle realiseres her og nå. I mange tilfeller bidro også sektene til etableringen av sterke fellesskap som alternativ til den tradisjonelle landsbyreligiøsiteten knyttet til forfedrekultus og åndedyrkelse. I slike fellesskap ble de utopiske perspektivene utvidet til også å omfatte forventninger om en direkte passasje til et paradis etter døden uten noen sjelelig renselse etterpå. Slike populære religiøse sekter var en levende del av den folkelige kultur i Kina like frem til Kulturrevolusjonen i 1966 og er fortsatt en innflytelsesfaktor i det religiøse liv på Taiwan og i andre kinesiske innflytelsesområder i Asia.

    Som en sentral faktor i utformingen av kinesisk religiøsitet, ble buddhismen stadig svakere etter det 11. århundret. Det skyldtes dels tidligere forfølgelser og dels indre korrupsjon og forfall i den buddhistiske samgha. I stedet ble det nykonfusianismen som overtok som den ledende åndelige kraft i det kinesiske samfunnet, ikke minst fornyet av Chu Hsi (1130-1200), som ga en ny filosofisk tolkning av konfusianismen der også buddhistiske elementer fikk sin plass, bl.a. meditasjon, som av nykonfusianerne ble brukt som en oppøvelse i sinnets likevekt, konsentrasjon og utvikling av ens indre kraft med moralsk forbedring som mål.


    Institutt for religionsvitenskap. Universitetet i Tromsø.
    Førsteamanuensis Roald E. Kristiansen