Læstadianismen: fremvekst og utbredelse

av Roald E. Kristiansen
(siste oppdatering: 7. mars 2001)

Innhold

  1. Møter med det læstadianske miljø
  2. Lars Levi Læstadius
  3. En pietistisk-puritansk kristendom
  4. Vekkelsens utbredelse i den første tiden
  5. Vekst og splittelser
  6. Læstadianske retninger

Møter med det læstadianske miljø

I en artikkel som avisen Dagbladet hadde i desember 1991, hadde en journalist deltatt på et forsamlingsmøte hos læstadianerne i Alta. Overskriften var "Der jula er syndig" og han fremstilte artikkelen som en beretning "om landets strengeste kristne, om voksne mennesker som i fullt alvor forbyr juletre, jusikk, fjernsyn, idrett og konkurranser". Fremstillingen var entydig negativ og vektla forskjellen på læstadiansk kristendom og "vanlig" norsk tro og livsstil. I en annen artikkel fra avisen Klassekampen hadde i oktober 1993, hadde man tatt opp samme tema, men med en helt annen vinkling. Her var overskriften: "Læstadianismen i Sameland: Den levende kristendommen" og den ble skildret i følgende ordelag: "Det er mye luft mellom de frammøtte under en læstadiansk samling - i Karesuando, i Bugøynes, i Vadsø. Men læstadianismen gjennomsyrer kulturen på Nordkalotten fremdeles; her er kirkesøkingen størst og læstadianerne ryggraden i kirka". Journalisten hadde også snakket med to personer, ei ung jente som fremhevet tryggheten i å tro på Gud fordi han er med deg mot fristelsene fra de som følger 'verdens skikker', og en eldre reingjeter som snakket om hvordan troen ga ham frihet og syndenes forlatelse på tross av alle egne brister og feil. Tonen i de to reportasjene var stikk motsatt og viser hvor forskjellig en kan nærme seg en religiøs vekkelsesbevegelse: enten med fordommer og fordømmelse, eller med åpenhet og nysgjerrighet.

For de fleste mennesker som har vokst opp i Nordnorge, er ikke læstadiansmen et fremmed fenomen, selv om den ikke finnes like virksom overalt i nord. Dersom man i dag spør unge mennesker, f.eks. en 8-klasse i Tromsø, hva de forbinder med læstadianismen, kan svaret i utgangspunktet minne mye om reportasjen i Dagbladet. De vil fremheve alt man tilsynelatende ikke har lov til: ikke klassefester, ikke gospelkor i kirken, ikke spille kort, ikke plystre, ikke danse, ikke sminke seg, osv. Men de vil også betone at læstadianske ungdommer de kjenner samtidig har mye positivt med seg: de er ærlige, man kan stole på dem og de tar sin tro meget alvorlig. Noen vil kanskje si at de er "over-kristne" og følger mange bud og regler som virker unødvendige, men deres livsstil inngir også respekt og gjør de andre unge nysgjerrige på bevegelsens bakgrunn og hvorfor den fremtrer så markert som den gjør. I denne artikkelen skal vi se nærmere på læstadianismens bakgrunn, fremvekst og utbredelse, samt på sentrale trekk i dens forståelse av liv og lære.

Lars Levi Læstadius (1800 - 1861)

Den læstadianske bevegelsens opphavsmann var den svenske presten Lars Levi Læstadius som virket i to nord-svenske sogn: Karesuando og Pajala. Han var født 10.januar 1800 i Jäkkvik (Arjeplog) i den sørlige del av den svenske lappmarken. Hans foreldre var fattige mennesker som strevde med å livberge seg og sine. Deler av oppveksten sin fikk han hos sin eldre halvbror, Carl Erik Læstadius, som var prest i Kvikkjokk. Hos ham fikk Lars Levi og broren Petrus den nødvendige skolegang og motivasjon for videre studier. I sine første studieår konsentrerte Lars Levi seg om den naturvitenskapelige interesse som han beholdt gjennom hele livet: botanikken, og han gjorde mange feltstudier, samlet planter (hans herbarium omfattet 6500 eksemplarer!) og publiserte også vitenskapelige artikler om sine botaniske kunnskaper. En blomst bærer endog hans navn, den såkalte Læstadius-valmuen. Det ble likevel teologien han valgte som sin yrkesmessige karriere, og sin første stilling fikk han i 1826 som sogneprest i Sveriges nordligste sogn, Karesuando. For å kunne kommunisere med sin menighetn, måtte han der lære seg både nord-samisk og finsk. Han var selv av samisk slekt og kjente godt til samisk livsstil og tenkemåte. Elementer av dette er lett å finne også i hans prekener. Språket hans er direkte, men rikt på billedbruk og han henter mange konkretiseringer på sitt budskap fra tilhørernes hverdagsliv.

Fram til 1844 var Læstadius' prestetjeneste som de fleste andre presters liv i den svenske kirken. Han kombinerte sin kirkelige arbeid med interessen for botanikk, og var for det meste en "tradisjonell" kirkeprest. (Bildet til venstre er fra den gamle kirken i Karesuando der han var prest.) Men en del erfaringer som han fikk, endret gradvis hans livssyn, ikke minst hans møte med sykdom og død. I 1832 ble hen alvorlig syk og han trodde ikke at han ville stå det over. Noen år senere mistet han sin treårige sønn, Levi, noe som var et hardt slag for ham. Og en tid deretter ble han på nytt igjen alvorlig syk så han mente at nå kom han til å møte døden. Erfaringene førte til en alvorlig samvittighetsvekkelse for ham, og han maktet ikke å føle seg som en benådet synder. Folk fortalte om hvordan han vandret hvileløst omkring kirken uten å finne fred hverken i seg selv eller i troen.

Endringen kom i 1844 da han var på visitasjonsreise i Lappmarken etter å gjennomført en teologisk eksamen i Härnösand i forbindelse med hans søknad om å bli utnevnt til prost. Under reisen møtte han en samisk kvinne, Milla Clemensdotter, som Læstadius i sine memoarer har kalt for "Maria". Denne kvinnen ble den umiddelbare årsaken til hans åndelige gjennombrudd ved å formidle til ham en ny forståelse av nådens ordning. Etter å ha kommet hjem til Karesuando ga denne nye forståelsen seg utslag i en hard kamp mot alkoholmisbruket som berøvet folk både livsgrunnlag, menneskelig verdighet og fremtidshåp. Som forkynner gikk han hardt ut mot de som solgte og livnærte seg av alkoholen, og han mante frem for sine tilhørere hvordan dette "djevelens piss" ødela ikke bare deres liv her og nå, men også deres håp om evig salighet. Etter en tid brøt det ut en kraftig vekkelse i Karesuando, og gjennom sine medhjelpere som kobinerte avholds- og vekkelsesforkynnelse, spredte vekkelsen seg ut over store deler av den svenske Lappmarken og derfra inn i de tilliggende områdene på finsk og norsk side. Med det var den læstadianske bevegelsen i gang.

En pietistisk-puritansk kristendom

Det er viktig å være oppmerksom på at læstadianismen allerede meget tidlig ble en over-nasjonal vekkelsesbevegelse: hele Nordkalotten ble berørt og omformet av den læstadianske tros- og livsforståelse, og har satt varige spor etter seg i hele dette kulturområdet. I sin grunntone er vekkelsen en pietistisk-puritansk kristendomsform der hjertets tro og livets uttrykksform hører uløselig sammen. Det pietistiske kommer til uttrykk ved at den enkelte skal erkjenne i sitt hjerte at en er en fortapt synder som trenger til Guds nåde dersom livet skal lykkes, og Guds nåde får en direkte tilsagt seg av en annen troende person. Fellesskapet av de troende blir dermed fundamentalt i læstadiansk kristendom. Man får ikke syndsforlatelsen bare ved å lese i bibelen eller ved "å tro seg til" den, men ved å få høre den i direkte tiltale. Man er så og si hverandres åndelige "fødselshjelper" slik som Maria selv ble Læstadius' hjelp til fred med Gud. Pietismen har et radikalt budskap til den enkelte ved at det ikke er den "rette" objektive tro som frelser, men hjertets inderlige tillit og tro på Guds løfter om frelse. Det puritanske elementet kommer inn som en logisk konsekvens: den som tror, skal se til at en også lever slik en tror. Et rent liv er et rett kristenliv. I praksis betyr det at de bibelske råd og formaninger tas mest mulig bokstavelig slik at en lever slik det er foreskrevet i Skriften. Dermed skal en også kjempe livets kamp mot alt som bryter ned troens liv: synden som henger så fast til menneskets liv. Kampen mot synden ytrer seg som en kamp mot det man oppfatter som nedbrytende krefter både i den enkeltes liv og i samfunnet som helhet. For Læstadius selv såvel som for ettertidens predikanter, har dermed kampen mot alkoholen vært en sentral sak, men også kamp mot alle former for unødvendig stas og prakt som trekker menneskets oppmerksomhet bort fra Gud og gjør at en blir opptatt av seg selv og sitt eget ve og vel. I en av de kjente læstadianske sangene kommer det svært tydelig til uttrykk:
  1. O hør du barn av Eva, Du bærer stas og prakt, Tungt har den trykket ned ja, Guds Lam i blodig drakt.
  2. Til spott de ham utkledte Med purpurkåpen rar. Mer skam de ham beredte, Han tornekronen bar.
  3. For all den stas vi bærer Med spott han kronet ble. Med spytt de ham vanærer, Det i hans åsyn drev.
  4. Se nu Guds Lam saktmodig, Han går som han var døv. Du kan ei gå hovmodig Med stas, du stolte støv.
  5. Ei dyrebare kleder Deg hjelper, nei, ei gull, Ei fine hus, ei heder, Alt tæres bort, blir muld.
  6. Men Herrens skjønnhet blodig, Ved troen vi mottar. Er prakt ei går av moten, Av nåde vi den har.
  7. Så vrak det glimmer tomme! Til muld det råtner ned. Men snart vi får nu komme Til evig stille fred.
  8. Klargjør oss da din ære Som du på korset hang, Og styrk så dine kjære, Vi seir beholde kan!
Det puritanske elementet som uttrykker seg i form av kamp mot synden som f.eks. stas og prakt, dyre klær og smykker, fine hus, etc., har sin basis i at slike ting utgjør en faktisk forakt for den lidende Kristus. Den som med troen i sitt hjerte betrakter den lidende Kristus på korset, kan ikke leve på en slik måte at ens liv står i motsetning til hans lidelse. Når Kristus som Guds Lam går saktmodig til sin bestemmelse, kan ikke mennesket gå hovmodig dit det selv finner det for godt. Dersom troen i hjertet virkelig er der, så vil en søke å holde seg så nær til Kristus også på ens egen livsvei, og da er det ikke det samme hvordan en lever.

Denne sammenkoblingen av pietistisme og puritanisme gjør at læstadianismen har fremstått som visse karakteristiske trekk som en også kan finne i mange andre vekkelsestradisjoner:

Det som gjør læstadianismen forskjellig fra andre kristne vekkelsesmiljøer, er først og fremst dens opprinnelse i Lappmarken og primære utbredelse i de marginale strøk lengst mot nord i Fenno-Skandinavia, samt dens betoning av den direkte tilsigelse av syndenes forlatelse av en troende person i forsamlingen. Betydningen av læstadianismens opprinnelse i Lappmarken kommer til uttrykk i bevegelsens historieforståelse. Der har i henhold til læstadiansk tradisjon vært fire store åndelige "epoker" i kirkens historie: At den siste vekkelsen kom nettopp i nord, mener man også er forutsagt i Skriften. I den eldre oversettelse av profeten Sakarja (kap. 6 v.8) heter det at "Min ånd skal hvile i Nordens land". Dette har blitt tolket som at den siste åndelige vekkelse skal utgå fra Norden. I en åndelig sang skrevet av Arne Hansen fra Honningsvåg under siste verdenskrig, uttrykkes dette på en direkte måte:
1.  Nu kommer den tid som profetene så,
I ånden de skuer de tider,
Da alle lands folk de som slaktefår lå
Henstrødd over lande og riker.
Oppfylt blir Guds ord, men mennesket ei tror,
At Herren det virkelig sier.

10.  Min ånd skal og hvile ved nordlige land,
Der skal den som klarest da brenne.
Se opp da og sku nu hver kvinne og mann!
Det er jo den siste tids ende.
Thi Ånden den er, nu sterkest især
Ved nordenlands nordlige egne.

Den siste tids vekkelse bærer for øvrig i seg en analogi til den første: slik hyrdene på marken utenfor Betlehem var de første til å fortelle om Jesu fødsel, så var reinhyrdene på fjellet de første som formidlet vekkelsen til de øvrige folk på Nordkalotten. Man står dermed i en "åndelig gjeld" til reindriftssamene fordi det var de som tok "denne kristendommen" med seg over fjellene og ned til kysten slik at nasjonsfolkene fikk del i velsignelsene. På denne måten er der derfor en særskilt forbindelse mellom læstadianismen og Sameland, i det minste i historisk forstand. Man vet også å fortelle hvordan nordmenn selv valgte å lære seg samisk språk for å kunne forstå hva som ble forkynt av reindriftssamene i den første tiden (1850-tallet). Slike fortellinger understreker at samene som var et "foraktede folk" for storsamfunnet hadde fått en særskilt guddommelig nåde til å være åndelige fødselshjelpere for nasjonalfolkene--slik som også samekvinnen "Maria" hadde vært det for Læstadius selv.

Vekkelsens utbredelse i den første tiden

Den læstadianske vekkelsen kom til Norge først og fremst via reindriftssamenes vandringer til deres sommerbeter på norsk side, men også med den kvenske innvandringen til nord-Troms og Finnmark. Der var tre sentrale innfartsårer i reintrekkene: lengst i sør kom de til Ofoten og sør-Troms fra områdene omkring Jukkasjärvi (nær dagens Kiruna), mens til nord-Troms og Finnmark kom det samer fra Karesuando-traktene. Foruten Læstadius selv, var det hans nære venn og medarbeider, kateketen Johan Raattamaa, som sto frem som ledere i arbeidet. Sistnevnte fikk en helt sentral stilling i årene som fulgte etter Læstadius' død og frem til han selv avgikk ved døden i 1899.

Av legning var Raattamaa ganske forskjellig fra Læstadius. Læstadius var en sterk kirkekritiker og samfunnsrefser. Som prest hadde han en særskilt autoritet og brukte den til å få frem sitt budskap. Raattamaa på sinside var en mer ydmyk person med større evangelisk åpenhet både som leder og forkynner. Forholdet mellom de to har blitt sammenlignet med henholdsvis døperen og apostelen Johannes. Mens døperen med sin domsforkynnelse fra ødemarken understreket syndens vesen og omvendelsens nødvendighet, forkynte apostelen evangeliets den syndsforlatelse som befrir sjelen fra syndenød og angst. Læstadius og Raattamaa selv oppfattet ikke forskjellen mellom dem som konfliktfylt. Raattamaa anså Læstadius som ”den første og største arbeideren i denne kristendom”, og Læstadius på sin side anbefalte de som var i syndenød å ”gå til skole-Jussi” for å vinne frem til frelsesvisshet. De anså deres forskjellige form som et uttrykk for Paulus’ ord i 1 Kor 12 der han taler om forskjellige nådegaver, og at ulike gaver er nødvendig for helhetens skyld: noen formaner og andre trøster, noen taler til vekkelse mens andre fremholder kjærlighet og samhold.

Selv om ulikhet i forkynnerstil mellom Læstadius og Raattamaa ikke førte til motsetninger mellom dem selv, var det imidlertid nettopp denne type ulikhet som senere kom til uttrykk i form av sterke spenninger og endog stridigheter innad i bevegelsen. I luthersk tradisjon er der alltid et spenningsfylt forhold mellom Lov og Evangelium. Det sentrale i rett luthersk forkynnelse består i å kunne håndtere denne spenningen slik at den ikke oppløses og reduseres. Forkynnes der kun Lov, betones syndens realitet slik at det er først og fremst etikkens strenge krav det legges vekt på. Forkynnes der kun Evangelium betones den ubetingede tilgivelsen og troslivets glede og frihet. Det er karakteristisk for alle vekkelsestradisjoner, inklusive læstadianismen, at enkelte forkynnere betoner det ene aspektet fremfor det andre. Dermed oppstår det mistanker om ensidighet hos enkelte predikanter i forhold til andre predikanters forkynnelse. Slike mistanker kan gå så langt at man forkaster de predikanter som forkynner anderledes enn det en selv gjør. Flere splittelser i den læstadianske tradisjon har som teologisk årsak at man ikke har kommet til rette med den spenningsfylte relasjonen mellom Lov og Evangelium, og at enkelte har vektlagt forholdet ulike slik at det har skapt anstøt hos andre predikanter.

Fra sitt hjem i Saivomuotka, ca. 6 mil sør-øst for Karesuando, sto Raattamaa for en utstrakt reisevirksomhet på både finsk og svensk side. For ettertiden etterlot Raattamaa seg en omfattende korrespondanse som viser hvordan han ledet vekkelsesarbeidet og ga praktiske råd når der oppsto uenighet i lære og praksis. Raattamaa fremstår i sine brev som en person som med stor velvilje aksepterte ulik legning og stil i blant predikantene, og han ønsket ikke at slike forskjeller skulle utvikle seg i separatistisk retning. Når han ble anmodet om å megle i konflikter, så han et behov for at begge parter skulle gå i rette med hverandre, fordi han mente at når strider oppstår, så er det som oftest fordi begge parter opphøyer sine meninger. Ikke bare den ene part, men begge parter er derfor i behov av å gjøre bedring.

Til Raattamaas hjem i Saivomuotka kom både predikanter og andre troende for rettledning. Hans hjem ble et ”Lapplands akademi” der man drøftet lære og praksis, og for å bli prøvd og godkjent som predikant. Egensindige predikanter fikk av Raattamaa formaninger om ikke å forkynne slik at man vakte splid blant de troende. For Raattamaa gjaldt det å bevare åndelig enhet i fred og fordragelighet, uavhengig av legning og uttrykksform. En av de som forkynte med en annen ”farge” enn Raattamaa selv, var hans egen eldre bror, Pekka Raattamaa (1803-1888). Pekka var for en tid en meget avholdt predikant, men hans forkynnelse var preget av nødvendighten av oppgjør med egen synd. Etter Pekkas omvendelse i 1847, ble han av Læstadius først sendt til Jukkasjärvi og senere til Tärendö med prostens egne prekenskrifter der han gikk sterkt i rette med menneskenes umoral og synd. Etter hvert som Pekka tok til å forkynne på egen hånd, har nok denne prekenmodellen stått for ham som en veiviser. Strengheten i forkynnelsen bidro imidlertid til at Pekka etter hvert ble mindre etterspurt som forkynner. Alle flokket seg omkring hans yngre bror, og selv ble han gående med følelsen av å være ensom og forlatt. Etter en tid med bitterhet og kritikk av andre predikanter for å formidle et lettvint evangelium, innså Pekka at hans egen forkynnelse var i strengeste laget, og han gikk til sin bror og gjorde bedring.

En annen sentral predikant var Erik Anterus (1814-1900) fra Juhonpieti. Han virket primært i Tårnedalen både på finsk og svensk side. Erkki-Anti, som han ble kalt, kom til tro i 30-årsalderen og forkynte som Johan Raattamaa et evangelisk syn på nådens orden. Han ble kalt for ”den ljuvlige predikanten” og samlet store skarer under sin forkynnelse. Sammen med noen andre predikanter, anmodet Erkki-Anti prosten Læstadius, om at det ikke skulle forkynnes med så harde ord til de vakte. Det ville ikke Læstadius gå med på for sin egen del, men han stilte ”de evangeliske” fritt til å forkynne slik de selv anså best. Folk var delt i synet på saken, men Raattamaa anerkjente Erkki-Antis syn og skrev i 1872 at ”det burde alle kristne vite at vi anser Erik Anterus for å være en god lærer” og han ba Juhonpietis kristne om å be om forlatelse for å ha dømt Erkki-Anti på uriktig grunnlag (Brevboken 1966, 59). I ettertid mintes man Erkki-Anti for hans godhets forkynnelse og kalte ham for ”Tårnedalens apostel”.

Erik Anterus’ forbindelse med læstadianismen i Norge er knyttet til hans meglingsarbeid i forbindelse med konfliktene i Øst-Finnmark. I 1865 ble han sendt av Raattamaa til Vadsø for å ordne opp i striden omkring den såkalte ”kaldhoppingen” som de to finske innvandrede predikantene Terjeri og Johan Grøn (Juho Viheriä, 1842-1920) sto bak. De var influert av de finske ”hedbergianerne” som mente at rørelsen ikke bare berørte ånden, men også kjødet. Selv om Grøn avviste læren om syndfrihet, mente han at den kristne likevel er salig både til legeme og sjel. Gjennom dåp og nattverd forenes den troende legemlig med Kristus, og det var dette aspektet som skulle frem under rørelsen i form av åndelig beruselse, gledeshopp, gledesrop og klapping i hendene. I kretsen omkring Raattamaa forkastet man en slik lære, og resultatet av Erik Anterus’ inngripen i forholdene i Vadsø førte til at de vakte forlot Terjeri og Grøn.

Under omfattende stridighetene omkring forsamlingshuset i Vadsø i forbindelse med Oluf Koskamos (1850-1931, bilde til venstre) strenge lovforkynnelse i 1874, skrev Erik Anterus skarpe brev til husstyret som hadde stengt huset for Koskamo. Han så på utestengingen som et angrep mot den læstadianske menighetsforståelsen. Striden ble langvarig, og selv om der var en rolig periode midt på 1880-tallet, ble konflikten om bedehuset fornyet i 1887 da det igjen ble stengt for predikanten Paulus Palovara (1831-1903). Anterus skrev da til Koskamo at stengningen av utslag av forfølgelse, men bortsett fra det lot man saken stille i bero. Anterus’ brev til Vadsø utgjør den største mengden av hans skrifter (39 av 118 brev).

1870- og 80-årene var en sterk vekstperiode for de læstadianske forsamlingene. Den store utvandringen til Amerika brakte også vekkelsen dit og gjennom intens korrespondanse arbeidet Raattamaa og predikantkretsen omkring ham for å opprettholde enigheten blant de troende på den andre siden av Atlanteren. Det var ingen enkel oppgave fordi forholdene i Amerika var svært anderledes enn i Norden der man kunne drive virksomheten innenfor rammen av statskirken. Raattamaa synes å ha hatt et nokså pragmatisk syn på organiseringen av bevegelsen i Amerika, og innså at en kirkedannelse der kunne være nødvendig. Til å lede arbeidet i Amerika valgte ble finnen Johan Takkinen (1838-1892) valgt. Senere ble det fra Lappmarkens forsamlinger også sendt en yngre mann, Johan Lumijärvi (1854-1923) som var kvensk innvandrer til Hammerfest. Han behersket både finsk og norsk og hadde dessuten en del skolegang slik at han kunne virke som lærer for de troende. I Amerika fikk læstadianismen fotfeste særlig i statene Michigan og Minnesota, samt i Oregon på vestkysten.

I Norge fikk læstadianismen på slutten av 1800-tallet innpass i områdene fra Ofoten i sør til Varanger i nord. To predikanter fortjener særskilt omtale: Ieš-Pieti og Antin-Pieti, begge reindriftssamer som fikk stor betydning for den læstadianske bevegelsens innpass på norsk side. Den første som også bar navnet Per Wasara (1815-1896), fikk tilnavnet ”Ieš” fordi han som barn ble foreldreløs. Han arvet likevel en betydelig mengde rein og ble en velstående reineier med bosted i Hætta i nord-Finland, ca. 8 mil sør for Kautokeino. Hans boplass om sommeren var i Norge og han kom dermed til å beherske alle tre språk: samisk, finsk og norsk. Tidlig kom han til tro og ble en fremstående predikant som på egen bekostning gjorde prekenturer i Finland og Norge. Etter opptøyene i Kautokeino i 1852, fikk han en viktig rolle som rettleder for de vakte i Finnmark og av biskopen i Tromsø fikk han fast månedslønn som forkynner for norske samer. Ieš-Pieti var kjent for sin direkte uttrykksform i påtalen av synden. Det fortelles at han kom til en mann som hadde talt ille om en troende person. Ieš-Pieti grep tak i mannens lillefinger. Så dro han frem en stor kniv og gjorde seg klar til å skjære av fingeren. Mannen ble forskrekket og spurte hva han drev på med. Ieš-Pieti svarte at han bare ville skjære av ham lillefingeren. ”Har du blitt gal?” spurte mannen, hvorpå Ieš-Pieti svarte: ”Se på denne som ikke vil avstå fra lillefingeren sin selv om han gjerne skjærer bort et helt menneske fra Kristi legeme!”

Antin-Pieti, eller Per Anders Nutti (1825-1898), var reindriftssame fra Karesuando og ble en av Læstadius’ første medarbeidere. Hans sommerboplass var på Ringvassøya i Troms, og om sommeren bedrev han en utstrakt reise- og forkynnervirksomhet. Hans viktigste virkeområde som predikant var Tromsø-området og Nord-Troms, men besøkte også Ofoten og Finnmark. I 1848 ble Antin Pieti sammen med Mattis Siikavuopio, sendt til Lyngen av Læstadius. De kom til Skibotn under vintermarkedet, men ingen ville ta imot dem. De oppga da Skibotn og dro innover i Storfjorden der noen få åpnet sine hjem for dem. Fiskerne Mons Monsen og Hans Heiskala ble de første som tok imot budskapet. Da de senere under en storm på Lyngsfjorden klarte å berge seg i land ved Pollfjellet, kom en hel familie til tro og dermed brøt vekkelsen ut i Lyngen. Tromsø Tidende skrev i 1848 med Antin Pieti som referanse at en svensk predikant hadde reist om og ”tændt lyset” for samene rundt om i kystbygdene. Antin-Pietis prekener bar preg av å være en sterk hellighetsforkynnelse. Han talte sakte og kunne holde prekener med flere timers varighet. Han var også kjent som en mann som brukte svært mye tid i bønn. I nord-Troms fikk hans arbeid stor betydning for vekkelsens fremvekst. Andreas Esbensen, en ledende predikant i Lyngen-retningen, har vurdert hans rolle som så sentral for Lyngen at han sier ”det er Antin Pietis skole som er nedarvet i Lyngen”.

Til Ofoten ble det ikke utsendt egne predikanter av Læstadius eller Raattamaa. Læstadiansk kristendom kom dit med reindriftssamene som hadde sine faste sommerbeiter i sør-Troms. Blant de tidlige forkynnere i området var Anders Hoika (1817-1878). Han fikk raskt en lederstilling blant de troende i Vassdalen, Ibestad og Ofoten, særlig fra 1858 da vekkelsen for alvor fikk sitt gjennombrudd i området. I 1870 bosatte han seg fast i Vassdalen og satt med ledelsen av vekkelsen der frem til sin død da en annen dyktig predikant overtok, John Mikkelsen (1837-1916). Han var allerede som tenåring blitt grepet av vitnesbyrdet fra kvinnen Jerpe Gáddja som var den første som fortalte om sine erfaringer fra den læstadianske vekkelsen etter å blitt konfirmert i Jukkasjärvi. Mange av reindriftssamene som holdt til i fjellene ved Vassdal ble grepet, og det ble ofte holdt møter i teltene mens man oppholdt seg med reinen på sommerbeite. Ifølge muntlig tradisjon skal Mikkelsen selv ha vært på besøk hos Læstadius og fått godkjennelse til å forkynne av ham, og fra 1858 sto han frem som leder og reisepredikant. Selv om han behersket norsk, foretrakk han samisk som prekespråk og fikk sine taler tolket til norsk av Mikal Mikkelsen Elverum (1859-1939). Etter Læstadius' død beholdt Mikkelsen nære forbindelser til Johan Raattamaa.

Mikkelsen sto for øvrig sentralt på avklaringsmøtene i forhold til kirken ca. 1870 der biskop Hvoslefs utsending, presten O. Johannessen, kom for å undersøke læstadianernes virksomhet. Ved denne anledningen ble Mikkelsen spurt av presten om hva han mente når han i en preken hadde sagt at dåpen var å ligne med et reinmerke. Mikkelsen svarte at  slik et reinmerke innebar at reinen tilhørte et bestemt menneske, så betød dåpen at det døpte menneske var merket til Gud og tilhørte ham. Presten skal ikke hatt innsigelser imot en slik tolkning. Som reisepredikant virket Mikkelsen også utenfor sitt hjemmeområde, bl.a. i Tjeldsund og Lofoten. Han omtales som en mild og forståelsesfull mann med alvorlig sinnelag. Han hadde en sjelden nådegave til å kunne trøste den sorgtunge og han var som regel fremst blant de ledende når beslutninger om utsendinger skulle foretas. Mikkelsen var også aktiv ved striden omkring rørelsene under nattverden i Ankenes kirke på 1880-tallet og ble den sentrale leder for de læstadianske forsamlingene i den østre delen av Ofoten.

Peder Olsen Fjelldal (1836-1913) var født i Gratangen og kom til troi sin ungdom. Han flyttet imidlertid til Jukkasjärvi i Sverige der han ble boende i 30 år, men han var ofte på prekenreiser i Norge sammen med John Mikkelsen. I begynnelsen av 1880-årene ble Fjelldal ansatt som lensmann blant reindriftssamene og bosatte seg i Jukkasjärvi, men kom likevel på sesongvisse prekenturer til Ofoten og Ibestad. I 1861 begynte Fjelldal å virke som selvstendig reisepredikant og Lavangseidet var for ham et viktig virkested. En større vekkelse brøt ut der i 1862 og nesten hele ungdomsflokken på stedet kom med i forsamlingen. Senere besøkte han Lavangseidet hver sommer i mange år. Av og til kom de sammen med reindriftsamene som forkynte den samme tro og det kom til vekkelse i flere nabobygder. Det var ved predikantene Peder Olsen Fjelldal og John Mikkelsens virke at vekkelsesbølgen kom i 1869 da den norske befolkningen i Ofoten for alvor sluttet seg til bevegelsen.

Fjelldal hadde betydelige lederevner, men fordi han tidlig flyttet til Sverige kom han ikke med i den norske ledelsen. Blant samene på svensk side ble han kalt Meri-Pietari (”Hav-Peder”) og var en av Raattamaas nærmeste medarbeidere. Raattamaa ønsket at Fjelldal skulle ledsage den svenske predikanten Jonas Purnu (1829-1902) til Amerika, men han ba seg fritatt fordi han så lett ble sjøsyk. Purnu ble for øvrig den som overtok ledelsen i de vest-svenske forsamlinger etter Raattamaas død. Han bodde i Gällivare og var kjent som en streng lovpredikant som ofte brukte det samme skarpe og satiriske bildespråk som Læstadius. Det var i hans tid som leder at den første splittelsen fant sted. De såkalte vest-læstadianske forsamlingene sluttet stort sett opp omkring Purnu som hadde Peder Olsen Fjelldal som sin fremste talsmann. Sentralt i den vest-læstadianske retning sto tanken om Moderforsamlingen som symbol for den øverste organisatoriske ledelse for vekkelsens utbredelse. Teologisk ble man påvirket av Purnus lovstrenge linje, og denne grenen av læstadianismen, de såkalte førstefødte, har derfor ofte blitt benevnt som den mest ”loviske” retning som fremmet et ubetinget krav om å representere den eneste sanne kristne forsamlingen slik at anerkjennelsen av lederskapet i Lappmarkens forsamling var nødvendig for å bli ansett som en rett kristen.

De øst-læstadianske forsamlingene – den største gruppen – sluttet på sin side opp om den mer evangelisk orienterte predikanten Johan Sirkanmaa (1838-1912). Han hadde i 1895 vært en av meglerne i striden omkring det læstadianske forsamlingshuset i Vadsø som førte til at predikanten Oluf Koskamo forlot byen. Sirkanmaa ble av Raattamaa sendt til Vadsø for å få i stand forsoning mellom Koskamo og den fraksjonen som ble ledet av Karl Huru (1840-1905) og Ananias Brune (1853-1942). Sirkanmaa fikk i stand et møte med representanter fra hver fraksjon som skulle granske stridsspørsmålene om bedehusreglene og læren om den førstefødte menighet. Man ble enige om husreglene, men striden blusset opp da Koskamo under tilslutning fra Sirkanmaa hevdet at Peter var menighetens klippe og at denne klippen nå var kommet til den svenske Lappmarken slik at alle lokale forsamlinger skulle underordne seg de beslutninger som ble tatt av Lappmarkens utsendte predikanter. Huru og Brune og de øvrige i bedehusstyret forlot forhandlingene og stengte bedehuset mens Koskamo samlet sine tilhengere og bygde et nytt forsamlingshus. Like etter bruddet kom Antin Pieti til Vadsø. Både han og den finske presten Aatu Laitinen (1853-1923) som hadde vært med på sende Sirkanmaa til Vadsø, var enige om stengningen. Det kan synes noe underlig, ettersom stengningen var et resultat av uenigheten om forståelsen av dogmet om den førstefødte menighet. Den striden som fulgte etter Raattamaas død, må dermed å ha vært under full utvikling allerede i 1895.

Etter splittelsen mellom de øst- og vest-læstadianske retningene i 1901, ble den førstnevnte fraksjonen noen få år senere delt i den såkalte gammellæstadianske retningen med Aatu Laitinen og August Lundberg (1863-1930) [til venstre på bildet] som sentrale ledere og de nyvakte under ledelse av brødrene Fredrik Paksuniemi (1840-1921) og Pietari Hanhivaara (1833-1926). Også Lyngen-predikanten Erik Johnsen (1842/4-1941) [til høyre på bildet] fulgte i utgangspunktet den gammellæstadianske fraksjonen, men under hans ledelse utviklet Lyngen-retningen seg i stor grad uavhengig av denne fraksjonen som fikk et sterkt finsk lederskap. Johnsen  ble dermed leder for en søregen norsk læstadiansk retning med et lokalt forankret lederskap. Blant de viktige ledere har vært Johan Guttormsen (1857-1918) fra Rasteby, Nils Mikkelsen (1874-1961) fra Kvænangen og Karl Lunde (1892-1975) fra Storfjord. Det som i særlig grad preget Erik Johnsens syn, var hans vekt på en ren luthersk lære basert på bekjennelsesskriftenes autoritet (særlig Konkordieboken) og hans forståelse av de kirkelige ordninger (særlig embetet og sakramentene). Mellom Erik Johnsen og Peder Olsen Fjelldal oppsto der sterke motsetninger og etter århundreskiftet kom det til åpen strid om bl.a. menighetsforståelsen og synet på dåpen. I synet på dåpen fulgte Johnsen det eldre strenge lutherske synet på dåpens nødvendighet, mens de førstefødte (i likhet med gammellæstadianerne) la større vekt på at det udøpte barnet allerede tilhører Gud og at dåpen dermed mer er å forstå som en pakt mellom Gud og mennesket, og ikke et vilkår for frelse. Det er vanskelig å fastsette et bestemt årstall for bruddet mellom Lyngen-retningen og de førstefødte, men med en viss grunn kan en si at etter 1908 forelå der et klart brudd. Erik Johnsen og August Lundberg fortsatte imidlertid samarbeidet, men også der kom det til brudd i 1925.

Mens Erik Johnsen og Peder Olsen Fjelldal fremsto som åpenbare motparter, var der andre predikanter som søkte å megle mellom dem. Fremst av disse var Tomas Paave (1827-1912) som begynte som predikant i Norge fra ca. 1860 og ble en sentral leder for de læstadianske forsamlinger i Ibestad, Trondenes og Ofoten fra 1860. Paave var bosatt på Kvitfors i Evenes fra 1877. Da fraksjonsstridene oppsto omkring førstefødt-dogmet tok han ingen klar stilling, men forsøkte å formidle mellom partene. Han hadde et godt forhold til Erik Johnsen, og det fortelles at når de var sammen på storforsamlinger, satt de side om side ved samme bord. Når den ene sluttet sin time-lange tale, fortsatte den andre.

Etter Paaves død gikk hans tilhengere over til gammellæstadianerne fordi Paave hadde hatt et nært samarbeid med August Lundberg. Gjennom denne kontakten kom Paave-fraksjonen i nærmere kontakt med Huru-Brune-fraksjonen i Vest-Finnmark. Paave selv var en leder de fleste så opp til med respekt. Han gikk under navnet ”Thomasfar” og som et uttrykk for folks aktelse overfor ham, ble det i 1884 kjøpt man et eldre hus og ga det i gave til ham. I det huset bodde han så lenge han levde.
Forholdet mellom Johnsen og August Lundberg forble godt frem til midten av 1920-årene da der oppsto et brudd mellom de to predikantene. Lundberg fikk et visst fotfeste i Tjeldsund-området der forsamlingshuset på Fjelldal ble et viktig samlingssted for ”lundbergianerne”. Denne gruppen fortsatte Paaves linje og utviklet et nært samarbeid med gammellæstadianere og miljøet i Vest-Finnmark. Den læstadianske forsamlingen i Alta tilhører i dag de såkalte ”småførstefødte ” etter et brudd innen den gammellæstadianske retningen som fant sted i Oulu 1934 på bakgrunn av uenigheter om bevegelsens organisering i Amerika.

Etter Purnus død i 1902 gikk ledelsen av den vest-læstadianske retningen, ”de førstefødte”, over til Viktor Appelqvist (1871-1938). Han fungerte imidlertid dårlig som leder og ble avsatt i 1915 og erstattet med Viktor Bjørkmann (1871-1938). Under hans ledelse ekspanderte de førstefødtes virksomhet sterkt, ikke minst i Finnmark.

Det at Peder Olsen Fjelldal i mange år hadde tilhørt den åndelige ledelsen i svensk lappmark, samtidig som han hadde beholdt god kontakt med den lokale ledelsen i Ofoten, gjorde nok sitt til at de fleste forsamlinger i Ofoten fulgte Purnu ved splittelsen i 1901. I 1896 flyttet Fjelldal tilbake til Norge og bosatte seg i Ballangen. Ved sin tilbakekomst tok Fjelldal over som den sentrale norske leder, spesielt i forhold til den svenske sentralledelsen. Ved hans død, overtok Petter Bakkejord (1852-1925) som hovedleder for læstadianerne i Ofoten. Foruten å virke som predikant, var Bakkejord aktiv politiker med to perioder på stortinget for partiet Venstre og et mangeårig virke som lokalpolitiker. Hans aktive politiske liv førte til en del spenninger i forhold til vekkelsens åndelige ledere i den svenske Lappmarken, men hans arbeid ble varmt forsvart av lokale predikanter som John Mikkelsen og Peder Olsen Fjelldal.

I Tysfjord kom den større vekkelse først en tid etter de store splittelsene. En viktig predikant for dette området var Anders Kuorak (1863-1919) fra Sauga ved Store Lulevann. Han hadde nær slekt i Tysfjord og ble utsendt fra forsamlingen i svensk Lappmark flere ganger. Han var alltid med som den ene av to sendemenn under svenske predikanters besøk til Tysfjord frem til sin død. Kuorak var godt kjent med P.O. Fjelldal fra den tiden han bodde fast i Jukkasjärvi, og det var nok Tysfjord-samenes nære forbindelse til Kuorak og hans forbindelser som gjorde at man til slutt valgte å følge de førstefødte etter bruddet med Erik Johnsen. I 1911 deltok Kuorak på en storforsamling ved Josommerset i Hellemofjorden sammen med Viktor Björkman. Det fortelles at 80 personer ble troende på stevnet og dette stevnet regnes dermed som starten på den læstadianske vekkelsen i Tysfjord. Til Lofoten kom læstadianismen med lofotfiskerne fra Ofoten, og forsamlinger ble dannet i Buksnes og flere andre steder i Øst- og Vest-Lofoten. En sentral predikant og leder i Lofoten har vært Jens Pedersen (1891-1974) fra Ballstad. Fra Lofoten spredte bevegelsen seg videre sørover til Trøndelag og finnes i dag i flere større byer sørpå. Også i USA og Canada finnes det mange læstadianere med bakgrunn i norske og finske utvandringsmiljøer. Det er særlig gammellæstadianere og førstefødte som dominerer de læstadianske menighetene i Amerika.
 


Vekst og splittelser

Læstadianismen har gjennomgått flere splittelser i det 20.århundret. Splittelsene er forårsaket av flere forhold og henger sammen med personmotsetninger, autoritetsstrid, teologisk uenighet, samt mer allmenne regionale og sosio-kulturelle forhold. Man kan forsøke å sette opp disse tre ulike faktorene som følger:
 
Tre sentrale faktorer i splittelsene
Teologisk variasjon
Autoritetsproblematikk
Personmotsetninger
ulik vekting av forholdet mellom
lov (vest), og
evangelium (øst)

synet på dåpen s rolle og nødvendighet (Lyngen vs. Ofoten/Finnmark)

hierarkisk menighetsstruktur: modermenigheten i Lappmarken har overordnet ansvar (førstefødte)

karismatisk lederskapsstruktur:
selvstendige menigheter i allianse
(Lyngen og Finnmark)

  • Paulus Palovara (Alta / Vadsø)  vs.  Petter Posti (Alta) ca. 1870.
  • Oluf Koskamo (Vadsø / Tana)  vs.  Karl Huru (Vadsø) ca. 1890
  • Peder Olsen Fjelldal (Ofoten) vs. Erik Johnsen (Lyngen) ca. 1900

Dersom man velger å fokusere på lederskapsfunksjonene, er det typisk for læstadiansk forsamlingsarbeid at man har et meget sterkt kollektivt lederskap. Lederne utøver sin funksjon på et demokratisk grunnlag der allmenn konsensus er avgjørende for at lederen kan fremstå med autoritet. Et styresett basert på konsensus er administrativt tidkrevende fordi det kan ta lang tid å etablere den nødvendige konsensus, men konsensusprinsippet gir på den annen side fellesskapet en høy grad av intern enighet og styrke som lederen kan trekke veksler på i sitt arbeid. Den interne styrken får som konsekvens at lederne fremstår som sterke ledertyper – ikke slik at de på egen hånd driver frem sin gruppe eller fraksjon, men slik at de fremstår med en avledet autoritet som talsmenn for sin gruppes felles syn og vilje. Uten støtte fra sin gruppe ville ikke lederen ha noen egen autoritet. I kraft av felles beslutning oppnådd gjennom allmenn konsensus,”låner” gruppen sitt syn og sin vilje til lederen, og det er derfor på gruppens vegne at lederen utøver sin lederfunksjon.

Med et slikt forhold mellom gruppe og leder, skulle ideellt sett lederens styrke uttrykkes i samsvar med gruppens styrke (grad av intern enighet og besluttsomhet). Slik er det imidlertid ikke alltid i det daglige liv. Enkelte ledere utvikler sterke kontrollbehov for lære og praksis, og når slike behov uttrykkes på eksklusive måter, støter man uvilkårlig fra seg grupper som ser tingene anderledes. Ledere av format som f.eks. Johan Raattamaa, kjennetegnes av å utøve sin lederrolle på bakgrunn av fellesskapets interne enighet og besluttsomhet. Det gjorde at Raattamaa kunne fremstå som den fremste av det kollektive lederskapet og med et utpreget åpent sinn for menneskers ulikhet i forståelse, stil og uttrykksform. Slike ledere trues som regel ikke av at der finnes andre syn og tolkninger enn ens eget. Åpenheten er tvert om en frukt av konsensusetableringen innen gruppen der en gradvis lærer seg til å tåle hverandres ulikhet i gjensidig respekt og fredsomhet. Når denne konsensusetablering derimot ikke får anledning til å virke fordi lederen selv velger å overstyre gruppens vilje, vil lederen lettere føle sin posisjon truet slik at denne dermed vektlegger behovet for enighet gjennom skarpe grensemarkeringer overfor de som har avvikende oppfatninger.

Historien viser at den læstadianske bevegelsen har hatt ledere av ulikt format, legning og interesser. De fleste har nok utøvd sin lederfunksjon som dermokratiske talsmenn for sin forsamlings syn og vilje, men der har selvsagt også vært dem som i større eller mindre grad har latt sin egen vilje og interesse bli bestemmende for sin forsamling – kanskje spesielt i krisetider når der har vært intern uro og strid. Ved slike anledninger har lederne blitt særskilt bevisst på sin funksjon og sitt ansvar. Krisesituasjoner (tilsynelatende eller reelle) oppstår lett i bevegelser som verdsetter intern enighet i den grad som i læstadianismen, og som lar sitt arbeid styres administrativt etter konsensusprinsippet. Når en krise synes å nærme seg, vil lederen ha lett for å ta over føringen selv i stedet for å representere forsamlingen, og det er i slike situasjoner at man utsettes for faren med interne splittelser. Krisenes årsak vil som regel være mangetydige. Også regionale spenninger kan spille en viss rolle. Når spenninger mellom regioner som tradisjonelt sett har hatt lite med hverandre å gjøre (som f.eks. Ofoten og Lyngen) forsterkes ved hjelp av teologisk argumentasjon og personlige motsetningsforhold, skal en ikke undres over at der oppstår organisasjonsmessige brudd og fraksjonsdannelser.

Krisetiden er imidlertid en ”unormal” situasjon der det lett kan skje at lederne avviker fra prinsippet om representativ ledelse bygget på forsamlingenes enighet og konsensus. Den ”normale” situasjon er kjennetegnet av at vekkelsesarbeidet er forankret i en sterk kollektiv lokal enighet og administrert av ledere som vet at de leder arbeidet på vegne av sitt folk. Til tross for ulike kriser med påfølgende brudd mellom øst og vest og mellom nord og syd i den læstadianske vekkelsestradisjon, er det likevel verd å merke seg at en læstadiansk identitet er blitt bevart innenfor hver enkelt fraksjon, om enn på noe ulike måter. Lyngen-retningen har utvilsomt beveget seg mer i retning av en luthersk-ortodoks identitet med vekt på renhet i lærespørsmål og nærhet til kirken, mens Ofotens og Lofotens ”førstefødteretning” – i likhet med Alta-retningen – har utdypet sitt pietistisk-puritanske preg og inntatt en stadig mer skeptisk holdning til sin statskirkelige tilknytning. Hvorvidt en tilnærming mellom de ulike retningene fortsatt er mulig, er det umulig å si noe om. Det avhenger av menighetenes og deres lederes interesse for å opprettholde markerte grenseskiller eller om der finnes ønske om å akseptere ulikheter og arbeide for en enhet innenfor rammen av et ”forsonet mangfold”.

Læstadianismens utvikling og vekst, samt de ulike oppsplittingsprosesser kan man dele inn i ulike faser. En måte å gjøre det på, er som følger:
 
 

Faser og splittelser innen læstadianismen

Fase 1

Den første vekkelsesperioden under Læstadius

1845 - 1860

Fase 2

Konsolidering og utbredelse under Raattamaa

Tornedalen/Svensk Lappmark: et begynnende skille vokser gradvis frem mellom den finsk-språklige (østlige) og svensk-språklige (vestlige) læstadianismen.

1860 - 1900

Fase 3

Fraksjonsdannelser og ledelsesposisjonering

Finnmark: et skille oppstår i tiden 1880-1920 mellom ulike grupper som var henholdsvist øst- og vest-orienterte (Huru/Brune/Tuuni vs. Palovara og Koskamo);

Nordland/Troms: et skille vokser frem i tiden 1900-1910 mellom de førstefødte vest-læstadianerne (Purnu/Fjelldal) og Lyngen-retningen som er øst-orienterte (Johnsen/Lundberg);

Sverige/Finland: skille mellom nyvakte (øst) og gammellæstadianere (vest);

Finland/Vest-Finnmark: et skille innenfor gammellæstadianismen i Oulu 1934; småførstefødte-retningen fremtrer som egen tradisjon. Norsk hovedforsamling i Alta.
 

1900 - 1940

Fase 4

Konsolidering og selvstendiggjøring

Norge (Troms): splittelse mellom konservative og ortodokse luthersk-læstadiandere på 1990-tallet.

1945 - 2000


Læstadianske retninger

Splittelsene har i årenes løp vært mange. Noen har glidd over uten å føre til noen varig fraksjonsdannelse, mens andre har være så grunnleggende at de antagelig er kommet for å bli. For å få en viss oversikt over de ulike læstadianske retningene, kan en sette opp følgende "diagram" for utviklingen av de ulike forgreningene:
 


 
 

Førstefødte-retningen

De "førstefødte" har bakgrunn i det læstadianske miljøet i Nord-Sverige og det var først og fremst flyttsamer fra området omkring Jukkasjärvi som på slutten av 1850-tallet tok med seg den læstadianske kristendom når de kom til sine sommerbeiter i Sør-Troms og Ofoten. Etter Raattamaas død fikk den læstadianske vekkelsen et mer kollektivt lederskap bestående av Lappmarkens predikanter. En av de fremste predikanter i den første tiden var Jonas Purnu. Selv om utbredelsen av læstadianismen hadde ført til at bevegelsens tyngdepunkt i større grad var blitt flyttet over til finske områder, mente lederne i Lappmarksforsamlingene at Purnu var blitt personlig innvidd av Raattamaa til å ha en overordnet stilling som vekkelsens øverste organisatoriske leder. Når Lappmarkens predikanter kom sammen til drøftinger i Gällivare, skulle denne forsamlingen ha et organisatorisk ansvar for vekkelsens totale arbeid, og ble derfor kalt Moderforsamlingen. Ikke alle var enige i dette synet på organiseringen av arbeidet, og flere predikanter brøt med tanken om den såkalte Moderforsamlingen. I Ofotenregionen fulgte man imidlertid predikanten Peder Olsen Fjelldal som godtok Moderforsamlingens organisatoriske lederskap. I dag har førstefødte-forsamlingene sitt tyngdepunkt i Ofoten (Narvik) og Lofoten, men det er også forsamlinger i Finnmark, Troms og Nordland, samt i Nord-Trøndelag (Malm), Trondheim, Oslo, Bergen og Porsgrunn. Utenfor Norge finner man forsamlinger i Sverige, Finland, Danmark, England, USA og Canada. I Amerika har de førstefødte etablert seg som et selvstendig kirkesamfunn, The Old Apostolic Lutheran Church.

Tanken om Moderforsamlingen spiller fortsatt en viktig rolle for de førstefødte. Julesamlingene som holdes hvert år i Gällivare er svært viktige. Der drøftes utsendelse av predikanter til ulike forsamlinger, og læremessige eller praktiske spørsmål som dukker opp i forsamlingsarbeidet blir drøftet. Mange besøkende kommer for å delta på møtene i julehelgen og stevnet kan samle flere tusen personer. En del praktiske spørsmål, som f.eks. hvilke personer som skal sendes ut til de enkelte forsamlinger, kan av Moderforsamlingen delegeres til avgjørelser på lokalt nivå. Forsamlingene i Ofoten og Lofoten er av Moderforsamlingen delegert et nasjonalt ansvar for arbeidet i "vest", dvs. i Norge, Danmark og England, og ved nyttårssamlingene i Narvik som følger umiddelbart etter julesamlingen i Gällivare, settes det opp reiseruter for de predikantene som i løpet av det kommende år skal besøke distriktenes forsamlinger.

Et forsamlingsmøte blant de førstefødte består av en veksling mellom bønn, salmesang og preken. Som regel er det to prekener: en opplest preken skrevet av Læstadius for den søndagen i kirkeåret man er kommet til, og en fri preken holdt av en av forsamlingens predikanter basert på en tekst fra Bibelen. Læstadius' prekener i tre bind er nylig utgitt på moderne norsk språk (Narvik 1984-1993). Predikanten kan være ganske fri i hva som blir tatt opp i prekenen, men som regel er det bibelteksten som blir utlagt og forklart. Predikanten kan imidlertid ta opp aktuelle saker som berører forsamlingen og komme med praktiske råd tilpasset den lokale situasjon. Prekenen skal ikke være en tale forberedt på forhånd, men skal holdes spontant ut fra vissheten om at det er Gud selv som gir predikanten de ord som forsamlingen trenger til å høre. Under forsamlingssangen brukes Landstads salmebok (revidert utgave), uten ledsagelse av instrumenter som f.eks. orgel. Ved møtets avslutning forekommer det ofte "rørelse" ved at personer føler seg personlig berørt av forkynnelsens innhold. Da kommer en som oftest frem til predikantene eller en oppsøker andre i forsamlingen for å bekjenne sine synder og motta ordet om syndenes forlatelse fra en annen troende. Rørelsen er først og fremst et uttrykk for sorg over egen synd, ofte ledsaget av gråt, samt en sterk indre glede over å ha mottatt tilgivelse for sine synder.

Etter møtet samles man vanligvis i et tilstøtende rom for å spise sammen. Ofte avsluttes denne uformelle delen med sang (fra en egen sangbok med salmer og sanger for barn og ungdom) og samtale om åndelige spørsmål, som f.eks. om hvordan man skal forstå og tolke et avsnitt fra Bibelen. Alle oppmuntres til å delta i samtalen og gjennom synspunkter fra de enkelte deltagerne, forsøker man å finne frem til svar som kan være riktige og nyttige for ens eget og forsamlingens trosliv.

 De luthersk-læstadianske retninger

Omkring århundreskiftet (1900) oppsto det uenighet mellom den samiske predikanten Erik Johnsen (1842-1941) fra Manndalen i Kåfjord og de førstefødtes predikanter. Erik Johnsen virket som predikant allerede fra slutten av 1860-årene, og frem til ca. 1900 sto han i nær kontakt med Raattamaa og forsamlingen i Karesuando. Etter hvert fikk han imidlertid et annet syn på enkelte lærespørsmål, bl.a. i synet på dåpens forhold til frelsen og på Moderforsamlingens autoritet. For Erik Johnsen og hans tilhengere førte granskningen av Bibelen og de lutherske skrifter til at man fremhevet dåpens absolutte nødvendighet for frelsen. Dette gjorde at han brøt med de førstefødte og under hans ledelse utviklet den læstadianske vekkelsen i Nord-Troms et mye tettere forhold til Den norske kirke. Det resulterte i at lyngenretningen kom til å legge mindre vekt på læstadiansk læretradisjon og betonte i stedet sin forankring i den lutherske teologi. Retningens eget navn har derfor vært "Den luthersk-læstadianske menighet" og de lutherske bekjennelsesskrifter har fått en særlig betydning i denne tradisjonen. Særlig har Konkordieboken en viktig stilling som læremessig grunnlag for Lyngenlæstadianismen. Boken inneholder de viktigste læredokumenter fra reformasjontiden og er i sin helhet bekjennelsesskrift for Den svenske kirke. Bare enkelte deler av boken gjelder som bekjennelsesskrift for Den norske kirke.

En mulig grunn til Lyngenlæstadianernes nære samarbeid med Den norske kirke, kan ha vært ønsket om å demme opp for dannelsen av frikirker i distriktet. På slutten av 1800-tallet var bl.a. baptistene særlig aktive i Troms, og Erik Johnsens syn på dåpens nødvendighet har antagelig tatt farge av kampen mot frikirkene. Hjemmedåp og nød-dåp har derfor vært vanlig blant Lyngenlæstadianerne, mens for de andre læstadianske retningene har man i mindre grad betont dåpen og heller fokusert på omvendelsens nødvendighet idet en har regnet med en særskilt nådens ordning for mindreårige barn.

Forsamlingsmøtene for Lyngenlæstadianerne er i form ganske lik andre læstadianske retningers møter. En viktig forskjell er imidlertid at man som regel ikke leser en preken av Læstadius, men heller av Luther. Dette skjer før predikanten holder sin egen frie preken over en bibeltekst. I det hele tatt er Luthers skrifter viktigere enn Læstadius' skrifter for Lyngen-læstadianerne. Et annet særtrekk er at den såkalte "rørelsen" i møtene er blitt langt mindre vanlig innenfor Lyngenretningen enn i de andre læstadianske forsamlingene. Årsaken er frykt for at rørelsen skal bli en form for "gjerningsrettferdighet". Som lutheranere ønsker en å betone at frelsen kommer ved troen av nåden alene, ikke gjennom menneskeverk.

Hovedområdet for retningen er Lyngen og Nord-Troms, men man har mindre forsamlinger også i Finnmark og i Sør-Troms. Det viktigste samlingsstedet for Lyngenretningen er i Skibotn der et forsamlingshus ble bygd i 1895. Det har blitt utvidet flere ganger siden og ble også vigslet til kirkelig bruk i 1931. I eldre tid var Skibotn et viktig sted fordi det var en stor markedsplass, og fortsatt holdes der stevner som kan samle et tusentalls mennesker. Ved slike stevner samles også predikantrådet, dvs. de mest sentrale predikanter innen bevegelsen. Da settes det opp reiseruter for de steder predikantene skal besøke i løpet av det kommende halvåret. Når reisepredikantene kommer til disse forsamlingene, holdes det gjerne større stevner som kan samle flere hundre mennesker til bønn, salmesang og forkynnelse. Ved de offentlige møtene bruker man Landstads gamle (ureviderte) salmebok. Ved mer uformelle sammenkomster benyttes ofte en sangbok som forsamlingene selv har utarbeidet. Den kalles Vekter-ropet og inneholder også åndelige sanger skrevet av nordnorske, finske og svenske læstadianere. Det finnes også en rekke utgivelser av predikantenes taler, og Erik Johnsens prekener har en særlig posisjon innenfor Lyngenretningen.

På begynnelsen av 1990-tallet oppsto det uoverensstemmelser innen Lyngenretningen. Uenigheten gjaldt dels teologiske spørsmål (f.eks. i synet på Bibelens skapelsesberetning) og dels etiske normer (f.eks. synet på skilsmisse og gjengifte). Det var også intern strid i synet på autoritet og lederskap. Uenigheten førte til at bevegelsen ble splittet opp. Begge grupperingene benevner seg selv som luthersk-læstadianske, men man holder sine møter i adskilte forsamlinger. Det er blitt gjort mange forsøk på forsoning mellom partene, et arbeid som fortsatt pågår.

Den såkalte "liberale" fløy av Lyngen-retningen utgir bladet Under vandringen. Den mest konservative grupperingen som står sterkest i indre deler av Lyngen (f.eks. i Birtavarre) har utgitt sin egen sangbok, Det gamle vekterrop. De har også stått for en rekke nyutgivelser av eldre utgaver av Luthers egne skrifter.

Alta-retningen (de "småførstefødte")

Med bakgrunn i uenighet i synet på samarbeid og organisering av de læstadianske forsamlinger i Amerika, oppsto det på 1930-tallet en diskusjon som førte til en splittelse på et møte i Oulu (Uleåborg) i Finland (1934). Et mindretall ble utstøtt og fikk av sin motpart tilnavnet "de småførstefødte". De som sto bak utstøtelsen ble kalt "gammellæstadianere". I Norge fikk den første gruppen størst tilslutning og har i dag sin viktigste forsamling i Alta. Allerede fra slutten av 1800-tallet hadde en del læstadianske predikanter stilt seg kritisk til oppbygingen av en hierarkisk struktur for de læstadianske forsamlinger med organisatorisk forankring i Moderforsamlingen i Nord-Sverige. Under Alta-predikanten og ishavsskipperen Petter Postis ledelse (d.1918), forkastet man både de førstefødtes lære om Moderforsamlingen og Erik Johnsens syn på dåpen. Senere fikk predikantene Karl Huru (Vadsø) og Ananias Brune (Vadsø/Hammerfest) stor betydning for forsamlingenes virke, og læstadianerne i Alta har derfor ofte blitt kalt for "Huru-Brune-fraksjonen". I likhet med mange andre kristne i forsamlingen, var Petter Posti innvandrer fra Finland (kven). Forsamlingens nære forbindelse med Finland og Tornedalen førte til et nært forhold til den øst-læstadianske tradisjon (gammellæstadianismen), og særlig beholdt man god kontakt med de læstadianske forsamlingene i Tornedalen på både svensk og finsk side. Etter ekskluderingen av de "småførstefødte" i 1934, har læstadianerne i Alta-området stått som den viktigste representanten for den øst-læstadianske gren av læstadianismen.

Tyngdepunktet for de "småførstefødte" er fortsatt i Vest-Finnmark, men man har også utsendelser av predikanter til Sør-Troms og Øst-Finnmark. Forsamlingen har siden 1930 hatt sitt eget organ, Sions blad. De var også først ute med en egen læstadiansk salmebokutgivelse, Aandelig Sangbok i 1914. Denne er kommet i flere opplag med revisjoner, senest i 1988 (Åndelig Sangbok) og 1990.

Andre læstadianske grupper

Like etter århundreskiftet (1900) oppsto det i Nord-Finland en fornyelsesvekkelse. De hevdet at vekkelsen holdt på å drukne i allmennreligiøsitet og pekte på behovet for en strengere linje i de opprinnelige idealene fra Læstadius' tid. Denne gruppen ble kalt for de nyvakte og betonte nødvendigheten av egen opplevd anger og bot for å unngå og bli en "nådetyv". Spesielt for de nyvakte er en fastere organisasjon enn det som er vanlig blant læstadianere, samt en større grad av interesse for misjonsvirksomhet. Retningen har vært en selvstendig gren av læstadianismen siden 1907 og finnes i Norge særlig i Øst-Finnmark. Den har imidlertid ikke særlig mange tilhengere, og mange steder har man et nært samarbeid med andre læstadianske retninger (f.eks. i Vadsø med Lyngen-retningen og på Bugøynes med de førstefødte).

En annen retning som man finner i Sør-Troms, er de såkalte lundbergianerne. Bakgrunnen for denne gruppen er virksomheten til predikanten Tomas Paave, en flyttsame fra Pajala som ble bosatt på Evenes. Han tok ikke noen entydig stilling til de førstefødtes syn på Modermenigheten og beholdt dermed god kontakt med Erik Johnsen. Etter Paaves død i 1912 fikk imidlertid hans forsamling mest kontakt med gammellæstadianerne, og gjennom kontakten med den svenske predikant August Lundberg, som særlig besøkte forsamlingen på Fjelldal i Sør-Troms, fikk de et øst-læstadiansk preg.


Noen internettlinker til stoff om Læstadius og læstadianismen:

Fra Nord-Troms museum: http://ntrm.no/laestadius/
Fra Troms kulturnett: http://troms.kulturnett.no/laestadius/
Fra Pajala kommune: http://www.pajala.se/fakta/historik/laestadius/front.html
Fra Laestadius.net: http://www.laestadius.net/Ruotsinpääsivu2.htm
Fra Henry Kero: http://www.ludd.luth.se/~quero/lfon.html
Fra Sture Jatko: http://hem.passagen.se/netpain/rel.html
Fra Fridsförbundet i Haparanda: http://www.hig.se/u-inst/religion/AB/1999/redovismom2/multimediauppgift/haparanda/salen.html
Fra Katarina Matala: http://www.hig.se/u-inst/religion/AB/1999/redovismom3/kyrkohistnedslag/katarina.matala.htm
Apostolic Lutheran Church of America: http://www.apostolic-lutheran.org/
Fra Warren H. Hepokoski: http://users.erols.com/ewheaton/




[Tilbake]