Den lutherske kirke i nord

av Roald E. Kristiansen


Det lar seg her selvsagt ikke gjøre å gi noen dekkende beskrivelse eller analyse over den nordnorske kirke i tiden 1600. Vi skal nøye oss med å gi noen inntrykk fra nordnorsk kirkeliv i perioden 1600-1800 ved å trekke frem helgelandspresten Petter Dass som representant for den lutherske ortodoksi, og den nordnorske presten Hans Egede, også kjent som "Grønlands Apostel". I denne sammenhengen er vi imidlertid mest interessert i Egede fra hans tid som nordnorsk prest i Lødingen, og den konflikten han hadde gående der gjennom 10 års tid fordi den illustrerer noen av de mange vanskelige forhold som prestene, menighetene og kirken stred med på denne tiden. Vi skal også komme inn på pietismen og dens innvirkning på forholdene i nord, men da først og fremst ved å se litt nærmere på forholdene i Nord-Sverige som skulle komme til å få klare konsekvenser for de religiøse forholdene i Norge. Vi skal også komme inn på pietismen i forbindelse med von Westens samemisjon ved å se på forholdene i Ofoten som eksempel.

Innhold:

  1. Reformasjonen
  2. En ortodoks prest fra Helgeland
  3. Lappmarkens pietisme
  4. Kirkeliv i Ofoten
  5. Lofotpresten Hans Egede

Reformasjonen

Reformasjonen førte til radikale endringer i kirkens makt. For erkebiskopen var Nordnorge den viktigste delen av stiftet ettersom det ga ham tilgang på store inntekter. Reformasjonen satte en effektiv stopper for kirkens makt, selv om omveltningen neppe medførte så store endringer for den jevne mann og kvinne. Mens de før betalte avgifter til kirken, betalte de den senere til kongen. De endringer som reformasjonen medførte, var nok mest av kirkelig art. Lutherdommen fikk i arv mange vakre kirker og mye kirkekunst, selv om jordeiendommene ble borte. Men dermed forsvant også mye av muligheten for å holde de samme kirkene ved like. Den siste halvdel av 1500-tallet er derfor preget av vanskeligheter for kirken. Ikke minst bød det på problemer å finne prester med luthersk bakgrunn. Mange steder har nok derfor de katolske prestene fortsatt også etter reformasjonen mot å sverge lojalitet til den nye kirkeordningen. Noen viste sin lojalitet ved å renske ut av kirkene det katolske inventar og mye kirkekunst havnet derfor bokstavelig talt på loftet i kirken. Katolsk utsmykning og helgenstatuer ble betraktet som overflødigheter og syndige rester av "papisteri". Det viktige var det forkynte Ord som ikke skulle overskygges av unødvendig billedspråk.

Men endringene i og med reformasjonen fikk også andre følger. Den katolske kirken hadde hatt mange fastedager som gjorde fisk til en viktig vare. Da fastedagene ble avskaffet, sank også etterspørselen etter fisk radikalt. Bedre for den nordnorske fiskerbefolkningen ble det heller ikke av at nye fiskefelt ble oppdaget på slutten av 1500-tallet slik at prisen for fisken sank betraktelig. Mens Nordnorge tidligere hadde vært en sentral inntekstkilde for såvel kirke som kongemakt, fikk landsdelen i løpet av 1500- og 1600-tallet en stadig mindre betydning. Resultatet var økende fattigdom, gjeld, sult og nød. Kirkelig sett innebar det stadig større problemer. Prestene ble ansatt som embedsmenn og hørte dermed til det ledende skikt i samfunnet, men de var nødt til å skaffe seg inntekter av sin kall som alle andre borgere. Mange gjorde derfor som Petter Dass og begynte med jektefart til Bergen for å spe på sin inntekt. Adgangen til å ilegge bøter var stort sett opphørt, og betalingen for kirkelige tjenester var ikke stor ( hvis de i det hele fikk betaling av den tiendeskatt de hadde rett til. Mange kirker var dessuten bygd i fiskeværene der befolkningen hadde forlatt fordi fisket alene ikke ga dem mulighet for å opprettholde livet. Men ettersom kirkene sto der og folk var vant med å besøke dem, kom ofte folk dit selv om det ikke var noen prest til å holde messe. I stedet holdt folk gjestebud med øldrikking og munterhet, noe som ga kirkene dårlige rykte. Der folk hadde slått seg ned lenger inne i fjordene, var der ikke kirker, og hele den kirkelige ordning sto dermed i fare. Heller ikke hadde kirken uten videre råd til å bygge nye kirker. Lensherren i Trondheim, Kristian Friis, peker derfor i et brev til kongen i 1586 på at

Det gikk udi Stiftet uskikkeligen og utilbørligen til med Gudstjenesten i nogle av Landdistriktene. Bøndene i Annexene fange sjelden Præken eller Guds Ord at høre med mindre de nogle Mil vilde reise til Kirken.
Det ble dermed satt i gang et arbeid for å klarlegge forholdene i stiftet, et arbeid som avslørte betydelig svikt både i organisering og tilrettelegging av kirkelige tjenester. Resultatet av arbeidet ble Den trondhjemske Reformas av 1589. Den er den første kirkeordning som den nordnorske kirken fikk etter reformasjonen. I korte trekk besto "reformatsen" i en oversikt over samtlige kirker i landsdelen der en fastslo hvem som skulle utføre prestetjeneste på de enkelte steder og hvor ofte messe skulle holdes. Samtidig fastslo en hvordan prestetjenesten skulle økonomisk administreres og anga hvor mange som hørte til sognet eller anneksene der kirken befant seg. Undersøkelsen gir dermed et godt bilde av den nordnorske kirke slik den fremsto etter reformasjonen og hvordan den skulle organiseres og drives som en luthersk protestantisk kirke.

En ortodoks prest fra Helgeland

I dette avsnittet skal vi ikke gjennomgå den kirkehistoriske utviklingen på 1600-tallet som fremfor alt er den lutherske ortodoksiens periode. Vi skal i stedet velge et "fugleperspektiv" og se på den mest kjente av alle de nordnorske prester som levde på 1600-tallet, Petter Dass fra Herøy som i mange år arbeidet i nabomenigheten, Alstadhaug. På langt nær alle prester var som han med sin frodige kunstneriske evner og sans for folkelighet. Og heller ikke alltid var han alltid som den vi ønsker han var ( historien har nok også idealisert ham en smule. Han var en embedsprest som folk hadde respekt for, men som de også kunne frykte. Vi skal likevel her fokusere på ham som en representant for sin klasse i en tid som ligger fjernt fra vår egen, men som til tross for sine svakheter og mangler, enda ikke er glemt.
 

Petter Dass er selvsagt et barn av sin tid, men kanskje også noe mer. Riktignok er hans liv begrenset av tidsrommet mellom 1647 og 1707, en tid som er preget av barokkens stilidealer, den lutherske ortodoksi og et politisk føydalt samfunnssyn. Men hans poesi har likevel hatt en kraft som til de grader har sprengt hans samtids rammer, at han har fortsatt å leve i nordnorsk tradisjon og bevissthet som folkepresten fremfor noen og som en inspirasjonskilde for diktere og fortellere like inn i vår egen tid. Likevel er det viktig å se litt nærmere på ham som historisk person når en skal nærme seg hans diktning. Særskilt er det nødvendig å se på den kristendomsforståelse som preger ham når han som prest på Helgeland skulle lære sine sognebarn å leve som helstøpte kristne mennesker i landet lengst mot nord.

Hans teologiske grunnsyn er preget av den lutherske ortodoksiens kristendomsforståelse der det gjaldt å vektlegge de viktigste elementer i troslæren som var vunnet i lutherdommens kamp mot den katolske kirkens teologi. Fremfor alt var det viktig å betone den rene lutherske lære og den kirkelige orden. Kampen for rett tro vendte seg både mot pavekirken og mot truende farer utenfra, f.eks. muslimske tyrkere. Arbeidet for å fremme den rene lutherske lære er et viktig anliggende i hans salmediktning, såvel som i hans katekismesanger. For Petter var målet å være tilfreds med sin lodd og se det som et kall å oppfylle sin oppgave i livet. Som vern mot gryende rasjonalisme vokste det fram en ortodoksi og pietisme som la vekt på henholdsvis ren lære og inderlig fromhet. Til tross for et relativt isolert liv i Europas utkant, var hans verden i stor grad preget av idealet om å leve i overensstemmelse med samfunnets plikter og den naturlige verdens livsvilkår. Forkynnelsen av Guds Ord skulle tjene til å oppdra og danne mennesket slik at en kunne leve rett med sin Gud og sin neste innenfor den stand en tilhørte. Gjennom sin diktning ville han motivere sin menighet til å lære seg kristendommens grunnsannheter (bud, evangelium, katekisme) slik at livskraft og livsvilje kunne prege hele menneskelivet. Petter Dass' frelseslære er derfor det vi kan kalle en inkarnasjonsteologi, dvs. at han vektlegger det guddommelige nærvær i alle livets sammenhenger uten å skille mellom det "indre" og det "ytre" mennesket slik som den pietistiske kristendommen gjorde senere. Hos Petter Dass fyller Gud hele universet med sitt nærvær og den sentrale tonen i hans diktning er derfor lovsangen til den Allmektige Skaper og ønsket om å la menigheten få møte denne Gud i et hverdagsspråk de kan forstå og som kan kommuniseres i både hjem og kirke.

I Petter Dass' diktning gjennomsyrer de bibelske motiver alt han skrev. Det er bibelske fortellinger og troslærens innhold han vil formidle i sin "oppdragelseskristendom". Av og til parafraserer han bibeltekster uten å legge noe særskilt til (f.eks. i Evangeliesangene), mens andre ganger utvider han tekstene med lange argumentasjoner, saksopplysninger, polemikk, kommentarer, dialoger og skildringer fra livet i den nordnorske hverdagen (f.eks. i Bibelsk visebok). I teologistudiet lærte han de sentrale teologiske emner som han senere diktet over. En grunnsetning er at "den hellige Skrift er Guds ord" og at Skriften er sin egen fortolker. Petter Dass' oppgave som prest for allmuen besto derfor i å utforme sin forkynnelse på en slik måte at han kunne hjelpe menigheten å lære og tilegne seg bibelhistorien og troslæren. Hans diktning bygget dermed opp under bibelfortellingene og troslæren, men han ga dem en utforming som tillempet ordene den aktuelle situasjon der de skulle brukes. Noen tekster er ment til å læres utenat, f.eks. ved å bli sunget. Andre tekster vil fremme innsikt i kristen tro og moral og skal derfor bli lest og forstått, mens atter andre tekster er mest for underholdning og som uttrykk for en fortellerglede der gudstroen preger grunnsynet på livet. Felles er imidlertid at gudstroen alltid er en selvsagt del av synet på tilværelsen, og at bare når en forholder seg til Gud som skaper og frelser i alle livets omstendigheter, kan en finne den endelige lykke i livet.

Sentralt som grunnmotiv finner en tanken om Guds majestet, den høyeste hersker, og Guds allestedsnærværenhet, den skapende kraft som uttrykker seg like mye i menneskelivet som overalt ellers, i fiskenes lek i sjøen og i fiskernes arbeid på havet. Salmer, sanger og dikt er som små og store prekener ( de er taler som uttrykker den grunntanke at Gud omslutter alt liv med sitt nærvær med en makt som skaper og opprettholder alt liv med omsorg og orden. De skal undervise, forklare, trøste, formane, bekjenne, lovsynge, takke og være en kilde for mennesket til å leve i et tillitsfullt forhold til den Allmektige.

Salmen er en måte å uttrykke sitt forhold til Gud gjennom bønn og tilbedelse. Sett fra kirkens side skal salmen forme mennesket som synger ved å fokusere sinnet på det som er utenfor mennesket og som er dets egentlige opphav og mål. Salmen fungerer som en identitetsmarkør både overfor det en tror på, overfor en selv og overfor andre. Det er på ingen måte likegyldig hva som synges; salmen er i siste instans rettet til Gud og er en lovprisning av Gud - eller en måte å bekjenne overfor Gud såvel som medmennesker hvem en egentlig er, innerst inne. Dette kommer også til uttrykk i Petter Dass' kjente salme "Herre Gud ditt dyre navn og ære":
 

Herre Gud ditt dyre navn og ære Herre GUD! Dit dyre Navn og Ære
over verden høyt i akt skal være over Verden høyt i Savn maa være
og alle sjele de trette træle og alle Siæle, og alle Træle
alt som har mæle, de skal fortelle Og hver Geselle de skal fortælle
din ære Din Ære

Gud er Gud om alle land lå øde GUD er GUD, om alle Land laa øde
Gud er Gud, om alle mann var døde GUD er GUD, om alle Mand var døde
Om slekter svimler, blant stjernestimler om Folk forsvimler, i Herrens Himler
i høye himler, utallig vrimler Utallig Vrimler, som slaer paa Cimler
Guds grøde Hin Søde

Høye hall og dype dal skal vike Høen Hald og dyben Dal skal vige
jord og himmel falle skal tillike Jord og Himmel falde skal tillige
hvert fjell, hver tinde skal brått forsvinne Hver Bierg og Tinde skal slet forsvinde
men opp skal rinne, som solen skinne Men Herrens Minde til tusind Sinde
Guds rike! Skal stige

Salmen ovenfor er nok den mest kjente av Petter Dass. Den er blitt en viktig del av den norske kulturskatt og har i senere år endog fått plass i Nidarosdomens liturgi ved viktige begivenheter som pavebesøk og kongesigning. Det er verd å merke seg hans religiøse språk fremfor alt er fokusert på det konkrete og anskuelige. I salmen møter en handelsfolk, musikere og folk i tusentall - og i de vers som er utelatt fra salmeboken: Guds lepper, grønne lunder, stein og tørre bein, foruten sjødyr som hval, steinbit, sei, torsk, skrei og niser. Petter Dass henter frem fra menneskets erfaringsverden verden slike begreper, tilskikkelser og beskrivelser som folk kjenner igjen fra sin hverdag, og bruker dem til å vise hva slags verden Gud har skapt for menneskene. Språket er djervt: folk fra både sør og nord skal prise Gud, og det skal også "Dievlers Orden som dømt er vorden til møye". Og om det er forskjell på mennesker, om noen er gamle og vil "være stiv og sove", så skal også de møte sine Gud i likhet med de halte, lamme, stumme - og de gromme, gramme og grove.

I en salme som er ment for å bli sunget i kirken er dette uventede ord, og det var også ofte melodiene. Enkelte melodier som er angitt i de første trykte utgavene av hans sanger, ble nok oppfattet som "uverdige" for kirkelig sang (de kunne være hentet fra drikkeviser). Både ord- og melodivalg hos Petter Dass stred imot den kristendomsform som vokste frem senere i pietismens tid og som betonte kristendommen som "hjertets" indre tro, ikke menneskets naturlige forhold til Skaperen og skapelsen. Det Petter Dass legger vekt på, er den universelle tilbedelse av Gud, samt at den som slik tilber Gud også skal leve sitt liv i overensstemmelse med denne tilbedelse - "see til du lever, som Guds Ord kræver til prikke". Man skal ikke leve "begjærlig eller besværlig", men "from og ærlig" mot sin neste. En skal sky alt som Gud har forbudt, og legge vinn på "tukt og dyd", for hvis ikke skjemmer en ut Guds navn og skremmer bort Guds Ånd, og fremmer dermed ikke Guds rike.

Hvor er religiøsiteten hos Petter Dass i hans beskrivelser fra Helgeland og andre steder langs kysten av Nord-Norge? Umiddelbart tenker en ikke på at beskrivelsen av Nordland skjer i en religiøs kontekst, men nettopp dette er viktig å ha klarhet i dersom en skal forstå og verdsette hans "geografiske refleksjoner". La oss se nærmere aspekter ved "Helgelands beskrivelse".

En skal ikke ha lest lenge før en ser at det Petter Dass skriver om, er struktureringen av landet ut ifra kirkens perspektiv, sognet. I hans tid var der tre kirkelige sognekall på Helgeland: Brønnøy, Alstahaug og Herøy, med hver sine kirker av stein, foruten tre kapellanier med hver sin prest som lever "af Renten" som deres arbeid gir (offer og avgifter). Med den kirkelige inndelingen av landet som grunnvoll, skildrer Petter Dass det landet som kirke og prest er satt til å betjene "af Guds og vor Kongelig Naade". Han fascineres av Torghatten og De syv søstre, samt Hålogalands store mann i fordums tid, Hårek fra Tjøtta. Han gleder seg over dyrkingen av landet og fremholder hvordan kornet gror og forråd samles inn, men minnes med gru Den Sorte Død som lot bygder med 4-500 hus stå igjen med bare 4-5 gårder. Han omtaler også fiskehandelen med Bergen og hvordan denne handel etter hvert har endret karakter. Mens handelen tidligere ga gode livsvilkår i Nordland, så står ofte bøndene nå i gjeld til ørene "i Kræmmerens Bog". Likevel er ikke alt svart, fordi den nye handel med Sverige er så viktig for Nordlands beboere at selv Nordpolen må danse og Rimfrosten glede seg over det som skjer. I fremstillingen veves fortid og nåtid sammen i én betraktning over Helgelands distrikter i all sitt mangfold; en vev der landskapet og folkets liv i medgang og motgang fremstår som et samlet hele som tross alt er godt og formålstjenlig fordi det styres av den Allmektige Skaper som er menneskenes høyeste Herre og forvaltet av Konge og øvrighet til beste for beboerne. Tanken om Gud er aldri borte fra Petter Dass selv om han beskriver fjell, bygder og handel. Træna har fått beskyttelse mot det stormende havet ved at "Gud have dig selver beskandset", og fiskeklakkene i fjordene er velsignet av Gud slik at den fattige fisker der kan hente seg "Vandets Formue til Arv".

Deler av Petter Dass' beskrivelse av de naturlige og samfunnsmessige ordninger minner om de bibelske lovprisningssalmene. De er like konkrete i sine naturskildringer som sine bibelske forbilder, og meget fjernt fra den senere pietistiske fokusering på det indre mennesket. For Petter er religiøs erkjennelse uttrykt i form av en naturerkjennelse og samfunnsforståelse som legger vekt på den orden og struktur som omgir alt liv og all aktivitet, en struktur som er god og meningsfull, selv om man til tider møter kaoskrefter (f.eks. Svartedauden eller økonomiske nedgangstider). Hans naturskildringer er derfor mer enn en estetisk lovprisning av landskapet og hans samfunnsbeskrivelser mer enn en oppramsing av hvor og hvordan folk bor og lever. Petter Dass' diktning er en religiøs skildring av land og folk, en skildring av folks livsvilkår i form av et ordnet kosmos som riktignok er truet av kaos rundt ytterkantene (hav, storm og usiviliserte folk), men der folk likevel kan leve trygt i forvissningen om at Skaperens allmakt og den gjeldende samfunnsmessige orden vil bidra til å realisere det gode liv. Det er i denne forvissningen at Petter Dass avslutter sin beskrivelse med bønn om "Velstand og Lykke" for "Kirken, som inden din' Grendser her groer, for mange min' Slægtninger, hos dig her boer, mit ynske Gud selver samtykke!"

Petter Dass var og forble en kirkens prest, en dikter som forble kirkelig i sitt perspektiv fordi hans anliggende var å dikte til menighetens beste. Petter Dass vil oppdra sine sognebarn til å bli gode kristne: de skal ha den rette kristne kunnskap, de skal være gode kristne i sitt yrkesliv på hav og på land, de skal respektere og se naturens ordninger som gode og tjenlige, og de skal opptre som gode kristne i sin omgang med sin neste og i sitt forhold til øvrigheten. Hans diktning står fra først til sist i en kirkelig kontekst. Petter Dass var først og fremst prest. Som prest skulle hans diktning bygge opp under og styrke folks religiøse identitet og gi dem fast grunn for tro og praksis i dagliglivet. Derfor lar han sine sognebarn synge bibelfortellinger, evangeliene, Fadervår, trosartiklene og katekismen, for på den måten lærer de den sanne og rene kunnskapen som hjelper dem gjennom livet, og på den måten integrerer de denne kunnskapen inn i sine daglige gjøremål og lar dem bli ett med det bibelske budskap i praktisk handling.

Petter Dass er i ettertid blitt oppfattet som noe mer enn en kirkens mann. Han er også blitt tolket som den nordnorske folkehelt og som selve symbolet på nordnorsk identitet. Vi vet at han var en fattig student i rikets hovedstad, og at han måtte "kutte noen hjørner" for å bli ferdig som prest. At han kom fra små kår er også noe folketradisjonen har visst å spille på i sine fortellinger om Petter Dass for på den måten å knytte kontakten mellom ham og allmuen. Vi vet også at han fikk barn litt for tidlig i forhold til samfunnets krav om god moralsk vandel, og at han derfor måtte vente en tid før han fikk det kall han egentlig ønsket. Samtidig vet vi også hvordan han slo seg opp da han endelig fikk Alstadhaug som kall og hvordan han ble en mektig embedsmann med betydelig økonomisk og sosial makt. Petter Dass fungerte dermed som en forbilde for den nordnorske fiskerbonden. Han viste at det er mulig å bli mer enn det en tilsynelatende er født til. Livet hans får heltens karakter: med to tomme hender og uten en innflytelsesrik far, jobber han seg frem til høy posisjon. Han kan dermed brukes til å symbolisere nordnorsk identitet i språk, historie og realitetsorientering - ikke minst i hans Nordlands Trompet der det religiøse elementet i hans diktning tilsynelatende ble nedtont til fordel for vektlegging av det regionale perspektiv. Her kunne den borgerlige nordnorske elite finne en tjenlig figur for sine interesser og bruke det i kampen for respekt for egen identitet.

Likevel er og forblir Petter Dass teolog og hans betydning for den folkelige tradisjon legger i tråd med denne rollen vekt på at han har mer kunnskap enn folk flest. Historier om Petter som "Wittenbergprest" eller "Svartebokprest" illustrerer at denne kunnskapsmakten fascinerer og at en tross alt ser opp til den som har slik makt, noe Gustav Vigelands statue av Petter Dass er et godt uttrykk for (bilde). Folk visste å fortelle om at som prest behersker Petter djevelen. Han lar f.eks. djevelen få sin egen skygge når denne kommer for å hente hans sjel til betaling for den hemmelige kunnskap han har fått i Wittenberg. Og han kan endog kommandere den Onde til å utføre arbeid for seg og viser på den måten at han kan kontrollere de djevelske kaoskrefter. Slike historier kan sees på som uttrykk for et ideal om at den som skal lykkes i livet må være dyktig til å spille sine kort rett, for overfor samfunnets mektige kan den fattige ikke vinne i kraft av kun egen styrke og posisjon. Evnen til å lykkes er koblet sammen med evnen til å være lurere og mer fantasifull enn de mektige. Selv om Petter Dass som prest sto som representant for myndighetene og øvrigheten - og kunne bruke denne makten også overfor småkårsfolk! - så visker ikke det ut bildet av Petter Dass som nordnorsk kraftsentrum. Han blir et bilde på den vilje og egenrådige makt som gjennom rette allianser kan hamle opp med hvem som helst utenfra i kraft av en kunnskap som andre dødelige ikke har. Med Petter i minnet kan derfor enhver bruke ham som forbilde og true og mane ondskap bort for på den måten å vinne over djevelen og alle andre makter og myndigheter folk erfarer i sine hverdagsliv! Det at det var de gode kreftene han allierte seg med og som dermed gir hans etterfølgere klar beskjed om hvem som har den sterkeste makten som de må forholde seg til, er nettopp hans prestelige identitet beviset på! Det at han samtidig viser seg å ha makt over djevelen, understreker bare hvordan den som representerer de guddommelige kreftene klarer å bruke den farlige kunnskapen til å binde selv ondskapens krefter.

Petter Dass har dermed spilt i hvert fall to roller i den nordnorske religiøse tradisjon: han er embedspresten som virket i et par ti-år i Alstahaug kirke gjennom forkynnelse, lærediktning og sjelesorg, og han er den "evige" presten som ettertiden vil huske ham som symbol for noe mer enn det han var, en mann folk kunne bruke som symbol på de krefter som overskrider og bryter ut av hverdagens slit og strev.

Lappmarkens pietisme

Pietismen er en teologisk fornyelsesbevegelse som opponerte mot det man oppfattet som "død" rett-troenhet. I Skandinavia gjorde den seg særlig gjeldende utover på 1700- og 1800-tallet, og i Norge forbindes pietismen særlig med Hans Nielsen Hauges virksomhet. I Nord-Norge fikk Hauges arbeid mindre innflytelse, selv om han også besøkte landsdelen og hadde sine etterfølgere her, i særlig grad blant innflyttermiljøene i Målselv og Bardu. Viktigere for den pietistiske innflytelsen i nord, ble nok de pietistiske strømningene på svensk side, det såkalte Läseriet i Tornedalen. Det var fra disse religiøse strømningene at læstadianismen har sitt opphav, og det er neppe mulig å få tak i dens bakgrunn uten å gå inn på de religiøse forholdene på svensk side. Nordkalotten har tradisjonelt vært et "fellesdistrikt" der folk har beveget seg like mye i retningene øst/vest, som sør/nord. Reindrift på tvers av nasjonsgrensene, samt innvandring fra Tornedalen og Finland har satt sine tydelige spor i den nordnorske religiøse tradisjon, slik at man kan ikke unnslippe en viss kunnskap om de nord-svenske religiøse forhold for å forstå de nordnorske forhold.

Tornedalen er et særlig viktig område for de religiøse folkebevegelsene i svensk historie, særlig når vi kommer frem til siste halvdel av 1700-tallet. En betydningsfull faktor for fremveksten av den pietistisk orienterte religiøse tradisjon, finner vi i de såkalte byabön-institusjonen. På grunn av de store avstander og vanskelige kommunikasjoner det var til kirker i det nordlige Sverige, ble det allerede fra begynnelsen av 1600-tallet institusjonalisert regelmessige møter i hjemmet omkring Guds ord, bønn og salmesang. Det heter i et aktstykke fra ca. år 1600:

Sammalunda på söndagar eller, hvad helgedagar thet vara kan, skall man haffua helgedags öffningar förhanden med Guds ordh och christeliga böner og psalmer, jtem förhöra och läsa för them som unge ähro, och uthi the byiar, som några finnas, som läsa kunne i book, så skole andre till them sökia, och the förplichtade vara att läsa för them; hoo thetta försummar. [John Holmgren, Norrlandsläseriet. Lund 1948, s. 6]
Den som forsømte sine plikter til å holde byabønn ble straffet med bøter, og dersom ungdommen ikke møtte frem, skulle de miste sitt aftenmålstid den dagen. Allmuen hadde med andre ord plikt på seg til å holde møter alle helligdager der dagens epistel, evangelium og bønner skulle leses, katekismen forklares og salmer synges. Det var prestene i Norrland som på eget initiativ etablerte denne ordningen for de som hadde lang kirkevei og derfor sjelden kunne komme til kirke. Ordningen ble av største betydning for praktisering av folks religiøse liv og gjaldt hele daværende Härnösand stift.

Byabønnen utviklet seg gradvis til byaläsning, dvs. lesning ikke bare av Skriften, men også av godkjente postiller med ledsagende forklaringer og kommentarer ved den som holdt lesningen. Slike lesninger kunne også samle flere familier og dermed erstatte den kirkelige gudstjenesten. Dette ble gjort samtidig som gudstjenesten foregikk på kirkestedet slik at byalesningen i praksis ble en parallell "gudstjeneste" til den kirkelige, men ordnet og ledet av lekfolk. Ettersom møtene var forordnet av kirken, kom de ikke i konflikt med konventikkelplakaten med sitt forbud mot religiøse forsamlinger der presten ikke var til stede. En annen sak var at de til tider kom i konflikt med loven - men da vesentlig fordi byalesningen til tider førte til religiøse vekkelser med brodd mot kirken og dens prester.

Byabønnen og byalesningen bidro i høy grad til å fostre det aktive lekfolket i religiøst henseende. Det ble skapt rent religiøse fellesskap i lokalmiljøet som fungerte som et viktig redskap for den religiøse dannelsen etter hvert som pietismens kristendom vokstre frem. "Lesemennene" eller "bønneprestene", som de senere ble kalt, ble valgt blant de menn blant de som lokalt hadde tillit i kraft av sine lederskapsevner og individuelle fromhet. I bygdene fikk de et særskilt ansvar når folk følte behov for religiøs hjelp og rådgivning, og ettersom dette var menn av folket, bidro de til en utformingen av folks religiøse identitet som ingen prestelig embedsmann kunne ta etter. De ble dermed uvurderlige for utformingen av menighetens fromhetsliv.

Det var flere ulike retninger innenfor den pietistiske kristendommen. Den konservative pietisme hadde et sterkt kirkelig preg og var særlig viktig tidlig på 1700-tallet. Utgangspunktet for denne formen for pietisme var hos den tyske teologen Fillipp Jakob Spener (1635-1705). Den rettet seg imot ortodoksiens ensidige dogmatisme og fremstilte det indre liv og det personlige forholdet til Kristus som det sentrale element i kristendommen. En sann tro måtte ha som forutsetning en ekte syndserkjennelse med ledsagende verdens- og selvforsakelse uttrykt gjennom streben henimot et hellig og moralsk liv. August Francke (1663-1727) brakte Speners ideer til Universitet i Halle, som ble et senter for den pietistiske bevegelsen. I Nord-Sverige var denne retningen representert ved Nils Grubb i Umeå og førte til langvarige stridigheter mellom ham og ortodoksiens prester. Grubb hadde selv besøkt Halle og var sterkt influert av Francke. Gjennom sin forkynnelse og katekisasjoner i hallepietistisk ånd, samt innskjerping av husandakten, streng nattverdspraksis og spredning av pietistisk litteratur, gjorde han seg raskt bemerket. Hans vekt på omvendelse og gjenfødelse førte til sterk kritikk; man talte endog om "Umeå-religionen" som en ny lære. Likevel spredte hans innflytelse seg og lokale grupper oppsto via byalesningen der pietismens ideer ble videreført og konkretisert. En faktor som utvilsomt forsterket innflytelsen fra pietismen, var den store nordiske krig som for Nord-Sverige vedkommende innebar en dommedags- og botsstemning på grunn av russernes herjinger i Norrland.

Også lengst i nord kom den konservative pietismen ved prestene Johan Wegelius d.e. og d.y. I årene 1713-21 foretok de omfattende reiser i Enontekis sogn der de forkynte og underviste. Endog til Alta i Norge kom de der de ble kjent med Thomas von Westen og samemisjonen. Den konservative pietismen hadde dermed fått fotfeste lengst syd og nord i området, men etter hvert trengte den også inn i de sentrale deler, som f.eks. til Torneå der Johan Wegelius d.y. ble skolemester i 1726 og virket som sådan de neste 30 år i kampen mot død tro og manglende evangelisk kunnskap og likegyldighet. Både Grubb og Wegelius representerte en moderat konservativ pietisme i Speners ånd der de ga sin tilslutning til de ortodokse læreformuleringene, men tolket dem i pietistisk ånd. Særlig sterkt hevdet de den lutherske læren om rettferidggjørelse ved tro og et fornyet liv som Kristi etterfølgere.

En annen retning i den pietistiske kristendom var den radikale pietisme. Den var av mystisk og inderlig karakter og dermed i større grad individualistisk orientert. I noen tilfeller førte dette til separatisme fordi man hevdet at den etablerte kirke hadde forlatt sin troskap til Kristus alene og tjente utenforliggende interesser. De ville derfor rense kirken og bringe den tilbake til sin opprinnelige form gjennom dannelsen av egne forsamlinger. Den radikale pietismen fikk en sentral leder i Johannes K. Dippel (1673-1734) og førte til langvarige stridigheter med kirke og stat. Konflikten førte til at den konservative pietismen fikk lempeligere kår, men kampen hardnet mot den radikale fløyen. Like fullt fikk den radikale pietismen også et visst nedslagsfelt i nord, særlig i Torneå. Man kan se dette i sammenheng med at prestene i Torneå i lengre tid hadde representert ortodoksiens kristendom og at misnøyen med forholdene radikaliserte det pietistiske innslaget fra begynnelsen av 1730-tallet. De to ledende radikalpietister i Torneå var klokkeren Anders Eckhammer og studenten Petter Vhael. Under deres ledelse kom det til sterke brytninger med kirken. Ikke bare ble gudstjeneste og nattverd forkastet, men også de kirkelige handlinger som dåp og vigsel. Dette ble ikke tolerert av myndighetene som satte i gang en forfølgelse som de konservative pietistene med Wegelius i spissen, ga sin tilslutning til. Vahl synes å ha forlatt Torneå under forfølgelsen mens andre lot seg forsone med kirken. I hvert fall ble de separatistiske tendensene overvunnet i løpet av kort tid. Da noen herrnhutiske emissærer kom til Torneå i juni 1735, var der ingen spor av radikalpietistene.

Den tredje retning i pietismens kristendom, var den herrnhutiske pietisme som la særlig vekt på følelseslivet og betonte Kristi forsoningsverk. Så tidlig som i 1728 viste man i Herrnhut interesse for misjonsarbeid i Lappland, men det var først i 1734 at tre menn ble innviet til misjonærer blant samene. De tre var tømmermann Andreas Grassman (leder), student Johan Nitschmann og skomaker Daniel Schneider. Ved ankomst Stockholm, fikk de først kontakt med radikalpietistene, men noe samarbeid kom ikke i stand. Deretter reiste emissærene videre til Uleåborg (Oulu) for å lære seg finsk, og året etter foretok Grassman en lang reise i Kemi og Torne lappmarker, men uten å gjøre noen forsøk på etablere en misjon blant samene. I stedet ble både han og de to andre utvist fra Uleåborg. De reiste i stedet til Kengis og så videre til Torneå der de etablerte et såkalt herrnhutisk "diasporaarbeid" i 1735 og planene om misjonsarbeid blant samene ble oppgitt.

I Torneå ble emissærene godt mottatt i de pietistiske kretser, f.eks. av før nevnte Eckhammer, borgermester Pipping og rektor Wegelius. For Wegelius var herrnhuterne akseptable fordi de var motstandere av alle former for separatisme og stile seg lojale med kirkens arbeid. Presten Fougt var skeptisk, men tok likevel en av emissærene i sin tjeneste - kanskje for å kunne ha dem under oppsikt. Det oppsto snart en krets omkring emissærenes virke og det ble rapportert om en "stor vekkelse". Utenfor Torneå stad synes herrnhuterne å ha fått liten innflytelse. De strenge lover for religionsutøvelse og presteskapet overvåkning la for store hindringer i veien, selv om det sikkert var mange som kom i kontakt med deres innflytelse ved besøk på markeder. Emissærene selv dro i juni 1736 tilbake til Herrnhut og dette første misjonsfremstøt fikk dermed begrensede resultater. Et brohode var imidlertid blitt etablert og Torneå ble dermed et sentrum for den herrnhutiske pietisme med sin sterke kristosentriske forkynnelse om vekt på talen om forsoningsverket. Noen år senere forsøkte derfor Herrnhut igjen å etablere en samemisjon og sendte ut emissærene Elias Östergren og Olof Björn. Disse kom til Torneå i 1741 der de fikk kontakt med sine sympatisører. Året etter la de ut på en ferd til lappmarkene og besøkte Enontekis og Jukkasjärvi. Derfra dro de til Ofoten og videre nordover på norsk side til Porsanger. I Alta ble de i to og et halv år, men uten at de lyktes i å etablere noen fast misjonsstasjon. I Torneå var der imidlertid en ny herrnhutisk vekkelse på gang, og Björn vendte tilbake til, mens Österberg kom et par år senere. Noen samemisjon ble det aldri tale om for herrnhuterne, men de fortsatte sitt arbeid med base i Torneå og fikk gjennom besøk en viss innflytelse også utover i distrikene i Tornedalen og østover i Finland.

Forholdene endret seg imidlertid gradvis og de kirkelige myndighetene ble stadig mer skeptisk til herrnhuterne. Arbeidet ble derved vanskeliggjort og kretsen omkring emissærene svant raskt hen med den følge at de så seg nødt til å forlate Torneå midt på 1750-tallet. Ti år senere rapporteres det til prestemøtet at "de zinzendorfianska villfarelser" er for det meste opphørt. Et nytt forsøk fra Herrnhut i 1770 om å gjenoppta diasporavirksomhet i Torneå førte heller ikke til noe resultat.

På 1770-tallet oppsto der en fjerde pietistisk retning, den såkalte ekstatiske pietisme, som kom til å sette varige spor etter seg i Tornedalens religiøse historie. De pietistiske ideene fra den konservative pietisme, såvel som den radikale og hernnhutiske, hadde vunnet innpass i folks bevissthet og gjennomsyret det religiøse livet og blitt et sentralt innslag, ikke minst gjennom byabønnen og byalesningen. Men også i kirkelige kretser hadde den pietistiske livsanskuelse fått gjennomslag, og i Tornedalen var særlig presten Isak Grape og hans adjunkt Nils Wiklund blitt grepet. To hendelser i 1770 og 1773 markerte begynnelsen på et ti-år preget av vekkelse der botsforkynnelse og ekstatiske rørelse sto sentralt. Det begynte med en 11 år gammel jente, Stina Larsdotter, i Nedertorneå sogn, som plutselig ble grepet av ekstase og tok til å forkynne og formane sine nærmeste om nødvendigheten av å leve et nytt liv. Stina var for ung til å kunne lese, men da hun tre år senere oppholdt seg i Torneå stad der hun livnærte seg av tigging, ble hun tatt hånd om av en mann som lærte henne så mye at hun kunne motta nattverden. Hun fortsatte imidlertid å forkynne og kunne ble grepet av ekstase så ofte som 7-8 ganger om dagen etter å ha hørt en preken eller sett noen begå syndige handlinger. Etter hvert avtok ekstasene noe i hyppighet, men kunne fortsatt komme en gang hver dag.

I 1773 begynte en annen 11 år gammel jente, Sophia Hast, å tale i ekstatisk tilstand på samme måte som Stina og snart ble flere mennesker ble grepet og en religiøs vekkelse spredte seg raskt til Övertorneå og til Överkalix, Gällivare og Jukkasjärvi. På sitt meste hadde vekkelsen 87 predikanter som omfattet både barn, kvinner og menn. De fleste var fattige mennesker av "lav byrd" - formodentlig samer. Vekkelsen fikk en avlegger blant Kaitomsamene i Gällivare. Herfra spredte den seg nordover til Kautokeino der predikantene fikk tilnavnet "Roperne". Mange av de vakte ble grepet av en slik sinnsstemning ved tanken på synden og den fremtidige dom at kroppen tok til å skjelve inntil de falt om i besvimelse. Andre ville demonstrere gjennom dans hvordan gleden i himmelen ville bli eller hvordan pinen i helvete kom til å arte seg. Noen fikk syner om verdens undergang og forkynte behovet for oppgjør med synden og nødvendigheten av å leve et rent og hellig liv. Det het seg at når den store katastrofen skulle inntreffe, ville dramatiske tegn vise seg. Svanene skulle bli svarte som kull og korpen hvit som snø. Reinen skulle få nye horn midt på vinteren og bli så ville at folk ikke kunne rå med dem. Der skulle også komme vanskelige tider med pest, sult og krig.

Den ekstatiske rørelsen i Övertorneå kulminerte i 1776 og avtok i løpet av få år, men fikk varig frukt ved at den ga støtet til en åndelig oppvåkning og forbedring av de religiøse og moralske forhold. Vekkelsen ble forsøkt ledet av Grape og Wiklund som viste stor sympati for de fenomener som enkelte har beskrevet som patologisk hysteri og benevnt "predikosjuka". Noen preken i ordets egentlige forstand, var det likevel neppe tale om; snarere enkle vitnesbyrd om behovet for å omvende seg for å redde sin sjel fra evig straff. Myndighetene viste imidlertid liten forståelse for denne formen for vekkelse og Wiklund ble avsatt fra sitt embete og forvist fra Övertorneå. Han fikk imidlertid senere full opprettelse av kongen.

Man har vanligvis forsøkt å tolke den ekstatiske pietismen fra et religionspsykologisk perspektiv. Fenomenet er i liten grad behandlet fra et religionshistorisk og religionssosiologisk synsvinkel. Det at vekkelsen i stor grad fant grobunn blant den samiske befolkning har nok ført til at tidligere forskere tenderte til å "patologisere" vekkelsen.. Noen forskere har for øvrig sett en sammenheng mellom denne vekkelsen og opprøret i Kautokeino i 1852, samt knyttet de ekstatiske fenomenene til "rørelsen" i læstadiansk tradisjon. I så måte er det verd å merke seg at enkelte av de som ble grepet ikke nøyde seg med å forkynne, men hevdet at de kunne binde og løse synderne fra deres synder. En slik bruk av "løsenøkkelen" kom til å spille en viktig rolle i Læstadius' åndelige oppvåkning og ble senere institusjonalisert i den læstadianske tradisjon av Johan Raattamaa.

Kirkeliv i Ofoten

Mens den religiøse historie på svensk side er grundig behandlet av historikere og religionsforskere, står den religionshistoriske undersøkelsen av den nordnorske konteksten på nesten bar mark og finnes stort sett bare i fragmentarisk form i bygdebøker og lokalhistorie. I dette avsnittet skal vi likevel forsøke å gi noen glimt av den religiøse situasjon fra 1700-tallet i området med særskilt fokus på forholdene i og rundt Ofoten.

Den pietistiske vekkelse satte ganske andre spor etter seg på norsk side enn den gjorde i Sverige. En folkevekkelse er det først tale om i siste halvdel av 1800-tallet etter at konventikkelplakaten var fjernet og dissenterloven innført. På 1700-tallet var de religiøse forhold preget av at området var et norsk-samisk fellesland der samene holdt seg i de indre fjordstrøkene, mens nordmennene tok for seg av den beste jorda langs kysten. Befolkningen økte raskt utover på 1700-tallet ved innvandring sørfra (dansk-norsk) og østfra (svenske samer). Ved år 1700 var der ca. 770 personer i Ofoten. Vel 70 år senere hadde det økt til 1667 - mer enn en fordobling av folketallet.

Befolkningen hadde sterk tilknytning til kirken, men viljen til å stille opp for kirkens arbeid var ikke alltid den beste. En liten og enkel kirke på Ankenes ble bygd av allmuen selv og på dens egen bekostning ca. 1650. Kirken ble i 1730 avløst av en liten korskirke bygget av den gamle kirkens materialer og det var allmuen som sto for vedlikehold av bygget. Det var imidlertid ikke alltid lett å vedlikeholde kirkebyggene da det var kostbart og folk flest hadde få midler til overs. Da presten Madtz Homle kom til Evenes kirke i 1670 der han skulle komme til å residere som prest de neste 50 år! - sto den til nedfalls. Homle satte alt inn på å bygge ny kirke, og takket være økonomiske oppgangstider i Ballangen der et kobberverk var under etablering, fikk han lån fra fogden og medeieren i gruven, Michael Storm. Arbeidet ble kostbart og det endte med at kirken måtte få økonomisk bistand fra Vågan og Lødingen kirker. Bare 50 år senere var imidlertid forholdene igjen blitt så ille, at under Thomas von Westens besiktigelse, slo han fast at "denne Kircke skulle have Været repareret, og stoerlig trenger dertil". Men da han fra kirkebakken spurte om der var noen av sognebøndene som ville påta seg å reparere kirken mot "rede Penge i Hænderne dertil", var der ingen som viste interesse. Selv da presten oppnevnte to menn fra menigheten og tilbød dem lønn, nektet de tvert å stille opp.

Noen pietistisk vekkelse finner man få spor av i Ofoten. Kirken var først og fremst stedet for livsritene og vi finner ingen "ecclesiola" - noen forsamling av troende som anser seg selv om "ekte troende" i forhold til såkalte "vane-kristne". Herrnhutisk innflytelse i Norge omfattet stort sett miljøet i Kristiania og kirken nordpå kom stort sett bare i kontakt med slik innflytelse via Nord-Sverige. En medvirkende årsak har nok vært de vanskelige forhold forbundet med folks kirkebesøk. Messefall forekom ofte, enten fordi presten ikke maktet å komme til gudstjenestene i anneksene, eller fordi folk ikke våget seg til kirke på grunn av uvær. Om en gudstjeneste midt på sommeren i 1701, den 11. juli, skrev presten Madtz Homle: "Blef ingen tieniste; thi her vaar slig stormende sydvest vind da, at grøden paa jorden med græs paa marcken samt løv paa trærne blef forvisnet ligesom forbrændt, et stort Hagel og regn som usædvanligt faldt; samme tid sneede det og i fiældene".[M. Pettersen, Ofoten I. Narvik 1988, s. 249]

Pietismen skulle imidlertid vise seg å bli en viktig innflytelsesfaktor i de religiøse forholdene i og rundt Ofoten, men da først og fremst i forbindelse med misjonen overfor den samiske befolkningen. Presten Thomas von Westen ble grepet av den pietistiske ånd like etter at begynte sin prestelige gjerning i Romsdal og etablerte der en gruppe som skulle arbeide for å bedre forholdene for folks kristendom. Noen år tidligere hadde Johannes Schefferus gitt ut sitt store verk Lapponia der han skildret samene og deres liv i de svenske lappmarker. Det ble nærmest "mote" å vise interesse for de arktiske områdene, og bidro dermed til de to store misjonstiltak: Hans Egedes Grønlandsmisjon (se nedenfor) og von Westens Finnemisjon. De hedenske folkeslag i nord måtte kristnes, mente staten, og pietismen var den religiøse ideologi som skulle legges til grunn for dette arbeidet.

Den religiøse interesse for misjonsarbeid sammenfalt med statens interesser for befestning av de nasjonale grenser. Den dansk-norske kongen ga von Westen i oppdrag å drive misjonsarbeidet samt rapportere tilbake til København om grenseforholdene i nord. Det dominerende motiv for von Westen var imidlertid misjonsinteressen. Han etablerte sin base i Trondheim der han ble ansatt som lektor ved latinskolen og skolen selv lagt inn under misjonen. I løpet av årene 1716-27 foretok von Westen tre reiser nordover. Målet var å kartlegge den religiøse tilstand blant samene, samt sette i gang misjonsarbeid med utgangspunkt i kirkens arbeid. Han fikk rett til å utnevnte misjonærer til de samiske områdene, noe som ofte førte til spenninger mellom de lokale prestene og misjonsprestene. Spenningen gikk dels på synet på myndighetsområdet: de lokale prestene så på misjonsprestene som inntrengere som blandet seg inn i deres sogn med en aktivitet som rettelig den utnevnte presten hadde ansvaret for, men også på den type spenninger som uvegerlig oppsto mellom ortodoksiens og pietismens representanter. Spenningene gikk helt til topps i det kirkelige systemet. von Westen og biskop Peder Krogh ble av flere årsaker bitre fiender, noe som førte til mange vanskeligheter for misjonsarbeidet i årene som fulgte.

Misjonærene kunne imidlertid også være til stor nytte for prestene. Trondenes var f.eks. et stort og slitsomt kall å betjene. Avstandene var store når det kom sognebud og det var ikke uvanlig at det ble vanskelig å reise ettersom gudstjeneste skulle holdes hver søndag. En del prester tydde derfor til personalkapellaner som ble lønnet av prestens egen kasse. Kapellanen ble vanligvis ansatt som misjonær på 1700-tallet fordi hans virke ute i sognet vanligvis var blant den samiske befolkning. Mange kirker i sognet ble derfor lagt til Misjonskollegiets ansvarsområde og fikk prester med bakgrunn i von Westens misjonsarbeid. I Gratangen og Salangen etablerte f.eks. misjonen egne skoler for samiske barn som i tiden etter von Westens død ble helt og holdent drevet av samiske lærere. Skolene ble etablert lenge før noen skolevirksomhet ble satt i gang blant den norske befolkningen og tilsynsansvaret for skolen var tillagt misjonskapellanen på Tranøy.

Sitt første besøk i Ofoten gjorde von Westen i 1716 da han gjestet Evenes prestegård der Jochum Leth var prest. Her fant han samene i "den bedrøveligste Vankundighet" uten kunnskap om Gud og Jesu forsoningsverk. Selv om de nominelt var kristne, var de lite interessert i kristendom. De beskriver som «næsten vilde udi deres Væsen» og som de største drankere. Både blant reindriftssamer og sjøsamer var kunnskapen i «deres Saligheds Sag» like dårlig; ingen kunne lese i bok og det var det samme mørke som blant samene på Senja og i Vesterålen.

For von Westen var det viktig å befeste kristendommens stilling på de ulike stedene han kom til. Det var vanlig for ham å oppholde seg en tid på hvert sted der han underviste, formante og til dels presset folk til å avstå fra sin tradisjonelle religion og anta kristendommen. Før han forlot stedet, utnevnte han en person som lærer og misjonær. Denne skulle ta over arbeidet og føre det videre. Den sentrale misjonær som ble utplassert i Ofoten, var Jens Kildal (1683-1767). Han kom fra Kristiansand, mens hans kjennskap til samene og hans vilje til å dele deres kår fikk stor betydning for hans arbeid. Han bosatte seg i Herjangen i 1721 med ansvar for hele Salten distrikt fra Beiarn i sør til Senja i nord. Ikke lenge etter giftet han seg med ei samisk jente. Misjonens egne historikere (Hammond og Skanke) hevdet at Kildal gjorde dette av rent praktiske grunner. Hun må imidlertid ha vært en dyktig kvinne, for Hammond anfører at hun hadde egen lønn fra misjonskollegiet (20 Rdlr, tilsvarende ¼ av Kildals egen lønn) for å undervise de samiske kvinnene i Herjangen.

Stedet der Kildal slo seg ned var ganske sikkert velvalgt. Hans Skanke skriver i forbindelse med von Westens andre besøk i Ofoten at

hvad Finners og Lappers Van- og Over-Troes artikle, samt Afguderiers omstændigheder angaaer, saa blev Harjangen denne gang omsider Academiet, hvor alle de daarligheder til een fuldeligere forstaaelse, og viidenskab bleve ham [von Westen] forklarede, saa han fornam, at hvad han derom i WestFindmarken særligen og i Tromsøen, tilforn havde lært, var kun en liden deel af Lappers og Finners forborgne Sager, som hand dog hadde troed at hand dog havde meent sig aldeles at have udgrundet".[19] Gjennom sitt arbeid kunne imidlertid Kildal vise frem dramatiske resultater. Etter å ha vært som «raae og vilde Barbarer», var samene gjennom misjonens arbeid blitt "som diende Lam.[Hammond, Den nordiske Missions-Historie. København 1787, s.422]
Gjennom sitt virke ble Kildal von Westens mest betrodde arbeider i misjonens tjeneste og ble behørig rost i et brev til Misjonskollegiet i København: "Kildal er stærk i Gud, og, som en ung Løve mod Satan, som en Amme hos Finnerne, som en sand Christen hos alle, og Gud har givet ham stor Seier, og han er nu her, i Reise med mig; mig til stor Tieneste; om jeg fik 4 Kildaler, da vilde jeg levere Missionen i Nordlandene i sin fulde Stand" [Hammond, op.cit., s.843]. Kildals ansvarsområde var stort. Blant annet skulle han reise til de svenske lappmarker for å tale med prestene der om de norske samenes åndelige liv, samt å følge norske samer over fjellet for å styrke dem i troen.

Kildals sympati for samene som folk er bevitnet ikke bare gjennom hans ekteskap med en samisk kvinne, men også av en sak han reiste mot presten i Evenes, Jochum Leth på 1720-tallet. Leth hadde ved anledning ytret seg nedsettende om samene. Kildal reagerte sterkt på det og anmeldte presten for ærekrenkelse. Saken endte med forsoning og enighet om at samene heretter ikke måtte bli foraktet og skulle ansees som likeverdige med andre bufolk. Allmuen sa seg også enig og påberopte seg at de aldri hadde foraktet noen same som skikket seg vel og at de alltid hadde spist av samme fat og drukket av samme kanne og i alle måter delt deres kår.

På sin tredje misjonsreise kom von Westen tilbake til Ofoten i august 1722. Under sitt besøk i Skjomen møtte han på nytt en kjent noaide som han forgjeves hadde forsøkt å omvende i 1716. Noaiden var kjent for sin motstand mot kristendommen og praktisering av den gamle religionen. Man sa at hvis denne noaiden ble omvendt, så ville de tro at alle samer kunne omvendes. Denne gangen lyktes imidlertid von Westen i sine bestrebelser og gjennom en hard kamp bekjente han til slutt med mye gråt og ydmykhet at han ville forkaste alt trolldomsvesen. Kildal ble oppfordret til å komme opp på fjellet og undervise hans barn i kristendommen. Men det var ikke bare denne noaiden som ble omvendt under von Westens besøk i Skjomen. Hele 16 sterke noaider ga opp sin virksomhet om kom til tro sammen med en rekke andre sjøsamer og fjellsamer. Da han reiste der fra, var det mange som fulgte ham på hans videre ferd og deltok i samlingene der de bidro til å omvende også andre samer til kristendommen.

Jens Kildal var en av i alt fire brødre som alle ble misjonærer og senere prester i Nord-Norge. En annen av brødrene, Sigvart Kildal, var i likhet med broren Jens, også misjonær i Ofoten. Senere ble han sogneprest i Kjøllefjord, men kom i 1738 tilbake og ble sogneprest i Vågen frem til sin død i 1771 etter at stedet ble eget sogn i 1735. Prosten Erik Colban i Lofoten omtalte Sigvard Kildal som en rettskaffen prest som arbeidet ivrig for ungdommens undervisning. Han var meget godt likt av sin menighet og det fortelles at hans navn ble nevnt med ærbødighet lenge etter hans død.

Kildal er blitt kjent for sitt arbeid med å forskjønne de nordnorske kirker. Han bestilte og bekostet inventar til flere kirker og laget endog selv kunstverk til pynt i sin sognekirke. To av Kildals arbeider bør her nevnes . Det ene er et epitafium over hans første kone som døde på barselseng i 1750. Etter alt å dømme har Kildal til dette arbeidet brukt et eldre kunstverk som har vært stuet vekk i kirken siden reformasjonens dager. Epitafet viser en 1300-talls madonnafigur som Kildal har gitt sin egen personlige tolkning: "Herunder hviler Sidsel Maria Parelia med smertedatter Johanna i venstre arm"! Den katolske madonna er blitt til en landsens prestefrue, død på barselseng! Det andre arbeidet er hans fremstilling av Vågan kirkes series pastorum (presterekke) der han med tredukker stående i hver sin nisje og adskilt av søyler ga liv til sine prestelige forgjengere. Han har også malt bilder der biskoper, prester og reformatorer fra katolsk tid og helt frem til ham selv viser hans forståelse av den lokale kirkens historie og plass innenfor den allmene kirkens historie. Alle personer han har gitt liv til har sitt særpreg; de er tynne, lange, tykke, korte, noen har skjegg, andre er glattbarberte. Under figurene står korte innskrifter med navn og opplysninger om hver enkelt som er avbildet.

Sigvart Kildal representerer på mange måter den typiske presten i 1700-tallets Ofoten. Selv om Kildal hadde vært ansatt i den pietistisk forankrede samemisjonen, var han også embetsmann med ideologisk forankring i datidens konfesjonelle lutherdom. I likhet med mange andre av hans samtids prester, var han ikke bare Ordets forkynner som skulle vekke en evangelisk tro, men han var også interessert i mange andre ting: potetdyrking, botanikk - og kirkekunst. Måten som den pietistiske kristendom fikk nedslag i områdene rundt Ofotfjorden ser ut til å bære preg av denne forening av personlig og praktisk kristendom. Sogneprest Arnoldus Schytte i Lødingen (1733-1769, bygde f.eks. for egne midler et fattighus til hjelp for bygdas fattige. Etter at konfirmasjonsordningen ble innført i 1736 som et resultat av pietismens vekt på personlig innsikt og forståelse av den kristne tro, ble også prestene i distriktet sterkere engasjert i skole- og opplysningsarbeid. Den svenske presten Jonas Sidenius som også var sogneprest i Lødingen, påtok seg hele ansvaret for å lønne skolemestrene i sognet. Han påtok seg imidlertid mer enn han kunne svare for, og skolevesenet forfalt under hans tid - noe som for øvrig ikke bare var hans skyld. En man kunne tjene adskillig bedre ved å fiske enn ved å være skolemester!

Omsorg for fattige, misjonsarbeid overfor samene og praktisk opplysningsvirksomhet - dette er trekk som kjennetegner den religiøse situasjonen i områdene rundt Ofoten på 1700-tallet. Oftest var det kirkens menn som kjempet frem folkeopplysningstanken mot den uvilje som nok de fleste følte overfor de nye ideene. For dem selv innebar de som regel bare ekstra utgifter og man så lite nytte i reformer. Det viktigste var tross alt å berge sitt daglige brød og skaffe fisk på bordet.

Lofotpresten Hans Egede

Hans Egede ble født 31.januar 1686 i Trondenes. Han var sønn av Povel Egede, prestesønn fra Danmark som hadde flyttet nord i riket og funnet stilling som sorenskriver på Harstad-gården. Hans fikk sin første opplæring hjemme av sin onkel Peder Hind, kapellan på Sandsøy i Trondenes sogn. Senere kom han til presten Niels Schielderup i Hamarøy, en uvanlig dyktig mann som ga gutten innføring i gresk, hebraisk, latin og teologi. Eksamen tok han med utmerkede karakterer, og det var kanskje på grunn av denne grundige opplæring at han ble uteksaminert fra Universitetet i København i 1705 med rosende vitnesbyrd om «stor flid og hurtighet» etter bare ett og et halvt års studier. Teologisk var hans fundament forankret i den eldre lutherske ortodoksi der den dogmatiske teologiens strengt ordnede trossystem, samt prestens rolle og embete var sterkt vektlagt. Det dogmatiske system skulle i forkynnelsen utlegges slik at man ved bibelsk kunnskap og logisk tenkning kunne bevise deres sannhet. Idealet var den rene lære med front mot enhver annerledes tenkende. Sosialt skulle presten føre et strengt tilsyn med den offentlige moral, og til hjelp dette i arbeidet hadde kirken den verdslige øvrighet som kunne straffe når det var nødvendig. Staten skulle være kristelig, og hvis staten skulle bestå på denne grunnvoll og med kongen som den øverste leder, måtte landets borgere dele hans tro og vise seg lojale i statens ordninger på alle områder. Avvik fra disse ordninger ble betraktet som illojalitet, og man kunne endog bli dømt til landflyktighet dersom avvikene var graverende nok.

Egedes tid i København sammenfalt med den begynnende pietistiske bevegelsens fremvekst i det dansknorske riket. Den pietistiske Trankebarmisjonen til danske kolonier i Vest-India begynte i hans studietid, noe som antagelig har bidratt til å vekke hans interesse for misjon. Sannsynligvis har denne interessen blitt støttet av forestillinger om at der fantes rester av gammel norsk bosetting på Grønland og at det kanskje fremdeles kunne finnes levninger av norsk kristendom og kultur der. Fokuseringen på ”det norske” hadde utvilsomt bakgrunn i at Norge, i og med innføringen av eneveldet i 1660, igjen var blitt anerkjent som et eget rike og ikke lenger ble betraktet som en provins under Danmark. Den norske nasjonalfølelsen fikk dermed ny næring, og tanken om en gjenskapelse av det gamle norske riket fenget mange sinn.

Egede visste at før svartedauen var der 280 norrøne gårder på Grønland og 16 kirker. Man hadde endog egen biskop. Misjonstanken var for alvor begynt å spire i samfunnet, og samme år Egede ble uteksaminert, ble det kjent at kongen lot to tyskere få reise ut som misjonærer til de danske koloniene. Dersom tyskere kunne få reise ut til Vest-India, hvor mye mer kunne da ikke han som nordmann få reise som misjonær til den gamle norske kolonien på Grønland? Hans ortodokse fundament ble som prest utvidet gjennom lesningen av flere verker av pietismens tidlige representanter som var opptatt av misjonstanken, ikke minst prof. Henrich Müller fra Rostock og den saksiske presten Christian Gerber, men selv om han ble influert av disse skriftene og pietismens begrunnelse for misjonen, forble han i hovedsak en ortodoks luthersk teolog hele sitt liv. Det er først og fremst skaperguden han fremholdt i sin forkynnelse, den Gud som vil frelse alle folkeslag og som bevarer og velsigner alt som er skapt, og strukturen i hans forkynnelse synes å ha fokusert på den bibelske frelseshistorie og ikke pietismens fokus på Kristi forsoningsgjerning og enkeltmenneskets tilegnelse av frelsen med påfølgende vekt på et tros- og fromhetsliv etter fastlagt mønster.

Etter en kort tid som huslærer hjemme i Trondenes for sine egne søsken, dro han etter farens død til Trondheim for å konferere med biskop Peder Krogh om et eget prestekall. Biskopen mente at han egentlig var for ung, men det endte med at han fikk dispensasjon og ble ordinert. Først fikk han stilling som residerende kapellan i Torsken på Senja slik at den derværende presten kunne overta kallet Vågan i Lofoten. Denne presten ønsket imidlertid ikke å flytte ettersom han var gammel og skrøpelig, og så endte det med at Hans Egede selv ble tilsatt i Vågan.

I 1708 kom Hans Egede til Vågan der de ble frem til 1718. Han selv forteller at tanken om å reise som misjonær til Grønland første gang slo ned i ham etter han var kommet til Vågan. En ettermiddag gikk han en tur da han kom til å tenke på de gamle norske utbygdene vest i havet. Burde de ikke knyttes sammen med det norske riket? Egede vokste opp i tiden etter statskuppet i 1660 da kongemakten gjorde det riket til et kongelig enevelde. Det innebar en ny interesse for nasjonale interesser og for å fremme rikets interesser også på det religiøse området, for kristendommen var for kongen det «lim» som skulle holde nasjonen og folket sammen under enevoldskongens styre. Det er i hvert fall grunn til å tvile på at det var på denne spaserturen misjonstanken først dukket opp - den hadde han nok med seg fra København, men kanskje var det de vanskelige hendelser i sin nye menighet som gjorde at de fikk ny aktualitet. Det tok i hvert fall ikke lang tid før problemene tårnet seg opp for den nye presten.

På Egedes tid var det skikk og bruk at en ung prest ikke bare overtok kallet etter en avdød prest, men også enken etter presten. Det vakte derfor berettiget oppsikt at den nye presten ikke ville gifte seg med Dorothea de Fine, enken etter sin forgjenger, presten Gjert Estensen. I stedet valgte han Gjertrud Rask, datter av lensmannen i Kvæfjord som var 13 år eldre enn ham selv (bildet til høyre). Årsaken kan ha vært at han forbindelsen med Gjertrud allerede var etablert før han dro til København, for da boet etter svigerfaren ble gjort opp, ble det oppgitt at Hans Egede skyldte ham 21 daler. Kanskje hadde Egede fått pengene som bidrag til studiene i København. Presteenken Dorothea i Vågan følte seg i hvert fall høyst urettferdig behandlet av de nye presten, noe som førte til sosial isolasjon av prestefamilien fra de øvrige medlemmer av embetsstanden. Det ble dermed til presteenkens hjem at sivile og geistlige tok inn når de kom til Vågan - ikke til presten, slik en tilreisende gjest vanligvis ville gjøre.

Enda alvorligere ble imidlertid Egedes disputt med sin overordnede, sognepresten i Lødingen. Utgangspunktet for konflikten var den særegne situasjonen for distriktets prestegjeld. Da biskop Isak Grønbech i 1606 søkte avskjed på grunn av sin helbred, ble Lødingen prestegjeld som da besto av Lødingen, Ofoten og Vågan, tillagt ham som livsvarig pensjon. Han fortsatte imidlertid i sitt embete, men beholdt rettighetene til kallet slik at han - og de senere biskoper i embetet - var den offisielle sogneprest som lot kirkene betjene av visepastorer som biskopen selv utnevnte. I realiteten fungerte visepastoren som stedets sogneprest med residerende kapellaner under seg. Etter innføringen av det kongelige eneveldet i 1660, fikk kongen retten til å utnevne sogneprester. Visepastoren i Lødingen hadde dermed kongelige utnevnelse, mens kapellanen i Vågan fortsatt ble utnevnt av biskopen selv. På Egedes tid var Vågan et residerende kapellani under Lødingen sognekall i Salten prosti og hans nærmeste overordnede var visepastoren, sogneprest Jakob Parelius i Lødingen. Deres felles overhode var prost Arnt Hartvigsen i Steigen.

Ettersom biskopen hadde rett til deler av inntektene av sognekallet, ble dette kompensert ved at den lokale sognepresten hadde rettigheter til visse inntekter fra kirkene som hans kapellaner betjente. Det medførte at presten i Vågan ble mistet deler sin lønn og gjorde til at kallet i Vågan var lite ettertraktet blant prestene. I henhold til Reformatsen av 1589 skulle den kirkelige ordning være slik at under vårfisket da en stor mengde «fremmedfiskere», dvs. fiskere fra Helgeland, Salten, Senja, Vesterålen og Andenes, kom til Vågan og Skrova, måtte kapellanen i Vågan forlate tjenesten i sin egen kirke og i stedet betjene fiskerne i anneksene. Til gjengjeld kom sognepresten i Lødingen til Vågan og betjente kirken der - og fikk dermed tienderettighetene til kallet i den perioden. Kapellanen måtte på sin side nøye seg med de inntekter han kunne få fra de tilreisende fiskere i anneksene. En slik bestemmelse fungerte rimelig bra så lenge fisket var godt og fremmedfiskerne fikk god fangst. Men forholdene endret seg, og i 1690 var fisket ved Skrova blitt så dårlig at været stort sett var forlatt og kirken solgt og revet. Rundt Vågan var imidlertid enda fisket rimelig godt. Det var derfor ikke så lite lukrativt for presten i Lødingen å overta kallet i Vågan under vårfisket, mens det for presten i Vågan var noe nær en katastrofe å måtte forlate sitt kall nettopp på den tiden for å begi seg ut til det øde fiskeværet Skrova. Kanskje var det en av grunnene til at presten i Torsken avslo å flytte til Vågan og foretrakk å sitte i sitt kall på Senjas ytterside de år han hadde igjen å leve.

Det året Egede kom til Vågan, tok vårfisket til før prosten kunne innsette ham i hans nye stilling, og da sogneprest Parelius kom til Vågan for å utføre de kirkelige handlinger, trådte Egede lydig til side for sin overordnede. Egede fikk imidlertid brev fra sin prost om at den tredje søndagen skulle innsettelsen skje, og han ba Egede sørge for at Parelius på den dagen skulle la kirken åpnes for Egede. Det gikk sognepresten som bodde hos presteenken, selvsagt med på. Enken Dorothea så imidlertid saken fra en annen side: det å skulle overlate søndagen til en ny og uerfaren prest som Egede, mente hun ville signalisere en ettergivenhet overfor den nyankomne som kunne få alvorlige konsekvenser. Dermed kom Parelius i alvorlig konflikt om hva som ville være riktig å gjøre.

Da søndagen opprant, kom prost Hartvigsen, Parelius og den unge Egede sammen inn i kirken. Mens Egede fikk sine instruksjoner av prosten, gikk Parelius opp og tok plass ved alteret. Da gudstjenesten begynte, gjorde Parelius knefall foran alteret. Dette ble av Egede tolket som et forsøk på «kupp» fordi det signaliserte at sognepresten skulle være offisiell forretter av gudstjenesten. Egede gikk dermed opp til Parelius, klappet ham på ryggen, og sa at såvidt han forsto, så skulle han betjene alteret denne dagen. Parelius svarte at han kunne vel preke selv om han ikke sto for alteret. Det avviste Egede bestemt med og sa at fikk han ikke stå for alteret, så ville han heller ikke preke. Parelius henvendte seg dermed til prosten og ba ham avgjøre saken. Da Egede sto fast på sitt, mente prosten at nå forgrep han seg og talte ham til rette. Egede ville imidlertid ikke gi seg og mente at han slett ikke forgrep seg og meddelte prosten at han måtte for all del ikke gjøre ham til et barn! Det endte med at sognepresten trakk seg. Han gikk bort til prosten og satte seg ved siden av ham, hvoretter Egede gjorde menigheten til vitner om det som der hadde hendt og fortsatte gudstjenesten.

Saken fikk imidlertid et etterspill. Sogneprest Parelius sendte inn en klage ikke bare på den unge kapellanens oppførsel før gudstjenesten tok til, men også på den måten han forkynte på: «Jeg vil ikke tale om, hvorledes hans ubetænksomme Vildhed tog siden afsted i Prædikestolen, da han baade udelukte Texten og ikke oplæste det hellige Evangelium, saa og med mange forargelige Expressioner, Skjænden og Banden»! Egede måtte dermed møte i prosteretten juni samme år (1708). Mot Parelius’ innlegg leverte Egede en skrivelse som vitner om stor sans for logikk og satire. Han fremstår som en kirkelig revolusjonær som like lite vil rettet seg etter den gamle hevdvunne skikk å ta i ekte den kone som skulle medfølge kallet, som han vil finne seg i at en prest fra et annet kall skal gripe inn i hans embetsførsel. Om Dorothea de Fine sier Egede at han vil ikke la seg forføre og forderve av onde sladderkjerringer som i sin kåthet etter å gifte seg løper omkring i husene og er fulle av skvalder og unyttig handel og blander seg opp i ting som ikke angår dem! Om Parelius’ krav på sine hevdvunne rettigheter, hevder Egede at disse er opphevet ved Kristian V’s lov som han mente hadde avskaffet alle tidligere lover og forordninger som ikke ble videreført i den nye lovgivningen. Han avsluttet med å kreve full frifinnelse for seg selv. Da dommen falt, fant retten at Parelius hadde retten på sin side. Egede ble ilagt en bot på 4 Rdlr som skulle utbetales til fattige presteenker (!) og sognepresten skulle utbetales 20 Rdlr i erstatning for tort og svie. Han fikk også en advarsel om at hans oppførsel var klanderverdig og ikke måtte gjenta seg.

Da neste års vårfiske nærmet seg, sendte Egede inn et skriv til Kongen med en historikk om de beklagelige forhold for kirketjenesten i Vågan. Biskop Krogh ble bedt om å uttale seg i saken. Hans svar er ikke bevart, men det synes som om han har stilt seg på Egedes side fordi Egede uttaler at hans avskrifter av biskopens uttalelser støtter hans sak. Det var imidlertid langt til Trondheim og Parelius fortsatte som han alltid hadde gjort. Hvert år kom han til Vågan på den faste tid og gjorde krav på embetet og dets inntekter, og suspenderte sin kollega under de fem måneder vårfisket sto på. Et kompromiss i saken kom i stand i 1712 da Egede og Parelius ble midlertidig enige om at de skulle dele kirketjenesten slik at kapellanen fikk en tredjedel av inntektene av kallet under vårfisket.

Det kan nok ha vært grunn for Hans Egede å føle at arbeidet i menigheten ble vanskelig etter det som hadde skjedd, og at ønsket om å komme bort fra Vågan ble koblet sammen med lysten til å reise ut som misjonær. Da en bergensreder sendte et skip til Grønlandsstredet i 1708, ble det kjent for Egede, og han skrev året etter til sin svoger Jens Rasch i Bergen og ba om opplysninger om Grønland. Om dette hadde han god beskjed, ettersom hans bror, Niels Rasch, seilte som styrmann på bergenske skip i grønlandsfart, De opplysningene Egede fikk tegnet et mørkt bilde av forholdene på Grønland - der bodde bare ville folk, skrev svogeren, uten opplysning og kultur. Dette satte fart i Egedes tanker: det var til dette folket han ville og hjelpe dem til rett tro og til å bli tilbakeført til den kultur som de hadde tapt da kontaktene med Grønland ble borte. Allerede året etter har han planene klare og lager en skisse om hvordan Grønland igjen kan knyttes til Norge og bli kristnet. Denne skissen sendte han til biskop Randulf i Bergen som sendte saken videre til København.

Fra 1710 kom der flere opprop fra Egede som satte det ortodokse misjonssynet i et nytt lys og utløste en ny misjonstenkning. Han gikk imot den ortodokse påstanden at misjonsbefalingen bare gjaldt apostlene og hevdet at misjonsbefalingen var rettet til den kristne kirke gjennom alle tider. Deretter fremhevet han at bibelens ord om Guds frelsesvilje gjaldt alle folkeslag. Selv om man mener at bibelens profetier om evangeliets komme til alle folkeslag allerede er oppfylt, mente han at evangeliet ikke er mottatt av alle folk, for man finner på enkelte steder i hedenskapet ingen tegn til at der har vært plantet noen kirke. Derfor er det kirkens fortsatte oppgave å nå ut til disse folk som enda er hedninger.

Egedes kone, Gjertrud, ble ikke særlig begeistret for planene om en Grønlandsferd da hun ad omveier fikk greie på dem. Sammen med sin mor gikk hun til Hans og sa ham imot, og det endte med at han ga seg - i hvert fall lovet han at han selv ikke skulle reise. Men Egedes vilje var ikke lett å bøye, og allerede året etter sendte han nye og utvidede planer sydover, denne gang til biskop Krogh i Trondheim som uttalte seg positivt om dem, men uten at det førte til noe direkte resultat.

I mellomtiden tok Egede på seg nye oppgaver i menigheten. Han reiste tanken om et nytt kirkebygg i Vågan, noe folk sluttet jevnt opp om, og en ny kirke sto ferdig i 1714. I denne oppgaven gikk Gjertrud med og hun sto for alt stell for arbeidsfolkene som bygget kirken. Selv bidro Egede med nymalt altertavle. Da biskop Krogh innviet kirken mente han at en slik vakker altertavle egentlig var altfor vakker for en simpel fiskeralmue! En liten detalj viser at stridsøksen mellom kapellanen og sognepresten ikke helt var begravet. Den nye kirkens prekestol ble utstyrt med en låsbar dør, og den eneste nøkkelen til denne døren skulle Vågans prest eie!

Hvordan menigheten selv stilte seg i konflikten mellom kapellan og sogneprest, fremgår av flere opplysninger. Vågans rikeste mann, Jens Hasselberg, støttet Egede fullt ut. Han stilte seg også i spissen for et brev fra Vågans almue til sogneprest Parelius da den nye kirken var ferdig hvor det klart uttrykkes at kapellanen er deres rette sjelesørger og at sogneprestens besøk til Vågan for fremtiden er overflødig! Man beklaget også i brevet den store urett kapellanen hadde vært utsatt for i sin egen kirke de siste årene og truet sognepresten at han vil «lide Spot og Fortræd» om han ville handle mot almuens vilje. Det ville imidlertid Parelius, og på bededagen i februar 1714 kom han på ny til kirken for å overta gudstjenesten. Egede var imidlertid forberedt og befant seg allerede foran alteret da sognepresten kom inn i kirken. Parelius gikk opp til Egede og spurte hva dette skulle bety, hvorpå Egede svarte at han ikke ville vite mer av ham og hans inngrep i de kirkelige handlinger. Deretter henvendte han seg til menigheten der Hasselberg og flere fremstående menn satt i koret. Var menigheten fornøyd med ham som prest, spurte Egede. Hasselberg svarte at det var de alle sammen og de ville ikke vite av noen annen. Andre bekreftet uttalelsen. Parelius ble meget sint og skjelte ut Hasselberg og truet ham med gapestokk. Deretter grep han tak i døren til prekestolen som var låst, og da han ikke fikk den opp, forlot han kirken og gudstjenesten fortsatte med Egede for alteret.

Parelius gikk imidlertid ned til båten sin og seilte over Vestfjorden til Steigen der han forela for prosten det som nå hadde skjedd, og med en ny stevning for prosteretten kom han tilbake til Vågan. Retten ble satt i huset til Dorothea de Fine der Parelius la frem sin sak. Ingen av hans vitner var imidlertid til stede. De ville heller prioritere fisket på fjorden enn å møte for retten! Egedes forsvar var holdt i en rolig og saklig tone, og han fremholdt hvor foreldet og meningsløs den hevdvunne ordning var for betjeningen av Vågans kall. Han avviste også i prinsippet det kompromiss han og sognepresten hadde kommet frem til fordi han ikke ønsket noen almisser eller gaver fra Parelius og han avsluttet med ordene: «førend jeg vil dependere af [være avhengig av] en andens Barmhjertighed udi min egen Kirke og Menighed, hvortil jeg har den naturligste Adkomstberettigelse, vil jeg forlade alt tilhobe og overgive baade Vaar- og Vinter- og Sommertjeneste». Saken endte også denne gang til fordel for Parelius, og Egede ble på ny idømt en mulkt til fattige prestenker. De neste søndagenes gudstjenester i vårfisket måtte han overlate til sognepresten, og for fremtiden hadde han å holde seg til det kompromiss om fordeling av kirkelig tjeneste som de tidligere hadde bestemt.

At menigheten stilte seg på Egedes side, viser en gave som Egede mottok i 1715 etter at man det året hadde hatt et godt fiske. Han ble overrakt et stort ornamentert sølvkrus som på lokket (se bildet) åpent skildret kampen mellom Egede og Parelius. Begge prester er avbildet, Parelius som en eldre skjegget mann med kalott på hodet og stav i hånden mens Egede fremstår som en ung skjeggløs mann. Begge holder i sine hender en oppslått bok. I Parelius’ bok står det "non ros, sed vestrum" som åpenbart skal uttrykke at det er ikke menigheten, men menneskenes eiendeler han trakter etter. I Egedes bok siteres 1 Kor 9 som omhandler apostelen og hans rettigheter der han bl.a. sier: «Om jeg ikke er apostel for andre, er jeg det i alle fall for dere! Ja, dere er seglet på mitt apostelembete i Herren. Dette er nå mitt forsvar mot dem som gjør seg til dommere over meg: Har ikke også vi rett til å få mat og drikke?» Under Parelius’ prekestol står syv fiskere med hvert sitt fiskeknippe i hånden, mens under Egedes prekestol er der bare tre fiskere - en illustrasjon på prestenes forskjellige inntekter. Over allmuens hoder hentydes det til Matt 20: «Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt som jeg selv vil? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?» Med dette sølvkruset hadde menigheten vist sin sympati med den underlegne presten, og kanskje i hans kamp sett et uttrykk for den samme kamp de selv stred med mot øvrighet og sivile maktpersoner. Med Skriftens egne ord påviste folket hvordan kirken selv åpenlyst unnlot å følge sitt eget budskap ved å behandle sine tjenere på en så skjendig måte!

I lys av Egedes kamp for å overleve som prest og menneske i sin menighet og den motgang han møtte i denne kampen, var det dermed ikke å undres over at tanken om å reise til Grønland ikke slapp taket i Egede. Etter hvert ga også Gjertrud opp sin motstand mot planene og sluttet seg til sin manns drøm. Hennes oppgivelse av motstanden hang sannsynligvis sammen med Egedes mislykkede kamp. På skattelistene for geistligheten finner man jevnlig hans navn oppført med tiltagende summer i rest. Alt tyder på at familiens opphold i Vågan ble stadig forverret og at de ofte må ha lidt regelrett nød. Etter at Gjertrud til slutt gikk med på hans misjonsplaner, gjorde han like godt som han hadde advart i sin forsvarstale for prosteretten, og sa opp stillingen som prest i Vågan. Sammen reiste de til Bergen i 1718 for å realisere sine planer. Til og begynne med møtte de motstand, men Egede ga ikke opp og forberedte seg på reisen med å tilegne seg kunnskaper om karttegning, gullsmedarbeid og kjemi - han var meget interessert i alkymi og håpet på å finne en måte å lage gull og kanskje endog finne gull i fjellene på Grønland!. Dersom han klarte det, ville i hvert fall den økonomiske siden av foretagendet være berget! Ved siden av disse studiene, arbeidet Egede som vikarprest i Bergen. Det var et arbeid han gjorde uten vederlag fordi han fryktet at det skulle sies om ham at han var en unyttig tjener som bare levde for sine drømmer.

I 1716, mens Egede fortsatt var prest i Vågan, tok han kontakt med Thomas von Westen med en forespørsel om han ville sende inn et skrift han hadde forfattet til Misjonskollegiet. De to menn korresponderte flittig med hverandre i en tid, og von Westen sendte villig inn Egedes misjonsplaner sammen med sine egne årlige innberetninger til Misjonskollegiet, og han unnlot heller ikke la planene ledsages av varme anbefalinger. Kollegiet var i utgangspunktet positive til Egedes planer, men fant at der ikke var økonomisk grunnlag for å utvide misjonsvirksomheten på det daværende tidspunkt. De hadde nok med misjonen til Trankebar og Finnmark.

Da han i 1719 endelig fikk foretrede for kongen for å legge frem sine planer, ble imidlertid denne meget interessert. Økonomien ble ordnet ved at det Bergenske Handelskompani skulle utruste fangstbåter som tok med seg last hjem fra Grønland. Egede ønsket også å få med seg noen nordmenn som var villig til å slå seg ned på Grønland slik at den gamle norske kulturen der kunne fornyes. Helst ville Egede ha med seg nordlendinger, for han mente de var mest vant til et hardt og slitsomt liv på land og hav. Et konkret resultat av besøket i København, var at Egede ved Misjonskollegiets hjelp ble utnevnt til kongelig embetsmann, noe som styrket han status og ga ham en myndighetsbevissthet som kongens og den statlige kirkens representant overfor grønlenderne. Hans Egede kom til Grønland i 1721 som «kongelig misjonær», men arbeidet på Grønland er en annen historie som ikke skal fortelles her.



[Tilbake]