Skriftene til Meng Tzu (371-289 f.Kr.)

(Pinyin: Mengzi; Latin: Mencius) Skriftene til Meng Tzu fra det 4.århundret f.Kr. Han fikk tittelen Ya sheng, "den annen vismann", som et uttrykk for at han nest etter Mester K'ung i rang. Selv om boken ikke var allment anerkjent som en klassiker inntil det 12.århundret, så ble en lærestol opprettet så tidlig som i det 2.århundret f.Kr. for å undervise i hans tanker. Da Chu Hsi publiserte skriftene til Meng Tzu sammen med de øvrige konfusianske tekstene i 1190 e.Kr., skapte han det klassiske bokverket Ssu shu.

Boken omhandler hvordan en stat skal styres og hevder at velferden til vanlige folk er overordnet andre interesser. Når en fyrste ikke lenger praktiserer velvilje (jen) og rettferdighet, så har han mistet Himmelens Mandat (t'ien ming) og bør derfor fjernes fra sin stilling. Meng Tzu mente også at respekt for foreldrene (hsiao) burde være selve grunnsteinen i det kinesiske samfunnet. For ham var lydighet overfor sine foresatte den mest sentrale dyd, og dersom man ikke hadde barn selv, så var det en stor ulykke ettersom forfedreritene dermed ikke kunne utføres.

Meng Tzu er videre berømt på grunn av hans optimistiske menneskesyn. Han mente at mennesket dras imot det gode like naturlig som en elv flyter nedover i landskapet. Som bevis for sin tese, siterte han den naturlige kjærlighet barn føler overfor sine foreldre, menneskets universelle sans for å skille mellom rett og galt, og den spontane reaksjon ethvert menneske føler når det ser et lite barn i fare. Læren om menneskets godhet ble kraftig angrepet i det 3.århundret f.Kr. av Hsün Tzu som lærte at mennesket er selvisk og ondt i sin natur, og må lære det gode gjennom oppdragelse og utdanning. Meng Tzus filosofiske antropologi har imidlertid blitt stående som et klassisk uttrykk for en ortodoks konfusiansk tolkning.