Isaac Olsen: Relation om lappernes vildfarelser og overtro
Gadzene vil ha Nickus buss til noaide

I Varanger levde der en mann som hette Nickus buss. Til ham kom gadzene en gang og tilbød ham å lære noaidekunsten. Han sa imidlertid nei fordi han mente at det var altfor meget besvær med å være noaide, for hvis han ble noaide måtte han fare omkring i bygdene og lære folket. De spurte da hvorfor det var så meget bry - fikk han kanskje ikke tidobbelt igjen fra alle for sin umake, og dessuten ville han kunne hjelpe seg selv og sine og deres husdyr med sykdommer og ulykker, samt befri seg selv og sine dyr fra fare og onde folk, og skaffe seg lykke både til fangst og fiske uten å være anhengige av andre. Nickus sa likevel at han ikke ønsket å lære noaidekunsten. Da sa gadzene at når han foraktet lærdommen og ikke ville samtykke i deres gode tilbud, skulle de pine og plage ham inntil hans død. Likevel nektet han og sa han ville heller ha tiltro til Gud.

Mannen ble straks syk og måtte til sengs der han led under gadzenes plager. Da han hadde ligget syk en tid, kom en offergud for ham i drømme og sa at han hadde handlet meget galt ved ikke å ville lære noaidekunsten fra gadzene som er Guds engler. Nå ville han derfor komme til å dø i sin beste alder for sin uforstandighets skyld. Men der var likevel en utvei. Dersom han ville ta et menneske og ofre til den gud som åpenbarte seg for ham i drømmen, så skulle han straks bli frisk igjen. Da kunne han også på nytt få muligheten til å lære seg noaidekunsten og ta imot gadzenes lærdom. Gjorde han ikke det, ville han visselig dø.

Senere kom mannens slektninger til ham og beklaget seg høylydt over at han var så syk og ba ham for guds skyld at han ikke skulle si gadzene imot, men ta imot noaidekunsten frivillig, for det ville være godt både for ham og dem dersom han ble en god noaide. De ønsket også å få vite om der fantes noe råd eller middel til å få ham frisk, og om det fantes et slikt middel, ville de gjøre hva som helst for mannen. Han svarte dem at det fantes et slikt middel, men han ville ikke fortelle dem hva det var. De ble imidlertid ved å mase på mannen inntil han til slutt ga opp og fortalte dem om drømmen. De var umiddelbart villig til å utføre handlingen, men han forbød dem strengt å gjøre noe slikt, for det var bedre for ham å dø i guds navn enn å gjøre en slik forbrytersk handling. Dersom de likevel gjorde det imot hans vilje, så skulle han selv straffe dem når han ble frisk eller så ville han fortelle øvrigheten om deres misgjerning. Dermed ble det ikke noe av offerhandlingen, og ett år senere ble mannen frisk og gadzene ga opp og forlot ham for godt.



Utarbeidet av Roald E. Kristiansen til bruk for studenter ved
Institutt for religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø