Isaac Olsen: Relation om lappernes vildfarelser og overtro
Omdåp med nye navn

Dersom barnet etter dåpen blir sykt eller begynner å gråte mye, så må det døpes på nytt ellers kan det dø. Man sa at årsaken var at "barnet var på leting etter et nytt navn". Når et nytt navn skulle finnes kom på nytt jâmiš'ene og åpenbarte i drømme at barnet ikke hadde fått det rette navnet som det skulle leve med. Det gamle navnet måtte derfor vaskes bort og et nytt navn bli gitt etter samme mønster som første gangen. I ritualet var det viktig at det gamle navnet ble manet bort. I omdåpsritualet skulle man derfor si:

det Nafn var Et skarns Nafn, barned kunde icke leve med det Nafn, det skal nu flyge hen i skiedt doungen, fare hen i Elver og forser og ned i Jorden, og paa de ureene og slemme steder og det skal fare her og der hen effterdj det var saa tungt og slemt, at barned kunde icke leve, med og under det nafn. (s.16).
Etter å ha vasket vekk det ubrukelige navnet, ble så "et smugt og deilige Nafn" gitt til barnet slik den siste jâmiš hadde befalt dem å gi barnet, et navn som skulle være hentet fra barnets og som hadde de egenskaper som den angjeldende person hadde som ble oppkalt. Deretter ble resten av ritualet utført slik som første gangen barnet fikk navn. Dette ritualet ble gjentatt så ofte som det var nødvendig dersom barnet ble sykt eller gråt mye.

Omdåp ble også benyttet etter at barnet hadde vært i kirken og blitt døpt. Isaac Olsen har selv sett at samebarna alltid ble syk og gråt mye etter sin kirkedåp. Noen ble så syke at "det gaar skom baade igiennem mund og Næse paa børnene" (s.17). Da kom jâmiš'ene på nytt og åpenbarte seg og rådet dem til å vaske det navnet bort som presten har gitt, for hvis ikke så ville barnet dø ettersom det ikke var det rette navnet som barnet kunne leve med. Når det gamle navnet skulle vaskes av, sa man at det var

et slemt og et skarns nafn som Pap Ajum [presten] har lagt paa dig, effterdi du kand icke leve med dette Nafn [...], og nu vasker ieg af dig denne Daab og dette Nafn, som [...] Præst beste faderen har lagt paa dig, og dette Nafn skal fare hen i skiedt og skarn, i skiedt dounger og paa de ureene og slemme steder, og det skal være og flye hen i Elf forser i vand og i siøe, og strand og ned i Jorden, effterdi at det er dig saa tungt, at du icke kand leve under dette Nafn. (s.17)
Når barnet var godt vasket ble så det nye navnet gitt med henvisning til egenskapene til den tidligere bærer av navnet og hvordan barnet skulle ha lykke med seg på sin ferd gjennom livet. Deretter fremførte man en sterk advarsel:
lad mig nu see, at du lever vel under og med dette nafn, og der som du nu icke vilt leve vel med dette deilige og skiøne Nafn, som ieg nu legger paa dig, saa skal ieg kaste dig i siøen og i dybeste vand, og ieg skal kaste dig ud over store og Høye bierge og fielde, Ja og kaste dig i store Elf forser, og ieg skal vride hovedet af dig, og træde dig sønder i stycker, om du nu icke lever vel under dette Herlige Nafn, som ieg nu legger paa dig. (s.18)
Isaac Olsen anfører at denne omdåpen med stadig nye navn som tildeles barnet, fører til at det sjelden er noen som husker dåpsnavnet og som skal være dets offentlige navn. Han forteller hvordan mange eldre har begynt å lete etter dåpsnavnet etter at han begynte å skrive ned deres navn og alder, men som regel er det umulig å finne ut av dåpsnavnet ettersom de er borte som var tilstede ved kirkedåpen. Olsen gjengir også eksempler på personer som har blitt døpt først hjemme etter fødselen, så på nytt i kirken med et annet navn, og som deretter har fått enda et nytt navn fordi de som barn er blitt syke.



Utarbeidet av Roald E. Kristiansen til bruk for studenter ved
Institutt for religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø