Isaac Olsen: Relation om lappernes vildfarelser og overtro 
Presten som ble noaide

Olof Sirma Mattsson var prest i Enontekis i tiden 1675-1719. Han ble kalt Ole Sciermo (av tsjierma = "ulv") og var født av samiske foreldre i Tårne lappmark. En svensk "herremann" hadde tatt ham fra hans foreldre da denne var på reise gjennom den svenske lappmarken og besørget guttens utdanning. Som prest var han kjent for å være hard. Da han kom til sitt sogn, forkynte han at folket straks måtte legge bort sine gamle skikker med runebommer, avguderi og annet som han visste om fordi han selv var av samisk slekt, og i stedet lære seg å lese i bok. Til og begynne med sa ikke folket noe, men da han holdt ved i sine formaninger, tok de etter hvert igjen og spurte om han virkelig ville være så streng med dem, om han ikke selv var av samisk ætt, om han ikke visste hvilken nytte det medførte å praktisere de gamles skikker, og om hans far og hans andre søsken ikke også hadde fulgt den gamle lærdommen. De mente at det ene gode ikke skjemte det andre. Selvsagt skulle de lese når de hadde tid. Som prest kunne han lese og preke når han ville og de ville gjerne høre på ham når de hadde tid, men han måtte la dem beholde sine gamle skikker og sedvaner, for dem ville de aldri gi opp ettersom både de selv og deres forfedre hadde blitt hjulpet ved dem i mange hundre år. Og om han ikke ville la dem være i fred, så ville han bli slått i hjel av allmuen eller drept med trolldom. Mange ganger formante de ham slik, men han brydde seg ikke om det og gikk selv bare enda hardere frem med formaninger og straff. Folket tok ham da fatt og ga ham en grundig omgang pryl, men da han igjen kom i kirken, så skjente han desto mer på dem.

Da intet annet hjalp, ble gan og trolldom sendt mot presten, men han gikk til motangrep og leide en noaide til å ta bort trolldommen. Mange ganger ble gan og trolldom sendt mot ham, men hver gang leide han seg hjelp til å fjerne den inntil han en gang var nær ved å sette livet til på grunn av trolldommen. Da ble han redd og avga løfte om at hvis han ble frisk igjen, så skulle de få lov til å fortsette med sine skikker. Han ønsket bare at de skulle fortsette med å komme til kirken og høre hans prekener. Dette ble akseptert og trolldommen ble fjernet.

Etter denne tiden begynte så presten selv å rune og joike, samt å gå til noaidene og delta i trollmessene deres. Han skaffet seg endog en tromme til eget bruk og gjorde selv trollmesser fra tid til annen. Noen tid senere kom også noaide-gadzene til ham og tilbød ham å lære sine kunster ettersom denne kunnskapen hørte med til hans farsarv. Ville han ikke ta imot, så ville de drepe ham. Presten ville imidlertid ikke og leide alltid en noaide så ofte som de kom for å rune og joike dem bort. Etter en tid klarte imidlertid ikke noaidene å fjerne dem og presten så seg til slutt nødt til å ta imot deres tjeneste. Han ble etter hvert like dyktig som den beste noaide og ryktet om noaidepresten spredte seg vidt omkring. I Kvalsund i Vest-Finnmark fikk Isaac Olsen høre av en som hadde vært i Enontekis at når Ole Sciermo hadde gjort sin preken, slengte han sin kappe i en krok og begynte straks å rune og joike. Det ble også fortalt at noaide-gadzene ville ha ham til å "kaste sin bog veck og aldrig agte eller see til hende meere" (s.80), dvs. slutte som prest, og bød ham stor rikdom hvis han så ville. Dette nektet presten fordi han da ville miste sitt levebrød. Dette standpunkt fastholdt han selv om gadzene lovet ham både gods og gull.

For Isaac Olsen er denne historien et uttrykk for hvor umulig det var for samene å fri seg fra sine forfedres tradisjoner. På svensk side hadde en forsøkt å utdanne samer til prester, lærere og klokkere, men Isaac Olsen mente at selv om de lærte seg aldri så mye, så falt de alltid tilbake til den gamle religionen når de kom tilbake til sine hjemlige trakter. Olsen var derfor av den oppfatning at det ikke nytter å utdanne samer til offentlige embeder,

men de kand vel bruge dem til anden forretninger, hvorfor det er det aller Raadeligste, at finnebørn maa icke komme til lære Embeder saa lenge som verden staar, mand maa saa godt sædte Dievle der til, thi de blive dog straxt for førtte af Dievelen igjen, saa de bliver lige saa god som hand er self, eller og om de icke vild, saa bliver de truet paa lif og velfærdt, til at annamme trolldom og de Dievele, som der til hører og følger med trolddommen, thi det er dem icke i klæderne skaaren men i kiødet baaren, fordi at denen konst og Dievele er dem arveligen tilfalden effter deris forfædre, som haver soret sig under Dievelen og i hans vold med deris af komme og effter kommere, som nock er siunbart, effterdi at ingen som er føed af finneslegt kand blive fri for denne konst og Disse Dievele. (s.81f).



Utarbeidet av Roald E. Kristiansen til bruk for studenter ved
Institutt for religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø